OSLO: De frivillige fra Norsk Folkehjelp ble som organisasjon hardt og personlig rammet den 22.juli. Tilfeldig? Nei, mener generalsekretær Liv Tørres, skriver Aftenposten.no.

— Det er ikke tilfeldig at Folkehjelpa ble rammet. Vi ble etablert av arbeiderbevegelsen, og har tette bånd til den. Vi har vært på Utøya siden oppstarten av sommerleirene der, og har hatt ansvaret for førstehjelpsberedskapen på øya i 22 år. Vi var den fremste i rekken av de frivillige den dagen, men den styrken og det samholdet vi har internt, har hjulpet mange av oss til å bearbeide hendelsen. Som organisasjon går vi styrket ut av angrepet, sier Tørres.

Mistet nær kollega

Hennes historie i organisasjonen starter faktisk denne julidagen. Tørres hadde sin siste dag som rådgiver i arbeidsdepartementet, og skulle starte som generalsekretær i Norsk Folkehjelp. Hun hadde pakket sakene sine, sagt god sommer og hadet til gode kollegaer.

Kollega Hanne Ekroll Løvli ble med ned for å ta i mot nøkkelkortet når Tørres kom ut fra garasjen. Så smeller det. Løvli får aldri gitt fra seg nøkkelkortet; hun står ved siden av bombebilen, og døde da bomben gikk av.

Tørres kjemper seg opp og ut; hun forstod fort at det var snakk om en bombe – og at kollegaens liv var tapt.

Kort tid senere er sanitetssjef Jon Halvorsen på plass i regjeringskvartalet. Han venter på katastrofemelding fra politiet, men den kommer ikke. Halvorsen starter selvmobilisering.

Snart kommer meldingen om skyting på Utøya. Halvorsen drar dit – han har åtte kollegaer på Utøya, og fokus er å bistå dem.

Men når han ser bilder av svømmende ungdommer i det kalde vannet i Tyrifjorden, forstår han alvoret. Oppdraget endres.

Halvorsen snakker flere ganger med kollega Per Nergaard, som er minesjef i Norsk Folkehjelp.

— Det jeg husker best, er når Jon ringer meg og forteller at det er en politimann som skyter på Utøya i det jeg er på vei til direktesending i studio. Det var uvirkelig å stå i situasjonsrommet da, sier Nergaard.

- Et uvirkelig scenario

Han har tett kontakt med Halvorsen, som hjelper politiet med å ta i mot, vurdere og evakuere hardt skadede ungdommer fra Utvika. Etter hvert tar han seg av registrering av de uskadede ungdommene.

Samtidig vet han at de har mistet en av sine egne.

— Jeg har mange minner på netthinnen. Det jeg husker best, er at oppdraget og dimensjonene endret seg så raskt. Det måtte vi håndtere, vi måtte ha fokus på jobben, samtidig som vi visste at en fra Folkehjelpen var drept og syv til befant seg på øya. Det var et uvirkelig scenario, sier Halvorsen.

Som koordinator måtte han avvise frivillige som meldte seg til tjeneste den 22.juli. Det var så mange som ville hjelpe. Deres innsats var avgjørende og uvurderlig, og reddet liv.

Barrikaderte seg i skolestua

Det vet Elin Skovly godt. Hun var en av seks fra Norsk Folkehjelp som barrikaderte seg i skolestua på Utøya. Det var kaos, mange skrek. På et tidspunkt skjøt Breivik to skudd gjennom døra i det lille, røde huset mens livredde ungdommer gjemte seg bak madrasser og under senger. Han går videre.

Det de frivillige hadde lært gjennom hundrevis av timer med kursing og frivillige oppdrag, utgjorde forskjellen på liv og død denne dagen.

Da gjerningsmannen begynte å skyte, handlet de umiddelbart.

— Vårt fokus var å få inn flest mulig i sikker sone, barrikadere oss, få ungdommene ned på gulvet og unngå panikk. Lyset ble slått av. Vi måtte få dem til å puste. Det verste som kunne skje, var at noen mistet kontrollen og begynte å åpne vinduer eller lignende. Det vi gjorde, førte til at 47 personer overlevde, sier Skovly, som er lokallagsleder for Norsk Folkehjelp på Hadeland.

Mistet en hjelper

Men én hjelper overlevde ikke. Hanne Fjalestad ble skutt og drept da hun, ifølge vitner, stilte seg mellom gjerningsmannen og en gruppe ungdommer for å beskytte dem.

Det preger organisasjonen sterkt.

— Vi hadde trent på terrorscenarier. Men jeg hadde aldri trodd at vi skulle miste en av våre på norsk jord, sier Skovly.

En høyt verdsatt kollega og venn døde, men det gjorde ikke viljen til å bidra videre.

— Mange av oss som var tettest på den dagen har kjent på det vonde og sjokket, på skyldfølelse fordi vi overlevde. I mitt tilfelle har jeg kanskje kjent ekstra på dette fordi det var min skyld at min kollega stod der hun stod og døde. Det minste jeg kan gjøre, er å være glad og yte de døde respekt ved å gjøre en enda bedre jobb, sier hun.