Ola Pettersen (41), psykiatrisk sykepleier og MMA-fighter

— Treningen er noe mentalt

I sivil:Ola Pettersen, psykiatrisk sykepleier og MMA-fighter. Foto: Fotobestilling FVN

Til vanlig jobber Ola Pettersen som psykiatrisk sykepleier på en ruspost på Sørlandet sykehus. Når han ikke er på jobb, er han oftest å finne i treningslokalet til OKSA Muay Thai i Kristiansand. Der trener han verdens aller tøffeste kampsport, Mixed Martial Arts (MMA). Sporten går kort fortalt ut på at man setter to utøvere inn i et bur for å slåss. Det aller meste av slag, spark, låsninger og kvelninger er lov. Foreløpig er knockout-kamper innen MMA ikke lovlig i Norge, så Ola drar gjerne til Danmark eller Sverige når han skal konkurrere i idretten sin.

Burde ikke du som sykepleier vite bedre enn å drive med sånne ting?

I ringen: Ola Pettersen klar for kamp i Odense i Danmark i september. Foto: N.E.M Pictures

— He he. Vel, for de som har sett MMA på tv, ser det nok en god del mer brutalt ut enn det egentlig er. Det er enorm respekt utøverne imellom, og det er jo regler og dommere i denne idretten som i alle andre. Jeg har aldri opplevd alvorlige skader i denne sporten. Litt blåmerker og litt blomkålører må man regne med, men jeg har fått mange flere skader i andre idretter, sier han.

Kampsportblanding

Ola har alltid vært svært aktiv innen idrett, både som skiløper, skateboarder og som amerikansk fotballspiller på Kristiansand Gladiators. Men etter hvert ble kampsport hans største lidenskap.

MMA er en idrett som begynte med at man satte utøvere fra forskjellige kampsporter opp mot hverandre i ringen. Etter hvert har MMA blitt en egen gren innen kampsport. Utøverne kommer gjerne fra bakgrunner med bryting, brasiliansk jiu jitsu eller thaiboksing. I nærmiljøet finner Ola sparringspartnere både på OKSA i Kristiansand og i klubben Spartacus i Vennesla.

— Dette er en svært allsidig treningsform, hvor man bruker hele kroppen. I tillegg fokuserer vi veldig på å gjøre hverandre gode, og det å ha respekt for hverandre er kjempeviktig. Det krever mye mental styrke å mobilisere i ringen, så treningen er også noe mentalt for meg, sier han.

Mentalt styrkende

Seier: Ola som seierherre under en konkurranse i Odense i Danmark i september. Foto: N.E.M Pictures

På jobb ser han daglig hva rus og psykiske lidelser kan gjøre med folk, og hva trening kan ha å si for å bygge styrke også psykisk.— Vi er blitt et inaktivt folkeslag. Det gir seg utslag i livsstilssykdommer og virker også inn på vår mentale helse. Ved å være fysisk aktiv står vi bedre rustet psykisk også. Derfor er jeg veldig opptatt av å være fysisk aktiv med pasientene, prøve å gi dem mestring og gode opplevelser. Det å være fysisk aktiv kan ha en forebyggende effekt, sier Pettersen.

Han valgte å bli sykepleier fordi han ønsket et omsorgsyrke hvor han kunne hjelpe andre. Selv trekker han klare paralleller mellom sykepleierjobben og treningen.

Utenfor ringen: Ola Pettersens arbeidshverdag står i sterk kontrast til treningen han driver med på fritiden. Foto: Fotobestilling FVN

— Begge deler er å bruke seg selv som verktøy i arbeid med andre mennesker. Dette synes jeg er veldig interessant. I tillegg tror jeg at jeg kan dra nytte av det jeg har lært om anatomi og fysiologi i utdannelsen min i treningen. Jeg vet jo en del om hvordan musklene og leddene fungerer.

