Var med på D-dagen

I en leilighet i Hertug Skules vei i Kristiansand sitter 95 år gamle Kaare Heistein i godstolen sin og forteller om de dramatiske og nervepirrende hendelsene han opplevde under andre verdenskrig.

Den tidligere motstandsmannen, krigsveteranen, speideren, skytteren og idrettsmannen er fremdeles i god form. Kun hørselen skaper noen utfordringer.

Sammen med Kaare sitter hans livsledsager gjennom snart 70 år, den fem år yngre Inger Lillemor, som han møtte i Sverige da han studerte i Göteborg like etter krigen.

Kaare Heistein er ett av de få tidsvitner som fremdeles lever. Han har følt frykten for det brutale og farlige tyske sikkerhetspolitiet på kroppen, han har utført dristig arbeid som etterretningsagent, han flyktet til Sverige og videre til Storbritannia der han ble innrullert i det britiske flyvåpenet. Kaare husker ennå den oppglødde begeistringen da D-dagen startet, men også blodslitet og påkjenningene under felttoget i Europa i månedene etterpå.— Jeg er kanskje den eldste som er igjen som av dem som var med i verdenskrigen der nede, sier Kaare.

_Desember 1942

• Flykter fra Gestapo. Oppholder seg på forskjellige skjulesteder i Kristiansand og omegn.

Februar 1943

• Reiser fra Grovane til Oslo. Går i dekning hos Peder Christensen.

Mars 1943

• Reiser fra Oslo til Vormsund. Krysser grensen til Sverige. Sendes til flyktningmottaket Kjesäter og videre til Stockholm.

April 1943 — April 1944

• Utdanning i det norske Reservepolitiet i Voxna i nærheten av Mora.

• Tjenestegjør i Reservepolitiet i Vindeln ved Umeå.

• Blir skadet i tjenesten og flytter til Göteborg for å studere.

April 1944

• Flys fra Bromma utenfor Stockholm til Leuchars i Skottland.

• Internering på Isle of Man. Blir vervet av Royal Air Force.

• Får utlevert uniform i London og reiser så videre til 132. Wing i Bognor.

Juni - August 1944

• 132. Wing flytter fa Bognor til Tangmere, så videre til Funtingdon.

August 1944

• Lander i Normandie i Frankrike. Første opphold er Villons les Buissons nord for Caen.

September 1944

• Forflyttes til Campneusville nordøst for Rouen, deretter til Lille-Nord ved Lille.

Oktober - desember 1944

• Grimbergen ved Brüssel i Belgia.

Desember 1944 — Februar 1945

• Woensdrecht i Nederland, nord for Antwerpen.

Februar - april 1945

• Schijndel nord for Eindhoven.

• Siste opphold i Nederland er flybasen ved Enschede.

April 1945

• 132. Wing fraktes til North Weald utenfor London. Turen går først til havnebyen Oostende i Belgia og deretter med skip til Tilbury i England.

Mai 1945

• Reiser til Turnhouse utenfor Edinburgh i Skottland.

Juni 1945

• Flys fra Skottland til Gardermoen. Reiser videre til Kristiansand for å tjenestegjøre på Kjevik._

Invasjonen i Polen

Fredag 1. september 1939 bringer norske aviser illevarslende nyheter: «Hitler fører Europa ut i krig». Tyske og slovakiske styrker har rykket inn i Polen. 17. september krysser sovjetiske soldater den polske grensen. Hitler og Stalin deler krigsbyttet mellom seg.

Hele høsten strømmer det inn dystre meldinger til avisredaksjonene. Frankrike og Storbritannia erklærer krig mot Tyskland, Sovjetunionen okkuperer de baltiske statene. Siste dag i november kommer krigen til Norden når Stalins røde hær invaderer Finland.

Tyske soldater

Om kvelden 8. april 1940 er det store samtaleemnet de tyske flåtebevegelsene i Kattegat og senkingen av det tyske lasteskipet Rio de Janeiro utenfor Lillesand.

