Så er det altså en svoren Senterparti-politiker som skal lede forhandlingene om kommunesammenslåingen rundt Kristiansand. Hvor ironisk er ikke det? En ihuga ordfører fra det gamle bondepartiet? Er det han som skal gjøre by av bygdene rundt Kristiansand? Er det Johnny Greibesland fra Frigstad i Finsland som skal leie de små og redde kommunene inn i løvens gap, inn i svelget til Kristiansand kommune og storbyen og eksosen og sykehuskøene og pendlertrafikken og fremmedgjøringen og kompetansemiljøene og menneskemengdene og kaoset?

Han, som liksom skal elske bygdelivet, kjempe for de levende distriktene, for grendeskoler, bondenæringens vekstvilkår, for nærhet til tjenester, kortreist mat og grønne verdier. Er det virkelig han som skal vise vei og lede det rolige og trygge bygdelivet inn til byen, hvor de vil bli spist til frokost, lunsj og middag. Og effektivisert til kvelds.

Jeg ble så sinna på den ene broren min at jeg kjørte høygaffelen i magen på ham.

Lavterskel-ordfører

— Hei, hei, velkommen, sier Johnny Greibesland, reiser seg opp fra kontorstolen, strekker hånda mot oss. Eller neven. Det er jo en mann som har jobbet i skogen, han har never. Kontoret hans er bare to dører fra fortauet, midt i sentrum i Nodeland. Han kunne velge kontor selv da de flyttet inn. Og han valgte dette. Inn døren i kommunehuset. Og så, vips, rett bak resepsjonen. Ikke noe stort forværelse eller formannskapssal som buffer mellom ham og - folket. Her er det rett inn. En slags lavterskelordfører. Ekstremt lett tilgjengelig.

— Ja, jeg vil være sånn, sier han.

- Får du ikke utrolig mye mas inn her da?

Han tenker seg litt om, så svaret er åpenbart ja:

— Joo, noe. Men jeg vil det skal være sånn, at jeg skal være lett å få tak i. Her har jeg fått spørsmål om alt fra garasje til abort.

På gården: Opplæring i gårdsarbeid hjemme på Frigstad. Sønnen Trond får et lite kurs med en lekesag. Foto: Privat

Johnny Greibesland har vært ordfører for Songdalen siden 2003, og det heter seg at folk i Songdalen ikke stemmer på Sp, det er Johnny de stemmer på. Han er populær. Men ikke bare. Ved sist kommunevalg var valgdeltakelsen lav, og i etterkant ville man finne ut hvorfor. På hjemmesidene la Songdalen kommune ut en liten spørreundersøkelse for å finne ut hvorfor folk ikke krøp ut av sofaene og benyttet seg av stemmeretten. Og der var ett av svarene: — Jeg gidder ikke stemme i Songdalen lenger. Uansett hva jeg stemmer så blir ordføreren Johnny.Det er ordfører Johnny som selv forteller historien. Den blir etterfulgt av liten, lun og beskjemmet latter, som om han forstår problemet godt. Men nå er det, som i de fleste norske kommuner, ikke så store ideologiske forskjeller. Det er pragmatiske løsninger, joviale kompromisser og mye enighet, på tvers av politiske farger.

Litt vilt hjemme

Oppveksten til Johnny var annerledes enn oppvekster i dag. Far var odelsgutt til den staselige gården Frigstad i Finsland med elleve hundre mål, men forpaktet den bort til barnløse brødre. Faren hadde ikke videre interesse for gårdsdrift. Han ble i stedet bussjåfør. Traff en ganske så søt billettekspeditrise på bussen, en jente fra Vågsbygd, og de to ble det. De to og en liten gjeng til etter hvert. Faktisk sju til. 7 barn.

— Det ble ganske mange, ja. Det var litt vilt hjemme, forteller Johnny Greibesland. Det var først fire gutter, så tre jenter.

- Hvorfor så mange, var det et genuint ønske om en stor barneflokk?

— Nei, jeg kan ikke huske det akkurat. Kanskje de bare ikke kunne passe seg… ha, ha, ha. Kanskje det bare var sånn.

— Det var mye lek. Og vi kranglet litt. Vi sparket fotball i stua og knuste vinduer. Far gikk i taket. Jeg husker en gang vi sto ute på jordene og vendte høy. Jeg ble så sinna på den ene broren min at jeg kjørte høygaffelen i magen på ham, med all den kraft jeg hadde.

- Høygaffelen?

— Jada. Høygaffelen. Det gikk bra. Han ble ikke alvorlig skadet, ikke alvorlig altså.

