KRISTIANSAND : Det lyser fra fire store kandelabrer. Likevel er det en dunkel stemning inne i hallen til sporveiens gamle omformerstasjon. Bunker med malerier står støtt langs veggene, skikkelser er fanget i flere lag av maling. Utenfor de lydisolerte vinduene leker barnehagebarna stille.
Kontrollert og sårbar, men samtidig så skjør og sårbar. Slik opplevde Håkon Gullvåg Wenche Foss som modell.
Møtet mellom maleren Håkon Gullvåg og den 93 år gamle divaen er blitt til bildeserien Siste forestilling, som tidligere i høst ble vist i Galleri Dobloug i Oslo. I to år har Norges fremste portrettmaler jobbet med bildene av Norges store diva.
— Det var en rar prosess, for hun skjønte at dette var det siste prosjektet. Vi hadde ett møte, to uker senere kom Wenches utspill i norske medier om at nå skulle hun dø. Hun kom inn i atelieret og sa: "Nå vet jeg at jeg skal dø, og egentlig er jeg ganske lykkelig. For første gang i mitt liv vet jeg at jeg ikke skal på gamlehjem."
Når ideen om å portrettere Wenche ble unnfanget, er usikkert. Håkon Gullvåg hadde portrettert tre av skuespillerne ved Nationaltheatret: Lise Fjeldstad, Rut Tellefsen og Ellen Horn. Men han manglet Wenche. Nå hadde han lyst til å male henne som var et landemerke i norsk teater gjennom det forrige århundre. Hun som indignert sto på de svakes side. Dette var viktig.Like lysten var ikke skuespilleren.
— Wenche ville gjerne være divaen og den flotte skuespillerskikkelsen. Nå var hun gammel, skrøpelig og syk. Hun ville ikke bli portrettert grundigst i denne alderen, forteller Gullvåg.
MotstandPolitisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, forteller i boken "Siste forestilling" om Wenches motvilje. Wenche mente selv hun aldri hadde vært vakker. Nå var hun i hvert fall ikke det. Hendene hadde vært noenlunde, årene hadde gjort dem til skinn og bein. Hvem ville ha et slikt maleri?
— For meg som portrettmaler er det mest spennende å jobbe med dem som ikke har lyst til å bli portrettert. Så slår motstanden om og blir til entusiasme og glød rundt prosjektet.- Jeg hadde inntrykk av at dagene hun pyntet seg og dro til atelieret ble en siste opptreden, forteller han.
Det første møtet var hjemme i leiligheten til Wenche. Høsten 2010 dro modellen to turer til Gullvågs atelier på Ekely. Divaen feide inn i elegant drakt, silkeskjerf og trakk på store tøffelsko for å holde varmen.
— På den ene siden tok hun regi og poserte. På den andre siden slappet hun mer av og så litt annerledes ut i atelieret mitt enn i et fotostudio. Maleriet er ingen direkte avbildning, inntrykkene ble filtrert gjennom meg. Men jeg hadde aldri hele regien, brått gjorde hun noe for å sette meg ut eller distrahere meg. Det gjorde at jobben var veldig spennende.
Aldri i ro
Wenche satt ikke rolig ett sekund. Skuespilleren var i en alder av 94 år stadig i bevegelse.— Jeg måtte følge godt med for å se alt som skjedde. Hjernen måtte ta det opp i sakte film, for å feste alt øyet nesten ikke så, forteller han.
Hvert møte varte i tre-fire timer.
— Møtene med modellene er intense og utmattende. Når modellen går, er jeg som en klut. For jeg skulle være vert og skjenke chablis eller kaffe og gjøre jobben på staffeliet, i skisseblokken eller med fotoapparatet. Samt føre en samtale for å lokke fram og møte mennesket. Likevel er møtet med en levende portrettmodell noe av det mest spennende jeg gjør som kunstner, forteller han.Kong Harald, dronning Sonja, Arve Tellefsen, Erik Fosnes Hansen, Lars Saabye Christensen, Carsten Smith, Lucy Smith og Rolv Wesenlund. Alle er blitt portrettert av Gullvåg. Nå hadde han gitt seg i kast med en skuespiller omfavnet og elsket av generasjoner.
— Karakteren ligger ikke bare i ansiktet, den ligger i skikkelsen, stillingen og bevegelsene. Det kan være at jeg forsterker en del av ansiktet og tar bort en annen. I portrettet av kong Harald som henger i Oslo rådhus, handler det om hvordan kongen går igjennom en døråpning. Hvordan jeg opplever å stå der og vente på kongen, som en representant for undersåttene.