I grålysningen 9. april åpner Odderøya festning ild mot ukjente fartøy, og på formiddagen styrter de første tyske soldatene i land.

XU

Utover sommeren 1940 vender dagliglivet stort sett tilbake til normalen. Folk flest aksepterer okkupasjonen, om enn motvillig. Men noen er ikke villige til å akseptere åket under de tyske jernhælene. Kaare er en av dem.

Under et besøk hos sin gode venn Nils Fidjeland våren 1942 får han et uvanlig spørsmål. I erindringene sine har Kaare skrevet:

«Han fortalte meg om etterretningsarbeid og spurte om jeg ville bli med i den hemmelige norske etterretningsorganisasjonen XU, som var underlagt Forsvarets overkommando.» Kaare behøver ingen betenkningstid. Oppgavene er spionasje og frakt av meldinger fra Kristiansand til Oslo.

I 1942 bor Kaare sammen med moren og søsteren Kirsten i tredje etasje i Vestre Strandgate 16. Faren Wilhelm døde i november 1940. I etasjen under bor fire medlemmer av det beryktede tyske sikkerhetspolitiet.

— Jeg var gode venner med Gestapo og pratet mye med dem. Vi traff ofte på hverandre i trappa. «Guten Tag, Herr Heistein, wie geht es?» «Gut, danke, und Sie?». De gikk til Arkivet for å pine ut opplysninger, og jeg for å spionere nærmere på de tyske aktivitetene.

Møvik

Et av de viktigste spionasjemålene i Kristiansand er «C», det gigantiske festningsanlegget på Møvik. Kanonene på batteriet sperrer den nordlige delen av innløpet til Skagerrak.

I mai 1942 arbeider Kaare Heistein hos rørleggermester Kristian Horgen. I notatene sine har Kaare skrevet:«En dag kom Gestapo på Horgens kontor og forlangte at han skulle stille seks rørleggere til disposisjon for arbeid på Møvik festning. Hvis ikke ville han bli arrestert og forretningen stengt. Nølende måtte Horgen plukke ut seks mann da ingen ville melde seg frivillig. Jeg ble plukket ut fordi jeg kunne litt tysk fra skolen. Med dette ble jeg den eneste XU-mann med adgang til festningen i arbeidstiden.»

Rørleggerarbeidet er strengt overvåket, så Heistein må være svært påpasselig for ikke å bli avslørt. Et feiltrinn vil føre til forhør og tortur, deretter henrettelse, fengsel eller konsentrasjonsleir. Smiger viser seg å være en effektiv metode for å skaffe informasjon. — Jeg skrøt av kanonene og hvor gode de var til å sette dem opp. Tyskerne var selv imponert og fortalte hvor langt de kunne skyte.

Det risikable arbeidet gir resultater - snart er bilder, skisser og kart på vei til XU i Oslo.

Opprullingen

Svært få av deltakerne i XU og den lokale militære motstandsorganisasjonen Milorg har opplæring i eller erfaring fra illegalt arbeid. Kaare er bekymret. «Stadig kom jeg i kontakt med flere og flere av guttene, og jeg kjente de fleste. Det var vel ca. 10-15 gutter i den aktive gjengen som kjente hverandre fra skole, idrettslag, o.l. Etter hvert ble jeg kjent med flere av de impliserte guttene, noe som ble direkte farlig hvis noen av oss ble arrestert og torturert,» noterte han senere.

Konsekvensene blir da også skjebnesvangre. Det tyske sikkerhetspolitiet, kjent som Gestapo, får en enkel oppgave når de starter opprullingen av den illegale virksomheten. Det er få som unnslipper Gestapos nett. I ly av mørket natt til 7. desember 1942, kjent som Redselsnatten, blir den lokale Milorgsjefen, major Arne Laudal, arrestert. Mellom 400 og 500 sørlendinger blir anholdt. Seks av dem, blant dem major Laudal, blir skutt i Trandumskogen. 76 dør seinere i tysk fangenskap.Om formiddagen 9. desember blir Kaare vitne til at kameraten Einar T. Andersen blir arrestert. Andersen havner i konsentrasjonsleiren Natzweiler, men overlever krigen. Kaare innser at det brenner under føttene hans.

