OSLO: Skuespilleren står midt i flomlyset på scenen på Riksteatret, og har akkurat spilt seg gjennom heftige scener i teaterstykket «Bedrag». Men nå er hun sulten. Sliten. Trøtt. Hun slenger en blå morgenkåpe over den korte kjolen, og høye hæler tripper mot kantina.
Fotografer har tatt bilder, ropt "smil!", og journalister har stått i kø for å snakke med henne.
Mye har skjedd. Plutselig er Agnes Kittelsen «overalt». Bare dette siste året har hun gjort kinosuksess med Oscar-nominerte "Kon-Tiki". Hun spiller i suksess-serien «Dag» på TV2. Hun er med i den mye omtalte NRK-serien «Halvbroren». Nå skal hun på turné med Riksteatret, med turnépremiere i Mandal 21. februar. Så venter Oscar-utdeling i Los Angeles neste helg.
— Folk tror jeg gjør alt dette NÅ, og jobber helt vanvittig. Men det er ikke så hektisk som det ser ut som. Året har vært turbulent, det har skjedd mye, men du må huske at jeg ikke har gjort både "Kon-Tiki", "Dag" og "Halvbroren" samtidig. Det er resultatet av to års jobbing, og tilfeldigheter gjør at det er ferdig på likt, sier hun og slenger seg ned ved et av bordene i kantina på Riksteatret.Hun legger håret bak skuldra. Gjesper.
— Nå gjelder det å bare fokusere, og spise c-vitaminer.
For hun har ikke tid til å bli syk nå. Harold Pinters teaterklassiker «Bedrag» fra 1978 tar opp et trekantforhold mellom en mann, hans kone og hennes elsker. Det hadde premiere i går, 15. februar, og i slutten av måneden skal hun reise rundt om i Norge på turné med Riksteatret.
Avslører hemmeligheter
Et ektepar avslører gamle hemmeligheter på scenen. Det er stille i salen under prøvene, når Emma (Agnes Kittelsen) og Robert (Samuel Fröler) avdekker sine løgner.
— Jeg har et forhold, sier hun.
— Hvor lenge?
— I fem år.
I neste scene ser vi Emma kline og klå på sin elsker, Jan (Nicolai Cleve Broch). Og ubehaget sprer seg.— For meg handler det mye om å ta ansvar for eget liv. For egne valg. Og å stå for dem. Når man bedrar noen, bedrar man også seg selv. Det å ikke ta et standpunkt, tror jeg er noe av det farligste.
Hun forteller at den første uka de spilte stykket under prøvene, slet hun med å forsvare at hun bedro ektemannen på scenen.
— Hvis du ikke tar deg selv på alvor, kan du ikke ta medmennesker på alvor heller. Det ligger noe der, altså, sier hun for å forklare karakteren Emma.
Etter å ha spilt i "Bedrag", hvor nettopp utroskap er mye av handlingen, har hun innsett hvor vanlig utroskap faktisk er.
— Det har nok blitt mer alminneliggjort i hodet mitt. Da vi startet, tenkte jeg: "Utro? Hallo?!" Men så snakket vi om det på jobben, og jeg innså hvor utbredt det faktisk er. Jeg blir litt trist av det. Hvorfor er det sånn? Det er kanskje noe dypt menneskelig i det.
— Ja vel?
— Ja, følelsen av at du ikke får alt du trenger i én person. At man trenger flere aspekter for å føle seg vel. Jeg vet ikke. Jeg håper ikke det er sånn.
Tror på kjærligheten
Selv tror hun på kjærligheten. Hun nikker når hun sier det.
— Ja, jeg gjør det. Jeg tror at kjærlighet er livsviktig. Hvis man ikke har noen form for kjærlighet i livet, så går det gærent, det ser vi gang på gang. Spørsmålet er hvordan man forvalter den kjærligheten – til sin kjæreste, mann, barn, foreldre, venner. Det er et spørsmål som er verdt å stanse opp og tenke på. Jeg håper at teaterstykket får publikum til tenke: Hvordan oppfører vi oss mot hverandre?
Selv har hun en sønn, seks år gamle Vetle, som er hennes store kjærlighet.
— Det er en veldig oppslukende kjærlighet.
Hun forteller at tre av skuespillerne i "Bedrag" har barn hjemme mens de turnerer. De snakker om det hele tiden, at de kommer til å savne, savne, savne.
— Kanskje er det verst for meg. Og ikke så ille for ham. Dette yrket er jo litt sånn. Jeg er litt fram og tilbake.
Tidlig oppHver morgen, kvart over seks, ringer vekkerklokka i Agnes Kittelsens leilighet i Oslo. Da lister hun seg inn på badet, så ikke sønnen våkner, og tar en dusj. Steller seg. Lager frokost før Vetle står opp. Så gjør hun ham klar, får ham på skolen.
— I dag var det "mamma-time" på skolen, der mammaer blir med på skolen. Da måtte jeg avlyse en del intervjuavtaler for å kunne være med. Det var veldig fint.