Inkluderende miljø

For Ola hjelper dette ham til ikke å overtrene eller presse kroppen for hardt. MMA er en tøff sport, og selv om han trener opptil fem ganger i uka, er han svært nøye på å variere intensiteten og gi rom for restitusjon.

Han mener MMA langt fra er noen idrett bare for machomenn, og at det viktigste er at man respekterer sporten og overholder reglene om at det man lærer kun skal brukes i treningslokalet - og ikke ute på byen.

På jobb: Ola Pettersen på jobb på Sørlandet sykehus, hvor han til daglig jobber som psykiatrisk sykepleier. Foto: Fotobestilling FVN

— Sporten er veldig inkluderende. Jeg kan reise hvor som helst i verden og bli tatt imot med åpne armer av MMA-klubber som lar meg få trene med dem. Det er et fantastisk miljø å være i, og her finnes alle typer mennesker. Etter hvert har det også blitt flere og flere jenter, sier Pettersen.

Cecilie Christine Hunt (32), familieterapeut og metalfrelst

- Man føler seg alltid inkludert

Når Cecilie Christine Hunt sitter ved skrivebordet sitt på helsesenteret i Audnedal, er det ikke mye som avslører at denne dama liker å slå seg løs til aggressiv metalmusikk så ofte hun får sjansen. For bare få år siden så man derimot ikke 32-åringen gå i særlig mye annet enn sorte klær, naglebelte og med det lange, ravnsvarte håret flagrende over skuldrene.

På jobb: Cecilie Christine Hunt jobber som familieterapeut ved Audnedal helsesenter. Foto: Ann Magritt Arnli

— Jeg føler vel litt på at jeg ikke kan ha et sånt utseende i denne jobben, selv om jeg aldri har fått høre det fra noen. Men jeg er litt redd for at fokuset skulle havnet på meg og ikke på brukerne om jeg hadde sittet her i helsort og hatt den samme litt mer ekstreme stilen jeg hadde før. Det er ikke det som er poenget når folk kommer til meg som familieterapeut, sier hun.

Fant seg selv

Men Cecilie avslører at selv om det å gå i svart og farge håret har blitt mindre viktig etter hvert som hun har blitt eldre, har stiftet familie og fått seg ny jobb, identifiserer hun seg like mye med metalstilen som hun alltid har gjort.

I svart:Dette bildet er tatt for noen år siden, men Cecilie sier hun fremdeles identifiserer seg like mye med metalstilen den dag i dag, på tross av at håret har blitt noe lysere og klærne har fått litt flere farger etter at hun ble noen år eldre. Foto: Frank Skaren

— Musikk er jo følelser. For min del kom jeg inn i metalmijøet for alvor i ungdomstida, da jeg, som alle andre, prøvde å finne ut hvem jeg var. Jeg har en bror som alltid har hørt på metal, så allerede som femåring begynte jeg å høre på Metallica. Jeg har vokst opp med musikkstilen.Cecilie sier metalmiljøet er et svært inkluderende miljø, hvor det er rom for alle mennesketyper. Det er noe av grunnen til at hun alltid har følt seg trukket til de svartkledde. I tillegg mener hun mange har et feil bilde av hvordan folk som liker hard metalmusikk egentlig er.

— Det kan jo virke tøft med alt det svarte og den aggressive musikken. Men nettopp fordi musikken er så aggressiv, får mange utløp for frustrasjon og sinne gjennom den. Og det må da være mye bedre å ta slike ting ut på en konsert enn andre steder? Metalfolk er som regel både ressurssterke og selvstendige mennesker med gode holdninger og meninger, sier hun.

Samhold

Cecilie har alltid vært glad i mennesker, og familie er veldig viktig for henne. Det førte til at hun videreutdannet seg til familieterapeut etter avsluttet sykepleiestudium.

— Jeg tror vi blir til i møte med andre mennesker. I metalmijøet føler man seg alltid inkludert, det er bygget på samhold, og alle blir tatt vare på.