Flukten

— Jeg drev rundt til det ble mørkt. Da gikk jeg hjem, tok ryggsekken og sa farvel til min mor. Det var hjerteskjærende. Klokken ett om natten kom Ole Wehus og tre gestapister. Mor sa jeg var på ungdomsfest, men visste ikke hvor. De undersøkte rommet mitt. Heldigvis hadde jeg latt gammelt sportsutstyr som ryggsekk og sovepose ligge. Wehus mente at jeg ikke var rømt, for da skulle jeg tatt med utstyret, forteller han.

Sammen med Nils Fidjeland og Henry Aamo setter Kaare kursen mot Tveit. Der søker de tilflukt i en avsidesliggende hytte ved Bjorvann. Tre døgn senere treffer gruppen XU-leder Otto Dal og får ordren: - Her må vi skilles og gå hver til vårt. Tar Gestapo en av oss, kan vi ikke, selv med tortur, si hvor de andre er.

Nils Fidjeland forteller Kaare at han kjenner til et trygt skjulested i den folketomme villmarken vest for Kristiansand. I dag er villmarken kjent som bydelen Hellemyr.

I flere netter strever Fidjeland og Heistein med å bygge en kamuflert hytte ved Jentetjønn, i nærheten av dagens lysløype. «Det ble en hard tørn. Om dagen sov vi på låven i høyet, om natten jobbet vi på hytta ved et stort bål. Regnet høljet ned. Mat var et veldig problem. Vi overlevde så noenlunde,» skriver han i notatene sine. Andre juledag er hytta endelig ferdig. Taket og veggene er dekket av torvmyr og nesten umulig å oppdage. Dagen etter får de innfridd juleønsket sitt — snøen laver ned og dekker alle spor.

Oslo

I slutten av januar 1943 har en utålmodig Heistein fått nok av livet som rømling. Han vil i aktiv krigstjeneste. Kaare får hjelp av broren Kurt til å bygge en ny hytte i Tveit, hvor han overnatter i to uker mens han venter på å flykte.

«Det var meteren med snø, og vinteren var den kaldeste i manns minne med rundt 25 kuldegrader, og isen lå helt ut til Oksøy fyr. Jeg hadde ingen ovn de første fire-fem døgnene. Det var den hardeste uken i mitt liv. Ved et rent tilfelle får Kurt tak i en liten ovn,» skriver Kaare.

Med hjelp av lokale motstandsmenn blir han ustyrt med et falskt pass. Kaare Heistein blir til «tømmermann Karl Olsen» og snart blir han skysset med jernbanen til Oslo. Der går han i dekning hos den danske blikkenslageren Peder Christensen. Ved avreisen derfra får Kaare overlevert en revolver av Christensen, med beskjeden: « Det er bare tre patroner, to kan du bruke på tyskerne.»Kaare er heldig. Blikkenslageren kommer snart i Gestapos søkelys og blir senere henrettet i Trandumskogen.

Sverige

Noen døgn etter avreisen fra Oslo trasker Kaare gjennom snøen i skogene i Hedmark på vei mot svenskegrensen. Han er usikker på retningen, men er heldig og møter en mann med en liten gutt på fem-seks år.

— Jeg spør om vi er i Sverige, og den lille gutten peker og sier «Løp som faen, der er Sverige, der er Sverige, det er 200 meter». Kaare løper så fort han kan. I øyekroken ser han tyske soldater. - Jeg var i topp kondisjon, det var det som reddet livet mitt, forteller han.

Det falske passet til «tømmermann Karl Olsen» fører til mistenksomhet hos de svenske grensevaktene, og Kaare er livredd for å bli utlevert til tyskerne. En telefon til den norske legasjonen i Stockholm redder kristiansanderen. Flyktningtilværelsen i Sverige er begynt.