Så var det rett på jobb, til gjennomgang av stykket på teatret. Etterpå hentet hun sønnen, dro hjem, spiste, og så barne-tv, oppsummerer hun.
— Mange barn har sett "Reisen til Julestjernen", og lurer på om jeg kan trylle og sånn. Men jeg og Vetle snakker ikke mye om jobben min. Jeg tror det er litt sånn som barn er mot sine foreldre: Uansett hva jeg gjør, så er det litt flaut for ham, sant? sier hun og ler.
Lengter etter stillhet
Når hun er alene, trener hun. Leser mye. Ser film. Hun liker stillheten. Roen.
— Jeg er veldig avhengig av å være litt aleine. Jeg har ingen problem med å være aleine en lørdags kveld aleine, å se en film eller lese.
— Hvorfor det?
— Jeg tror noen mennesker bare er sånn. Og jeg er sånn. Jeg har alltid trengt tid for meg selv. Når jeg først har det hektisk i hverdagen min, så er det ofte vanvittig hektisk. Jeg trenger tid til å hente meg inn.
Men hvordan er det egentlig? Å kombinere hektisk skuespillerliv med familieliv? Og å møte pressen med et stort smil, samtidig som man er sliten?— Noen dager har man overskudd. Andre dager ikke. Det koster mye mer enn det folk tror. Jeg er ikke komfortabel med å posere på bilder, men samtidig kan jeg ikke tenke på det. Da blir det aldri bra, og så blir seansen enda lenger. Så jeg gjør det beste jeg kan, slik at det varer så kort som mulig. Jeg synes det er veldig tappende.
I et tidligere intervju har Agnes Kittelsen sagt at hun aldri kjenner seg igjen når hun leser om seg selv i magasiner og aviser. Det er som å lese om noen andre, forteller hun.
— Det er sjelden jeg leser et intervju med meg selv, og tenker: "Der ble jeg tatt på kornet." Jeg blir ofte misforstått.
— Så hva vil du helst snakke om?
— Akkurat nå vil jeg snakke om "Bedrag". Og det å reise på turné. Jeg synes at Riksteatret er en så rar greie, en rar institusjon. Forestillinger "skippes" inn i en stor buss, så kjører de bare av gårde. De tar teatret på kornet, med at de forteller historier til folk der de er. Teater er ikke bare et storbyfenomen eller høykultur. Det er historiefortelling fra mennesker til mennesker. Det Riksteatret gjør, det fasinerer meg veldig.
Terningkast for kjole
Nå har teatersjef Ellen Horn gitt henne fri for å reise til Los Angeles, nå som norgeshistoriens dyreste film, «Kon-Tiki», er blant de fem nominerte til årets Oscar for beste fremmedspråklige film. Her spiller hun Thor Heyerdahls første kone Liv. Da nominasjonen ble kjent, var Kittelsen på jobb på teatret. Da hun så at hun hadde 24 ubesvarte anrop, skjønte hun hva som hadde skjedd.
— Hva skal jeg si? Det er en kjempesjanse. Det er Oscar, liksom! Det er fantastisk å kunne være en del av det. Jeg vet ikke hvilken sjanse "Kon-Tiki" har til å vinne, jeg tenker ikke på det. Da vi ble nominert, tenkte jeg bare: "Jøss", og spekulerer ikke så mye i det.
24. februar er det Oscar-utdeling, hvor de beste filmprestasjonene i 2012 skal premieres. «Kon-Tiki» kan vente seg sterk konkurranse fra den kritikerroste franske filmen «Amour». Og blant de spillefilmene som har flest nominasjoner, topper Steven Spielbergs «Lincoln», som er nominert i 12 ulike kategorier.Skuespillere i verdensklassen samles. Presse fra hele verden vil ha en bit av deg. Et viktig sted å vise seg fram på, altså.
Men ikke spør Agnes Kittelsen om hun har funnet fram kjolen hun skal ha på seg Oscar-dagen. Da snakker hun plutselig høyt. Og fort. Og litt høyere igjen.
— Jeg prøver å ikke fokusere så jækla mye på det, for å være helt ærlig. Jeg blir litt oppgitt. Kan jeg ikke bare reise dit og få den opplevelsen? Jeg føler at alle skal plukke det fra hverandre. "Skal du møte noen?" "Kan vi følge deg?" "Kan vi filme mens du sminker deg?"
Hun trekker pusten. Og fortsetter.
— Jeg har en annen, viktigere jobb, som er hjemme. Jeg tar ikke det med kjole så alvorlig, så får folk heller kaste så mange terningkast to som de bare gidder. Fokuset er utenfor hva det egentlig handler om. Som om livet mitt handler om kjole, sko, tilbehør? Det er ikke sånn!Hun trekker pusten. Og smiler. Trekker morgenkåpa rundt seg igjen.
— Det var et hjertesukk fra meg.