Overtalte legen
Vinteren 2010 fikk Wenche beskjed om å holde seg hjemme. Legen mente ti kuldegrader var for drøy kost for en skrøpelig kropp. Hun kunne dø. Men divaen parerte: "Det er jo det du sier jeg skal, så hva spiller det for rolle?"— Hadde du ingen skrupler med å få henne på besøk?
— Hun trosset ikke legen, hun overtalte ham. Men dette er Wenches versjon av historien, ingen har spurt legen. Jeg var tydelig på at vi ikke måtte gjøre noe uforsvarlig, men å gi opp lå ikke for henne.Det var i hennes ånd å lage enda en tilsynekomst som en siste avskjed.
— Vårt siste møte ble avlyst, hun var blitt kjørt på sykehuset. Først fikk jeg melding om at det nærmet seg slutten, deretter kom beskjeden om at hun gjerne ville se portrettene før hun døde.Han fikk beskjeden på torsdag. De neste dagene sto han og malte om kapp med tiden.
— Det er første gang jeg har malt bilder for noen som skal dø. Vanligvis jobber jeg lenge uten at de ser noe. Modellen skal være på baksiden av lerretet. De er ikke en del av min prosess og skal ikke blande seg inn.
— Hva tenkte du mens du malte?
— Jeg var alvorlig, men for meg er portretter alltid alvor. Jeg kjenner folk fra kulturer som ikke tillater bilder av mennesker, og det forstår jeg veldig godt. Mine muslimske venner spør meg om jeg tror jeg kan redegjøre for dette menneskets sjel og tilstedeværelse på jorden? Det er umulig.
Slutten nærmer seg
Sønn og Oslo-ordfører Fabian Stang og Harald Stanghelle hentet maleriene i atelieret på Ekely. To portretter var klare til visning på modellens dødsleie i et lite rom på Diakonhjemmet. En bitte liten hodestudie og et større portrett. Hun var i et strålende humør. Rødvinen smakte. De to bildene ble plassert på sengegjerdet. Wenche studerte dem lenge.
Målte sitt eget speilbilde grundig og alvorlig før hun endelig utbrøt: "Disse bildene likte jeg!"
Så lå hun der i sengen. Så liten, tynn og gammel. Så på portrettene av seg selv. Ansiktet ble lagt i like alvorlige som granskende folder. Vi mer enn ante at her var det en kunstner som møtte en sjelsfrende. Wenche Foss så et av sine ettermæler møte blikket sitt. Det ble så stille i sykeværelset. Og det ble stille så lenge. Så løste ansiktet seg opp i et smil. Og plutselig smalt det i en av hennes like ramsalte som treffende replikker: "Jeg tror jaggu han Gullvåg har et visst talent!",
skriver Harald Stanghelle i "Siste forestilling".
Usikkerheten var forbi. Hennes siste kunstopplevelse ble portrettet av henne selv. 28. mars 2011 dør Wenche Foss.
— Da frøs jeg de bildene og avsluttet arbeidet med de to lerretene. Jeg hadde fått den riktige tilbakemeldingen for å fortsette det som skulle bli min hittil største og grundigste portrettsyklus. Et eksperiment for å finne ut hvor langt ideen "portrett" kan strekkes bort fra det ene portrettet.
Det begynte med redaktør Arve Solstad. Dagbladet bestilte ett portrett av den legendariske pressemannen. Gullvåg malte 15 versjoner. Nå overgikk han seg selv med 70 malerier. Prosessen ble et ekko av den første, intense helga. Nå har han makulert rundt 40 malerier, og 20 store og 10 små ble stilt ut på galleri Dobloug i Oslo i oktober.
– Jeg tenker mye på at dette er maleriene som vil stå igjen og være bildet i malt form. Et stort ansvar, for når mennesket er ute av rommet, henger maleriene der fortsatt. Om ti eller tjue år vil portrettet legge seg imellom mennesket og erindringen.
Hemmeligheter og løgner
Under begravelsen hadde han bestemt seg for å holde prosjektet hemmelig.
— Etter begravelsen i Oslo domkirke møtte jeg en journalist som hadde hørt om prosjektet fra Wenche. Jeg løy og snakket det bort.
Han begynte å male til utstillinger i Kina og Midtøsten, og fulgte sju-åtte spor parallelt. Inne i det enorme atelieret i Trondheim har han mulighet til å lukke døren til ett atelier og gå inn til det neste. Nede i hallen vokste portrettene av Wenche fram som en markant skikkelse i livets siste dager.
ukeadressa@adresseavisen.no