Polititroppene

Ferden går videre til befalskurs i de første norske polititroppene, i Dalarna. Etterpå blir Kaare troppssjef i polititroppene som er forlagt utenfor Umeå i Nord-Sverige. Like ved leiren passerer det stadig svenske jernbanetog fullastet med tyske soldater, forsyninger og krigsmateriell på vei til Nord-Norge og Finland. Tilbake frakter togene sårede og skadde tyske soldater, samt mannskap som skal på perm til hjemlandet. Tyskerne vinker ivrig til nordmennene. — Vi vinket selvfølgelig aldri tilbake, forteller Kaare.

Etter en skade blir han dimittert. Han begynner på skole i Gøteborg, men oppgir ikke håpet om å dra til Storbritannia. I oktober 1943 «låner» han i ungdommelig overmot en pram og ror mot passasjerskipet Empress of Russia som ligger i havn i Gøteborg. Skipet skal til Storbritannia i forbindelse med en fangeutveksling. Plutselig blir Kaare fanget inn av en lyskaster. Deretter bærer det inn til forhør hos det svenske havnepolitiet. Han slipper snart ut og reiser til Stockholm.

Men ønsket om aktiv krigstjeneste blir snart oppfylt. En mørk vårnatt i 1944 er Kaare endelig om bord i et fly som bringer ham til Skottland. Etter de obligatoriske forhørene for å luke ut eventuelle tyske spioner, blir den oppglødde unge sørlendingen endelig innrullert i Royal Air Force (RAF).

D-dagen

Så går turen videre til flybasen Bognor Regis ved den engelske kanalkysten. Der møter Kaare for første gang sine fremtidige våpenbrødre i jagerflyavdelingen 331. skvadron i 132. Wing.

En intensiv og krevende opplæring følger. En av oppgavene til den unge kristiansanderen er å vedlikeholde og reparere de 12-sylindrede flymotorene til de legendariske Spitfireflyene.

5. juni 1944, dagen før det som senere er blitt kjent som D-dagen, får Kaare og resten av bakkemannskapet ordre om å merke alle fly med tre sorte og hvite striper for å skille venn og fiende. 132. Wing skal patruljere over landingsområdet for invasjonen i Normandie i Nord-Frankrike. Motorene må overhales, ammunisjon og drivstoff fylles på flyene. De jobber hardt hele natten, men stemningen er på topp. Lystigheten stiger ennå flere hakk når bombefly og glidefly med fallskjermsoldater passerer over flyplassen på vei til Frankrike. I grålysningen letter de første jagerflyene fra Bognor Regis.

Etter planen skal 132. Wing overflyttes til en feltflyplass i den britiske sektoren i Normandie så snart byen Caen er ryddet for tyske styrker. Målet er å erobre den gamle middelalderbyen allerede om kvelden 6. juni, og så skal avdelingen fraktes til Frankrike 17 dager senere. Planen slår feil. Like nord for Caen blir britiske og kanadiske tropper stoppet av tyske panserstyrker. Deretter følger to måneders bitre og blodige kamper før tyskerne tvinges på retrett.

15. august får flysoldatene endelig den etterlengtede ordren om avreise til Normandie. Nå er det alvor.

Frankrike

Fire dager senere står 132. Wing endelig på fransk jord. Nå starter et farefullt og slitsomt oppdrag som varer helt fram til april 1945. I tillegg til daglig vedlikehold og reparasjon av jagerflyene, bidrar Kaare i utbygging og ettersyn av rullebanene.

Krigens brutale virkelighet innhenter dem umiddelbart. De får vite at 18 kanadiske krigsfanger ble skutt av SS-soldater like i nærheten noen uker tidligere.Maten på flybasen må tildekkes på grunn av enorme fluesvermer som livnærer seg på oppløste hestekadavre og menneskelik. Stanken er forferdelig.