Selv om det hektiske livet med to barn, jobb og mann gjør at hun ikke kan komme seg så ofte på konserter og festivaler som før, reiser hun fremdeles så ofte hun får sjansen. Southern Discomfort-festivalen i Kristiansand, Blastfest i Bergen og Midgardsblot i Horten står høyt på prioriteringslista når familien planlegger fritidsaktiviteter. Og det hjelper å ha en ektemann som er like metalfrelst som henne selv: lyngdølen Osvald Egeland, også kjent under artistnavnet Vald, er blant annet kjent som tidligere vokalist i sørlandsbandet Blood Red Throne.

— Før dro vi på konserter så ofte som mulig. Med to barn og jobb er det ikke like lett, men vi gjør det så ofte vi kan. Det som er litt interessant, er at selv om han har vokst opp med to metalforeldre, så har aldri min tenåringssønn begynt å høre på den typen musikk. Så det er tydelig at vi alle velger våre egne veier.

Ikke fargesprakende

Med årene er Cecilie blitt mer åpen for andre musikksjangre. Hun spiller selv piano og er egentlig ganske altetende når det kommer til musikk.

— Før var det mer at metal var «det jeg var», og jeg måtte vise det mer utad. Det er ikke lenger så viktig, og for å være ærlig så sluttet jeg å ha svart hår mest på grunn av at det var så utrolig stress å farge det hele tiden.

Men:

— Jeg går ikke i hva som helst, og jeg kjenner ofte at jeg blir trukket mot det sorte når jeg skal kjøpe klær. Du ser meg nok aldri i noe fryktelig fargesprakende, sier Cecilie.

Thore Wiig Andersen (35), prest og ølbrygger

- Trenger ikke være avholds

På jobb: Thore i kjent stil som kapellan og menighetsprest i Øyestad menighet i Arendal. Foto: Privat

Sammen med svigerfar har kapellan i Øyestad menighet Thore Wiig Andersen startet et eget lite mikrobryggeri på Søm, hvor han tryller fram de forskjelligste ølsorter på store 30— og 60-liters kokekar. Selv synes han slett ikke det er rart å være både menighetsprest og ølbrygger.

— Jeg har alltid vært glad i godt øl, og jeg sogner jo til Nøgne Ø-land og området rundt Grimstad, hvor hjemmebryggerinteressen er svært stor. Jeg tror de fleste skjønner at man ikke må være avholdsmenneske for å være prest i dag, sier Wiig Andersen.

Raffinerer ølkulturen

Han sier han har all respekt for folk som velger å være avholdsmennesker ut ifra sosialetiske synspunkter, men at han selv ikke ville vært det ut ifra religiøs overbevisning. Wiig Andersen mener tvert imot at hjemmebryggingen og sansen for smak og kvalitet kontra kvantitet, er med på å endre nordmenns alkoholvaner i positiv retning.

  • Jeg har alltid vært glad i godt øl, og jeg sogner jo til Nøgne Ø-land.

På verandaen hos svigerfar: Thore Wiig Andersen følger med på brygget som godgjør seg i kokekaret. På grunn av lukt fra bryggingen råder han folk til å finne et sted ute eller en garasje hvor de kan ha utstyret. Foto: Privat

— Jeg tror mikrobryggeriene er med på å raffinere ølkulturen fordi det fokuseres på god smak, øl i kombinasjon med god mat og som nytelse, sier han.Presten synes ølbryggingen er en svært avkoblende aktivitet, som står i sterk kontrast til den mer uangripelige og uforutsigbare arbeidshverdagen som prest.

— Det er fantastisk å starte et brygg. Det du gjør med brygget, i forhold til mengde og type humle, bryggetid og temperatur, gir helt konkrete resultater. Det er håndfast og en veldig avkoblende hobby å ha.