Bestefar: Johnny Greibesland sammen med sitt andre barnebarn Ingvild Jordbrudal Greibesland. Foto: Privat

Mor til Johnny sluttet å arbeide da hun ble mor til denne gjengen, og var hjemme. Hjalp. Var til stede og passet på. Sørget for at de kom ut og at de kom inn. Hun hadde nok å gjøre med flokken sin. Bakte 24 brød i uka. Vasket og stelte og var husmor som husmødre var på 60-tallet. Til stede, men skjemte ikke bort. Kjørte ikke rundt på sju barn til og fra trening og skole og lekebesøk. De måtte ordne mye selv, som barn gjorde den gangen det ennå fantes barndommer uten for mye voksenovervåkning. Skulle de på trening eller på besøk til en kompis, var det fram med sykkelen. De bodde jo nokså avsides, et sykkelbesøk kunne innebære flere kilometer med sykling.— Vi drev på med mye. Vi gikk i yngres, søndagsskole, var med i 4H, avholdslaget. Og så drev vi mye på med sport. Fotball, hopp.

- Hopp? Var du flink?

— Nei.

- Ikke?

— Jeg var livredd.

- Å? Slo du deg?

— Jeg slo meg veldig. Da jeg var 13-14 år sluttet jeg. Jeg husker jeg sto på toppen av en 40 meters bakke og var livredd og tenkte at dette går aldri bra. Så satte jeg utfor. Og hadde rett. Det gikk ikke bra. Jeg sluttet etter det.

Han fortsatte litt lenger med fotballen, men var som han sier «ikke en sånn som ble oppdaget». Det ga ham imidlertid mye sosialt.

- Skolen da, var du flink på skolen?

— Nei.

- Ikke flink på skolen heller?

— Nei.

Lokalavisa: Her spiser ordføreren softs mens han blir intervjuet av Søgne og Songdalen Budstikke i Haugen-parken. Da blir bildet slik. Foto: Klara Turid Fidje

— Var du lei eller obstanasig eller ikke interessert? Doven? - Njaaa, vet ikke helt, svarer Johnny.

Grendeskole-karriere

Men det var ikke så lett. Han gikk de første trinnene på den lille bygdeskolen i Finsland. Med fire svært eldre herrer fra bygda som lærere. For gamle, kanskje. De drev skole på den veldig gammeldagse måten i hvert fall, med alt hva det innebar. Så da bygdeungene fra Finsland kom ned til Nodeland og skulle på større skole, fikk de sjokk da de møtte lærere som var oppriktig interessert, som fikk dem interessert, som også lyttet, ikke bare lærte.

— Men det var litt seint da. Vi hadde mye å ta igjen da, det var så annerledes. Det var egentlig litt dumt det, sier han og forteller en historie, for å understreke hvordan skolekarrieren var: - Vi hadde et jubileum for skolen og da var en som kom bort og sa til meg at av alle de 80 barna som gikk sammen var jeg den siste han skulle tro ble ordfører.

Det er imidlertid ikke sikkert han hadde blitt noen stor akademiker-stjerne eller gått for de høyeste toppene. Han hadde ikke vidløftige drømmer da han var ung, og han visste hele tiden at Frigstad, det store hvite, våningshuset og de nesten 20 melkekuene og ti-tolv oksene kunne bli hans. Hvis han ville. Og han ville. Han utdannet seg innen landbruk og overtok den fine, men litt slitne gården med fortsatt utedo i 1981, fikk kone og etter hvert fire barn.

— På 70-tallet var det en grønn bølge, jeg ble litt fanget av den. Etter mange år med fraflytning fra bygda og stadig vanskeligere kår for den norske bonden, så ble folk litt opptatt av landbruket, dette med å dyrke sin egen mat, ha levende bygder. Holde jorda i hevd. Ta vare på arven.

— Det var fint å være bonde. Være sin egen herre. Jeg likte å jobbe. Med dyra, ute på jordene om sommeren og i skogen for å ta ut tømmer om vinteren. Det var fint.

Maten er altfor billig, folk har ikke respekt for det å produsere mat.

- Men det er jo et ensomt yrke? Tusle alene inn i skogen med saga, når alle andre reiser på kontoret i byen?

— Jeg trives i mitt eget selskap, jeg opplevde det ikke som ensomt.

- Hadde du valgt det om igjen?

— Jeg hadde aldri våget å bli bonde i dag. Aldri.

- Å?