Minefaren gjør at svært få våger seg utenfor veier eller oppmerkede stier. Tyske snikskyttere i nærheten og kanontorden i det fjerne bidrar heller ikke til å roe nervene, særlig når tyske granater lander ubehagelig nær flystripen.— Det var en uhyggelig tid og dessverre følsomme tap, minnes Kaare.

Sykdommer og gjørmehull

Det er et absolutt forbud mot å drikke vann som ikke er kokt. Likevel bryter det ut en difterilignende epidemi. Alle grøfter og treklynger brukes til fornødne gjøremål. De mest uheldige risikerer å snuble over delvis nedgravede lik som ligger blant trær og busker.

Kaare beskriver området som «et gjørmehull av sand og leire. Ubeskrivelig!». Været skifter mellom regn og stekende varme. I det ene øyeblikket er flystripen en kvelende støvsky, i det neste et gjørmehav.

Hygienen er et kapittel for seg.

— Oppvaskkummen for 600 mann var fire meter lang, en halvmeter bred og 30 centimeter dyp. Etter frokostens havresuppe var det bare en grøt. En sersjant kom fra tid til annen for å desinfisere.

Belgia

I begynnelsen av august 1944 trekker de tyske troppene seg tilbake mot Belgia og Tyskland. 132. Wing er stadig på flyttefot etter som de allierte styrkene beveger seg østover. Først går turen til Campneusville, deretter til en flyplass utenfor industribyen Lille. Men forflyttingen til Campneusville skjer uten sørlendingen, som er såret i beinet og havner på sykehus. Når Kaare endelig er i stand til å gå, blir han sendt av gårde med to engelskmenn for å finne avdelingen sin.

Det blir som å lete etter nåla i høystakken, og de ender opp med å kjøre Nord-Frankrike på kryss og tvers før de endelig finner Kaares våpenbrødre.

Neste etappe fører avdelingen til Grimbergen like utenfor den belgiske hovedstaden Brussel. Området er nesten like ille som Normandie. Når høststormene setter inn, blir flyplassen forvandlet til et gigantisk gjørmehull, og allerede i november faller den første snøen.

Tysk offensiv

En uke før julaften strømmer det inn dramatiske og panikkartede meldinger. Tyske panserstyrker har brutt gjennom den amerikanske fronten. Hos Kaare og de øvrige mannskapene i 132. Wing øker nervøsiteten.

— Vi var ikke høye i hatten, forteller han.

Og bekymringen er velbegrunnet. Den tyske 5. Panzer-Armee har kursen rett mot Brussel og flybasen. Noen dager senere befinner den tyske styrkene bare 10 mil unna Grimbergen. 132. Wing flytter, til en flybase sydvest i Nederland, Woensdrecht, noen få mil nord for den viktige havnebyen Antwerpen. Ingen er fornøyde med sitt nye hjem. Flystripen er et gjørmehav. Forlegningene er kummerlige og de hygieniske forholdene elendige. Gulsotten herjer blant mannskapene.

Julefeiringen 1944 blir en nervøs affære. Noen timer før julemiddagen lander to av jagerflyene. Pilotene har observert tysk infanteri og fallskjermsoldater bare fire mil nord for flyplassen. Stemningen er spent. Nærforsvarsavdelingen sendes avsted for å bistå polakkene som holder fronten nord for Woensdrecht. Drivstoff, ammunisjon og utstyr klargjøres for ødeleggelse. Kjøretøyene lastes med det aller mest nødvendige. Avdelingen må være klar til å evakuere på få timers varsel. Ladde geværer og revolvere må medbringes overalt - ved siden av sengen, i spisesalen og på toalettet.

Luftwaffe angriper

I nedtegnelsene til Kaare kan vi lese følgende om julefeiringen: «Vi benket oss rundt julebordet. Våpen måtte medbringes. Men - drammen var fjernet og erstattet med en halv øl. Svært få sang med da «Deilig er jorden» ble spilt, og vi kunne godt unnvært «Engler daler ned fra sky». Det var mange tanker som gikk til dem der hjemme. Festen sluttet tidlig med ordren: «Sov med klærne på og støvlene av».