Øl i julegave

Wiig Andersen ble bitt av ølbrygger-basillen da han ble med hjem til venner som drev et mikrobryggeri. Han har tidligere prest og nå daglig leder for Grimstad-firmaet Ølbrygging.no Per Inge Håvik som en stor inspirasjonskilde. Håvik sa i sin tid opp prestejobben for å drive i ølbransjen på fulltid, og gjør nå god forretning på å selge bryggerutstyr til andre ølfrelste mikrobryggere over hele landet.

Thore Wiig Andersen pendler daglig fra Søm til jobben i Øyestad menighet i Arendal. Sammen med kona Lene flyttet han til Kristiansand da boplikten i presteboligen i Arendal opphørte i høst. Det var da han skaffet seg eget mikrobryggeri, men han mener han også gjerne kunne brygget i presteboligen.

— Det eneste negative med ølbrygging er at det blir litt sterk lukt, så det kan lønne seg å ha et sted utendørs eller en garasje til å ha karene i. Jeg og svigerfar bruker terrassen når været tillater det.

Mye humle

Han avslører at kona deler ølinteressen, og at han aldri har møtt motstand fra den kanten siden han startet opp med hobbyen sin for tre år siden.

— Men hun har glutenintoleranse, så det har vært et ekstra artig prosjekt å finne ut av hvordan man lager godt glutenfritt øl, sier han.

Det er amerikansk øl med mye humle som er hans personlige favoritt. Når han selv brygger Indian Pale Ale, er det ofte med mye av det som kalles for Amarillo-humle.

— Humle i øl er som krydder i matlaging, og jeg er veldig svak for mye krydder.

Lotte Ormestad (46), barne- og ungdomsarbeider og stand-up komiker

- Jeg var litt «klassens klovn»

På jobb: Lotte sier hun henter mye inspirasjon fra barna i barnehagen når hun underholder. -Humoren min er rett ut av posen. Ungene sier også akkurat hva de mener og tenker, sier Lotte. Foto: Ann Magritt Arnli

Blant en skokk med unger i Øvre Slettheia barnehage er 46 år gamle Lotte Ormestad et naturlig midtpunkt med sin fargerike bekledning og sitt smittende humør. Her har hun jobbet i 27 år — helt siden hun var 18.- Å jobbe i barnhage er vel egentlig Norges viktigste jobb: Vi jobber bokstavelig talt med fremtiden i våre hender. I tillegg til å få væretrygge voksne i barnas hverdag, der omsorg, lek og læring er det viktigste, så får vi også jobbe med barna og formidle kultur til dem, sier Lotte.

Får oppdrag

Lotte elsker hverdagen i barnehagen - å kunne være med å utgjøre en forskjell i et barns liv. Men når kollegene og barna sier «god helg» og går hjem på fredager, er ikke Lotte den som går hjem, slenger beina i sofaen og slår på Gullrekka. Ganske ofte pakker hun kostymene sine og drar ut for å underholde som stand up-komiker.

Ofte i kirka:Lotte sier hun ofte blir innleid til å tale under gudstjenester, selv om humoren hennes kan være av det drøye slaget. Her som som sitt alias Vladimir Zlatan under en ungdomshelg i Voie kirke i 2014. Foto: Thea Ormestad

Etter å ha underholdt venner og bekjente med sine parodier, vitser og småironiske betraktninger om livet over lengre tid, begynte Lotte plutselig å få telefoner fra fremmede, som via jungeltelegrafen hadde hørt om hvor flink hun var til å få folk til å le.I dag blir hun jevnlig invitert til både brylluper, bursdager, firmafester og private sammenkomster for å underholde, og oppdragene blir bare flere.

— Jeg har vel alltid vært litt «klassens» klovn. Aldri flink i noe spesielt, aldri pen. Men jeg har alltid elsket å få folk til å le. Vi opplever alle mye vondt i livet, og jeg tror alle har godt av å sette litt mer pris på det som er morsomt. Min livsfilosofi er at vi bør supe til oss alt som er godt og alt som er gøy, sier Lotte.

