De første kravene om hennes avgang har allerede kommet, fra fire av partiets ordførere. Partileder Dagfinn Høybråten mislikte åpenbart utspillet, og nestleder Dagrun Eriksen har kritisert sin kollega.
Det er ikke vanskelig å forstå at mange i KrF er svært uenige med Hansen når hun sier ja til homoekteskap, pol i hver kommune og etterlyser en mer nyansert Midtøsten-politikk. Hennes synspunkter på disse områdene går på tvers av det som har vært tradisjonell KrF-politikk. Men alle dem som nå kritiserer den unge KrF-nestlederen, forsvarer samtidig en politikk som har brakt partiet dit det er i dag. På kanten av stupet.
Ikke minst derfor er det underlig at så mange partimedlemmer ønsker å kvele debatten allerede i starten. Deriblant Dagrun Eriksen, som leder partiets strategiutvalg. Eriksen mener Hansens utspill er uheldig fordi det handler om politikk, ikke strategi. Med en slik logikk i ledelsen, er det ikke rart KrF sliter. Det er åpenbart for alle som vil se, at partiets største problemer handler om nettopp politikk, ikke strategi.
Inger Lise Hansen er tidligere KrFU-leder. Til tross for KrFs behov for fornyelse, risikerer Hansen å lide samme skjebne som tidligere KrFU-ledere som har utfordret moderpartiet i sentrale spørsmål. Kristin Aase åpnet for en debatt om abortsaken, og forsvant ut. Det samme gjorde Anders Gåsland da han sto fram som homofil og støttet partnerskapsloven. For øvrig en lov som av mange KrF-ere før forrige valg ble fremholdt som alternativet til den kjønnsnøytrale ekteskapsloven.
Allerede under KrFs landsmøte i Kristiansand i fjor kom skepsisen mot Hansen til overflaten. 27 utsendinger stemte i protest blankt da hun skulle gjenvelges som nestleder. «Ikke noe hyggelig. Men jeg tar det som et bevis på at jeg er frittalende», sa hun den gang til pressen etter valget. Neste år er hun på valg igjen. Skulle hun da forsvinne ut, vil KrF stå tilbake som et smalere parti.