Samme dag stopper den tyske offensiven opp. Stemningen letter etter hvert, men det tyske flyvåpenet har et ess i ermet. Om morgenen første nyttårsdag angriper over tusen fly de allierte flybasene. Heldigvis er ikke Woensdrecht et prioritert mål, og bare åtte tyske fly angriper flyplassen.

— Der var vi kjempeheldige. Vi hadde flyttet fra Grimbergen, der bombet de noe voldsomt, forteller Kaare.

Angrepet er likevel en svært ubehagelig opplevelse. For første gang siden hjembyen ble angrepet 9. april hagler det bomber, kuler og splinter rundt ørene til kristiansanderen.— Jeg var ung og spenstig da. Med en gang vi hørte flyene gjaldt det å finne et sted - et hull eller en grøft - og på hauet ned der. Så slapp en unna.

Flygende bomber

Den største påkjenningen under oppholdetpå Woensdrecht er de flygende bombene V-1. Omtrent 80 av dem passerer over flybasen hvert døgn, dag som natt. To ganger faller bombene med sine 850 kilo sprengstoff ned på flybasen. Noen brakker blir pulverisert, men utrolig nok blir ingen skadet.

«Over 8.696 ble sendt mot Antwerpen, og et stort antall passerte over eller nær Woensdrecht og var et daglig syn. De ble også kalt doodle bugs eller buzz-bombs og laget forferdelig bråk. Når de plutselig tidde still før de falt ned, var det bare å håpe å være heldig denne gangen også,» skriver Kaare.

Larmen fra V-1 fører til store og langvarige psykiske belastninger og søvnproblemer. Først da vingen i slutten av februar 1945 flytter videre til flybasen Schijndel, får Kaare og resten av vingen endelig en god natts søvn.

Tyskland

18. april krysser vingen grensen til Tyskland på vei nordover til sitt siste oppholdssted, Twente i Nederland. Det er en underlig opplevelse å kjøre på okkupantenes jord samtidig som hjemlandet fremdeles er i tyskernes hender.

Tilbake til England

— Mitt største øyeblikk var da jeg krysset tyskernes befestninger i Siegfriedlinjen, minnes Kaare. Siegfriedlinjen var en forsvarslinje bestående av befestninger som skulle beskytte Tyskland mot angrep vestfra.

Oppholdet ved Twente varer ikke mange dager. Det er åpenbart for alle at krigen snart er over. 21. april er flyene til 132. Wing på sitt siste tokt, og tre dager senere reiser bakkemannskapet til den belgiske havnebyen Oostende. Bestemmelsesstedet er flybasen North Weald utenfor London.

Hjemfarten

Derfra går ferden nordover til Skottland. Bakkepersonell og utstyr fraktes deretter med skip til Kristiansand og Stavanger. Men en skuffet Kaare er ikke med kameratene på seilasen til hjembyen. Kristiansanderen er innlagt på et britisk militærsykehus etter et uhell på skipet som fraktet avdelingen fra Belgia til England.

Men det uønskede oppholdet blir ikke langvarig. Hjemturen går med fly til Gardermoen og så videre til Kjevik. Og 15. juni 1945, en kjølig og vindfull sommerdag, er Kaare Heistein endelig hjemme igjen og møter sin familie. Da er det gått to år, seks måneder og seks dager siden han måtte flykte for livet.Som for så mange andre som opplevde verdenskrigen, har belastningene og inntrykkene vært en byrde i ettertid også for Kaare Heistein. I et intervju med Fædrelandsvennen i 2010 forteller han om drømmene han har fem-seks ganger i måneden.

— I drømmene kommer tyskerne etter meg. De er ute etter å ta livet av meg, men de når meg aldri.

— Jeg snakket og tenkte masse på det som skjedde i årene etterpå, det tror jeg var terapien skulle til for at jeg har klart meg så bra. Men drømmene er ille, fortalte han.