Tuller med det meste

De som har fått oppleve henne på scenen, har blant annet stiftet bekjentskap med hennes tolkning av komifiguren Vladimir Zlatan, hennes sarkastiske betraktninger om «alt vi gleder oss til ved å bli eldre», og i mange tilfeller også hennes parodier på deltakere i det aktuelle selskapet. Ved en anledning ble hun invitert til en firmafest for et begravelsesbyrå, hvor hun med stor innlevelse holdt «foredrag» om hvordan man kunne gjøre døden mer miljøvennlig ved diverse metoder av «gjenbruk». Ifølge Lotte selv holdt de ansatte, bokstavelig talt, på å le seg i hjel.

Den andre jobben: Lotte alias Vladimir Zlatan leser eventyr i en 40-årsdag på Odderøya. Foto: Anja Brunvand

Humoren min er nok ganske rett ut av posen. Jeg kan tulle med det aller meste, med mindre det handler om Utøya, 11. september eller alvorlig sykdom. Men jeg kan gjerne tulle med min egen kropp og vekt. Hva som er tabu kommer vel helt an på hvem du spør. Personlig elsker jeg et program på National Geographic som heter nettopp «Taboo». Det handler om folk som gifter seg med Berlinmuren eller hunden sin, eller har et seksuelt forhold til for eksempel bilen sin eller ei dukke i voksen størrelse. Sånt noe synes jeg er meget artig, sier hun.

Et sted for å le

Selv om Lotte får mange oppdrag, har hun foreløpig ikke tenkt å si opp jobben i barnehagen for å satse for fullt som komiker. Men de siste årene har hun begynt å skrive mer av tekstene selv, og hun innrømmer at hun alltid har hatt en liten drøm om å gjøre noe mer ut av sine kreative egenskaper.

— Å starte opp et lite sted som for eksempel het «Lottes lille låve», som kunne ha både poesikvelder, foredrag og konserter, har i flere år vært en liten drøm. Rett og slett et sted der folk enkelt og greit kunne komme for å le, sier Lotte.

Christoforos Schuff (36), ortodoks prest og rock/rap/verdensmusikk-artist

- Velger sjanger etter publikum

Som prest: Christoforos Schuff slik han kjennes som prest. Her fotografert utenfor universitet i Agder. Foto: Sondre Steen Holvik

Fader Christoforos Schuff er et godt kjent fjes i bybildet i Kristiansand. Den ortodokse presten er hedret med priser for sitt arbeid for fattige i byen og sin rolle som brobygger mellom kulturer, religioner og mennesketyper. Han er også godt kjent for sitt arbeid med å fremme en bærekraftig og økologisk livsstil, og har utdannet seg innen både teologi, språkfag, musikk, historie og økologisk landbruk i Norge og Hellas. Nylig har han jobbet som sjef for en FN-leir blant syriske flyktninger på Lesbos, et både krevende og altoppslukende arbeid.

Hardtslående tekster

De fleste er kanskje ikke like godt kjent med artisten og musikeren Christoforos Schuff, som blant annet bruker artistnavnet «Padre X». Eller det faktum at han i tillegg til alt sitt humanitære arbeid også lager populærmusikk med hardtslående tekster. Det meste er skrevet ut fra et samfunnsengasjement, men han lager også mye låter om kjærlighet, samliv og mellommenneskelige relasjoner. Og selv om han har en mastergrad i bysantisk kirkemusikk, en sjanger de fleste vil kjenne igjen fra kirken, er det ofte meksikansk folkemusikk, rap og rock som preger Christoforos egenkomponerte låter.

På scenen: Christoforos Schuff bruker artistnavnet Padre X. Her er han på scenen under en opptreden på Nesten Helg i Kristiansand. Foto: Heida Gudmundsdottir

— Jeg liker ikke å bli satt i bås musikalsk. Når jeg lager musikk, er teksten alltid det viktigste, men jeg bruker mange forskjellige sjangre ut fra hvilket publikum jeg ønsker å treffe. En låt kan ha et hovedbudskap, men kan nå forskjellige mennesker ut ifra hvilken sjanger man velger, sier han.