— Bønder nå må investere så mye, flerfoldige millioner for å holde fjøs og låve, jeg hadde aldri våget det.

- Så da eldstesønnen din ville overta Frigstad, hva gjorde du da?

— Jeg ble jo glad. Og folk må finne ut av hva de vil selv, men han driver ikke i veldig stor skala. Han har jobb på si, det må man i dag. Men jeg skulle ønske at det fortsatt var slik at en gård som Frigstad kunne være nok arbeid for en familie, brødfø en familie. Det mener jeg den burde.

- Men er det ikke greit å erkjenne at landbruk i Norge er ganske krøllete, at det er lite hensiktsmessig å subsidiere den så tungt for å få det til å bære seg?

— Nei, jeg mener det er viktig. Norge gjør seg sårbar uten et solid landbruk. Og maten er altfor billig, folk har ikke respekt for det å produsere mat. Jeg får helt vondt når jeg ser hvor mye mat vi kaster. Vi er for lite takknemlige for å være mette.

Bondemakt

— Bøndene må ta makta tilbake, foredle varene sine selv. Jeg tror kundene vil det og jeg tror kundene har råd til det, sier Johnny Greibesland, som for eksempel drømmer om en butikk i Kristiansand hvor bønder i nærområdene kan selge varene sine - og få gevinsten selv. Uten disse fordyrende leddene som egentlig skal skape stort mangfold i tilbudet, men som bare gjør tilbudet likere.

- Hvordan er det egentlig nå da, og skulle være Sp-mann og lede forhandlinger om kommunesammenslåing? Er du for?

— Vi samarbeider jo allerede i dag, antagelig mye mer enn det folk er klar over. Vi er ikke i mål med forhandlinger ennå, men jeg er nok mer for enn mange andre Sp-medlemmer.

Jeg ser jo hvor avhengig en kommune som oss er av Kristiansand.

- Men det som nå er skissert mener jo kritikere har liten verdi, det er i realiteten bare er et nytt forvaltningsnivå?

— Det som foreligger nå ser veldig bra ut, avfeier Greibesland, og tilføyer:

— Vi må ha et lite lokalt organ for å få de små med. Jeg har ikke peiling på hva som er viktig i Birkenes og vice versa. Det må sikres.

- Hva er viktig for eksempel her da, i Songdalen?

— Tjenester i nærmiljøet, legevakt, skoler og barnehage.

- Men hva er poenget med sammenslåing hvis alt dette fortsatt skal være så lokalt?

— Det er jo dette med å samle kompetanse og styrke fagmiljøer i en større kommune. Jeg ser jo hvor avhengig en kommune som oss er av Kristiansand. Her er kommunene dessuten så tette. Og nå går toget, det er nå vi kan være med å påvirke i stedet for bare å få tredd noe ned over hodet om en stund.

En stor jobb

Det var et poeng for de andre politikerne at det var en utenfor Kristiansand som skulle ta forhandlingene videre. Og Johnny Greibesland er trivelig, raus og erfaren, men mer beskjeden enn man skulle tro, som en ordførerkollega i Kristiansand uttrykker det. Og peker på at det er en stor jobb, finne den rette balansen mellom verdien av nærhet og samtidig gi denne reformen et reelt innhold.

Tilgjengelig: Johnny Greibesland har kontor like innenfor fortauet i Nodeland sentrum. Det er bare to dører mellom ham og folket. Foto: Kjartan Bjelland

Litt seinere denne sure vinterdagen, hvor vi har besøkt lavterskelordføreren på kontoret hans, er Greibesland invitert til Songdalen ungdomsskole. Han holdt nesten på å glemme tiden, men griper ordførerkjedet i en fart og styrter ut alle de to dørene for å rekke arrangementet. Holka er glatt og ordførerens småløping er et underlig skue. Det er en bonde på tynn is. På skolen skal han holde en liten tale for en ny institusjon som skal åpnes, et «Familiens hus». Et sted som samler all kompetansen i kommunen for å sikre barn og unges psykiske helse. Ungdommer fra både Songdalen, Finsland og de nyankomne mindreårige flyktningene fra Birkelid er også på besøk. Det er også sammenslåing.— Kjære ungdommer, begynner Sp-ordfører Johnny Greibesland og smiler forsiktig ut til salen med nesten et par hundre ungdommer. Han får svar:

— Johnny, Johnny, Johnny! ropes det taktfast fra salen til trampeklapp.

Det kan høres ut som Johnny Greibesland skal bli ordfører i noen generasjoner til. Hadde det ikke vært for den kommunesammenslåingen, da.