Sine memoarer avslutter Kaare slik:

«Vi slåss for fred og frihet. Frihet fikk vi, men det ble ikke så mye av freden i ettertidens verden».

132. Wing

I 1941 og 1942 ble to «norske» jagerflyavdelinger opprettet i Storbritannia; 331. og 332. skvadron. Avdelingene var en del av 132. Wing i Royal Air Force, det britiske flyvåpenet. Hver ving bestod vanligvis av tre til fire skvadroner. En skvadron hadde 18-20 fly og omtrent 180 piloter, befal og flysoldater.

Selv om flertallet av pilotene og bakkemannskapet i 331. og 332. skvadron var nordmenn, hadde norske myndigheter ingen innflytelse på hvordan det britiske flyvåpenet disponerte de «norske» avdelingene.

I 1943 ble 132. Wing omdannet til en mobil avdeling for å kunne flytte fra feltflyplass til feltflyplass like bak frontlinjen på kontinentet. Det tekniske personellet med ansvar for vedlikehold og drift, inklusive Kaare Heistein, ble flyttet over i separate avdelinger som fikk betegnelsene 6331. og 6332. støtteenhet.

I midten av august 1944 ble vingen skipet fra England til Normandie. Under krigen i Vest-Europa oppholdt avdelingen seg på følgende flyplasser:20.08.44-06.09.44 B.16 Villons les Buissons nord for Caen

06.09.44-11.09.44 B.33 Campneusville nordøst for Rouen

11.09.44-06.10.44 B.57 Lille-Nord ved Lille

06.10.44-22.12.44 B.60 Grimbergen ved Brüssel

22.12.44-21.02.45 B.79 Woensdrecht nord for Antwerpen

21.02.45-18.04.45 B.85 Schijndel nord for Eindhoven

18.04.45-24.04.45 B.106 Twente nordøst i Nederland

I første halvdel av juni 1945 flyttet 132. Wing til Kjevik. 331. skvadron og 332. skvadron ble overført fra det britiske flyvåpenet til Luftforsvaret i november 1945. Avdelingen ble senere omdannet til ”Luftforsvarets stasjon Kjevik”.Fra 1941 til 1945 mistet 75 norske piloter livet, 131 fly gikk tapt.

Sørlendinger i 132. Wing

Flere piloter og bakkemannskap som gjorde tjeneste i 132. Wing, kom fra Agder-fylkene. Pilotene var særlig utsatt, og flere av dem vendte aldri tilbake.

Reidar Haave Olsen fra Eide ved Grimstad kolliderte under treningsflyging, styrtet i bakken og omkom ved Epping i England 19. februar 1944.

Sersjant Tormod Abrahamsen fra Kristiansand mistet livet da flyet ble truffet og styrtet under et angrep mot tyske stillinger ved Breda i Nederland 3. november 1944. Nils Jørgen Fuglesang fra Hidra utenfor Flekkefjord havnet i tysk fangeskap etter å ha styrtet i Nederland i 1943. Ved hjelp av en underjordisk tunnel flyktet Fuglesang og 75 andre fanger fra krigsfangeleiren Stalag Luft III i Schleisen natt til 25. mars 1944. Flukten er dramatisert i to filmer, «The Great Escape» og «The Wooden Horse».

Flekkefjæringen ble arrestert sammen med tre medfanger i Flensburg like ved grensen til Danmark. Alle blir skutt av SS-offiserene Johannes Post, Oskar Schmidt og Walter Jacobs. Etter krigen blir SS-mennene dømt til døden av en britisk militærdomstol og hengt.

Av piloter som vendte hjem til Sørlandet var blant annet Finn Sørensen fra Risør og Reidar Keim fra Kristiansand. Keim var skolekamerat med Heistein på Kristiansand Katedralskole og flyktet med motorbåt over Nordsjøen i august 1941. ## Angst og blodslit

Selv om Kaare Heistein og resten av bakkemannskapet til 132. Wing aldri kom i direkte kamp, var påkjenningene svært harde, både fysisk og psykisk.

