SENTRUM: Det skjer alltid noe uventet i Wien. Midt på Stefansplatz, det naturlige sentrum for både wienere og turister, er det alltid noe å feste blikket på. Alt er i gangavstand i Wien sentrum, og skulle du stå fast, er det bare å spørre seg fram. Wienere er viden kjent for sin gjestfrie holdning til besøkende. Foto: Torborg Igland
VELFYLTE HYLLER: Reis ikke til Wien etter at oppkjøringen til årets badesesong er i gang. Da får du heller tåle litt vinterslaps og gufne vinddrag rundt gatehjørnene. For i denne byen strammer man ikke livreima. Foto: Torborg Igland

Det er klassikeren, sachertorte, denne mørke, intense sjokoladekaken fra Sachen. Det er eplestrudel. Og jordbærkake. Og sitronpai. Terter med mandelnougat. Nøttekake. Schwartzwalderkake med mørk sjokolade og syltede kirsebær. Vannbakkels med vaniljekrem og sjokolade. Og små runde sukkerbrødbunner med nøttefyll. Hvit sjokolade, fromasjer og mousser. Små kaker av butterdeig, som faller fra hverandre i små flak og smelter på tungen. Jordbær i gelé. Marsipan i alle størrelser og fasonger. Lagkaker i seks etasjer med smørkrem mellom. Ja, og så wienerbrød, selvfølgelig.

Konditoriene

FRISTELSER: Kaker, kaker og atter kaker. I Norge er det en butikkjede som hamrer inn i folkesjela at "det enkleste er ofte det beste". De har antakelig aldri så mye som fløyet over Østerrikes hovedstad. Foto: Torborg Igland

Det er konditorier på hvert gatehjørne i den sobreste og mest klassiske av alle Europas hovedsteder. Diskene bugner av lekre søtsaker. Og alle går dit.I taket henger tunge hundre år gamle lysekroner. Og resten av interiøret er like gammelt. Det er ikke noe fancy her, ikke noe moderne. Bak disken står kvinner med hvite hatter og frakker og henter ut høye kaker på porselenstallerkener.

Vi har brukt dagen til å rusle blant de sukkerglaserte husfasadene i Wiens hovedgate Kaerntner Strasse. I lommen har vi billetter til en konsert med musikk av Mozart og Strauss. Vi har planlagt å gå i alle turistfellene som finnes.

Vi har tittet innom praktfulle Stefansdomen, en gotisk katedral med et interiør som en eventyrskog, og med tynne menneskestemmer i gjenklang mellom steinveggene på sin vei opp til det guddommelige. Og nå skal vi på konditori. De finnes over alt. Oberlaa. Gerstner. Hofzuckerbäcker. Demel. Altman & Kühne. Og mange, mange flere. Problemet er å velge.

Ventetid

MAJESTETISK: Stefansdomen har en egen atmosfære over seg, kanskje er det det sikksakmønstrete taket som skaper det, kanskje er det lyset og de høye tårnene som nærmest stikker hull på himmelen. Det er åpent for publikum, vi anbefaler å ta en tur innom for å lytte til ottesang eller en kveldsmesse. Foto: Torborg Igland

Stedet vi har sett oss ut, mer eller mindre tilfeldig, er rosa. Aida, heter den, etter Giuseppe Verdis opera, selvsagt. Ute er det lysegrått og utrygt for regn. Inne er det 60-tallsinteriør og høye vinduer ut mot Staatsoper, et av verdens mest berømte operahus. Men det er fullt. Mer enn fullt. Vi må vente.Til slutt får vi et bord med utsikt. Rundt oss sitter forretningsforbindelser og diskuterer en kontrakt. Her sitter en 18 år gammel gutt og tegner portrett av sin mor. En student med ei bok. Et ungt kjærestepar. Og pensjonistene, selvsagt. Og nede på gaten kan vi se turister og wienere spasere nedover gågata, mens vi nipper til en stor kopp sjokolade med krem.

Konsert

Så er det tid for musikk. Mozart og Strauss. Kammerorkester i historiske omgivelser. Billettene er dyre, men verd pengene, skriver vi selvsikre på melding hjem til gamlelandet. Det klakker i lakksko på brostein en regnvåt wieneraften. Vi har kledd oss pent, og blander oss med sobel, pomade og hvite snipper. Inn bærer det store, flotte portaler og opp svingtrapper med rokokkospeil. Selv på badet har de rokokkospeil.

Så kommer ensemblet, og det spilles opp til wienervals. Men hva er dette? En glipp, kanskje? Første nummer skjærer i ørene, andre nummer likeså! Musikerne spiller hvert sitt stykke, nærmest.

— Vi må gå, før vi blir vitne til en gjennomsaging av "Eine Kleine Nachtmusik," hvisker vi til hverandre.

Vi reiser oss stille, og lister oss ut. Midt under maltrakteriet.— Men, men... går dere nå?

— Det er fryktelig. Vi orker ikke mer.

— Men ingen andre har klaget.

— Det får de andre finne ut av. Vi trenger en weissbier.

Opera

Dermed bærer det ned på operaen. Vi har hørt det går an å stå i kø bak bygget, der det deles ut ståplassbilletter for en neve euro. Men køen er lang som en ..., og vinden kald, så vi går inn og spør i luka om det finnes sitteplasser igjen. Det finnes noen få billetter. Til nesten 2000 kroner. Da så. Og nå er køen på utsiden slutt og alle ståplassene til tre euro revet bort også.

Men der kommer det et par i full fart mot utgangsdøra.

— Parsifal varer litt for lenge for oss.

(Parsifal varer tross alt gode fem timer).

— Vil dere overta billettene?

Sju gallerier

Vi blir sittende på det andre av sju gallerier. Stemningen er magisk. Heltinnen dør to ganger. Jubelen til slutt er endeløs. Og vi er lykkelige.

Og etterpå? Klar for noe bittert?

Bak disken på Loos bar står håndplukkede personligheter og blander drinker. Marco Fitz, en gang innvandrer fra Filippinene, vil helst drive med musikk på heltid, og er involvert i tre band. Han knuser mynte, lime og sukker med sikker rutine, får gjestene til å føle seg vel, selv om de står tett som saltstenger i et lite glass.

– Han er vår beste, sier eier Marianne Kohn.

Vi sipper en perfekt mojito, og studerer det fantastiske taket. Marco er i ferd med å underholde en trio med australske jenter.

Litt senere, i kledelig avstand til midnatt, danser vi i valsetakt over plassen på vei forbi Stefansdomen, hjem til hotellet.