Eitinger-rapporten i 1998 oppsummerte flysoldatenes fronttjeneste slik: «Til tross for at bakkemannskapene var sterkt selektert og samtrent, dog uten direkte krigserfaring, var det mange som var plaget av psykiske symptomer som angst, søvnløshet, isolasjonsfølelse og uvisshet mht. krigens gang. Synet og lukten av lik under oppholdet i Nord-Frankrike gjorde et sterkt inntrykk på mange. En del mannskaper måtte sendes tilbake til Storbritannia på grunn av psykiske besvær... ««Påkjenningene for flysoldatene bestod for øvrig i fysisk hardt arbeid, lange og uregelmessige arbeidsdager, til tider «blodslit», dårlig hygieniske forhold, kalde forlegninger og høy beredskap.«

537 bakkemannskaper tjenestegjorde i felttoget på kontinentet.

Den lengste dagen

I løpet av 6. juni 1944, D-dagen, ble omtrent 156.000 allierte soldater landsatt i Normandie i Frankrike. Operasjonen som hadde kodenavnet «Neptune», var historiens største invasjon fra sjøen og omfattet den mest tallrike fly— og flåtearmada som noensinne er samlet.

Det er umulig å fastslå de nøyaktige tapene for invasjonens første døgn. Sannsynligvis mistet de allierte i overkant av 10.000 mann — drept, såret, savnet eller tatt til fange. De tyske tapene er beregnet til å ligge mellom 4000 og 9000 soldater.Formålet med invasjonen var å etablere et brohode i Frankrike for deretter å rykke østover mot den tyske grensen. 25. august 1944 ble Paris erobret, og i slutten av september samme år kontrollerte de allierte storparten av Belgia og Frankrike.

Canada, Storbritannia og USA bidro med storparten av styrken. Andre nasjoner som medvirket i operasjonen var Australia, Belgia, Danmark, Frankrike, Hellas, Nederland, New Zealand, Norge, Polen og Tsjekkoslovakia.Norges bidrag var relativt beskjedent. Seks norske handelsskip losset soldater og utstyr på selve D-dagen, og totalt deltok 43 norske handelsskip med omtrent 1000 sjøfolk i transportene den første måneden etter 6. juni. To av skipene ble senket.

10 norske marinefartøyer under britisk kommando deltok i operasjonen på D-dagen. Antall nordmenn ombord er beregnet til 950. Jageren Svenner ble senket av tyske torpedobåter og 33 mann omkom. Blant dem som mistet livet var kvartermester Christian Krusche Pedersen fra Kristiansand.132. Wing hadde i oppdrag å holde tyske fly borte fra de kanadiske og britiske landgangsområdene under D-dagen. Nesten alle flyene i vingen fløy fire tokt hver. Avdelingen mistet ingen piloter 6. juni, men dagen etter ble Egil Bernhard Olufsen truffet av luftvernild. Han døde senere av skadene. 9. juni ble major Leif Lundsten, sjefen for 331 skvadron, ved en feiltagelse drept av britisk luftvern.

Omtrent 2600 nordmenn deltok direkte eller indirekte under invasjonen i Nordmandie.

Skriftlige kilder

Arnheim, Tom; Hafsten, Bjørn; Olsen, Bjørn; Thuve, Sverre: Fra Spitfire til F-16. Luftforsvaret 50 år 1944-1994. Cammermeyer (forlag): Med norske flygere på kontinentet.

Fædrelandsvennen, diverse utgaver.

Guhnfeldt, Cato: Spitfire saga, bind I — V.

Heistein, Kaare: Personlige beretninger 1940-1945. Hermansen, Max: D-dagen 1944 og norsk innsats.

Mehre, Helge: Spitfire: en beretning om den 132. norske jagerwing i den 2. verdenskrig.

Norsk krigsleksikon 1940-45. Cornelius Ryan: The Longest Day.

Taraldsen, Kristen: Frihetens flamme: major Laudal og hans menn.