Låtskriving er bearbeiding

— Min musikkverden er satt sammen av alt fra gresk og meksikansk musikk til country og blues. Egentlig alle typer verdensmusikk, også rock og rap. Selv hørte jeg ikke på noe annet enn kristen musikk før jeg var 13 år. Men i 13-14-årsalderen begynte jeg å skrive egne låter, sier 36-åringen, som er oppvokst i USA.

Låtskrivingen er en måte å bearbeide ting på, en slags musikalsk dagbok. Derfor er han ofte svært ærlig i tekstene sine, som handler om alt fra tro og tvil til kjærlighet, krig og fred. Han har fått oppmerksomhet, og i noen ortodokse miljøer også motstand, fordi han bruker sterke ord, banneord og kan uttrykke sinne og frustrasjon i tekstene.

— Jeg vil ikke skade noen, men det er viktig for meg å være ærlig om både mine styrker og svakheter, mine idealer og om kjærlighet som fungerer eller ikke fungerer. Jeg legger ut mine tanker, og så er det opp til andre å reagere. Jeg ønsker først og fremst å skape gjenkjennelse og refleksjon, og klarer for det meste å forholde meg ganske apatisk til reaksjonene. Det er nok en evne jeg har, på godt og vondt, som gjør at jeg ikke bryr meg så mye om ros eller kritikk, sier Schuff.

Vil møte publikum

Kunstverk:"De fremmedes konge" av Christoforos Schuff. Foto: Privat

Fader Christoforos Schuff spiller mye, men det er lite musikk han får publisert. En god del av konsertene han holder er til veldedige formål, politiske arrangementer eller demonstrasjoner. Noen konserter holder han også kun på spansk. Schuff sier han trives best med å være musiker i en konsert-setting, hvor han kan møte publikum ansikt til ansikt.— Jeg liker best å være der folk er, derfor er det lite av mitt å finne på nettet. Min misjon er jo først og fremst å gjøre noe gjennom handling, sier han.

Fader Christoforos har også laget billedkunst, blant annet etter erfaringene han har gjort seg på Lesbos. Bildet «De fremmedes konge» har vært utstilt på biblioteket i Kristiansand, og er en tolkning av det som skjer i forhold i flyktningsituasjonen. Bildet viser et korsfestet barn, og er satt sammen av ting han fant på stranden i Lesbos.

Ingrid Wangsvik (46), klarinettist i KSO og smykkedesigner

- Perlene er terapi for meg

  • Min misjon er jo først og fremst å gjøre noe gjennom handling.

Perler alltid: Ingrid mener perlene har en terapeutisk virkning på henne og er en flott kontrast til den mer flyktige musikerjobben. Hun kan gjerne bruke over 100 timer på å lage ett smykke. Foto: Sondre Steen Holvik

Har du vært på en konsert med Kristiansand symfoniorkester, har du garantert sett Ingrid Wangsvik og hennes klarinett tidligere. 46-åringen fikk drømmejobben etter en seks år lang utdannelse på musikkonservatoriet da Forsvarets distriktsmusikkorps meble fusjonert med KSO i 2003.Av og til vil du også kunne se et fargesprakende armbånd eller smykke i orkestergrava på Kilden, og da er det trolig Ingrid du ser. For Wangsvik er en dedikert smykkedesigner på si. Hun har alltid vært kreativ, både med strikking, maling og musikk.

En kontrast

Da musikken etter hvert ble yrket hennes, bestemte hun seg for å finne en ny hobby. Nå utfyllet smykkene musikerjobben.

På jobb: Ingrid Wangsviks arbeidshverdag som musiker i Kristiansand Symfoniorkester byr på mange lange dager og jobbing på kvelder og i helgene. For å koble av har hun funnet sin lidenskap i å lage smykker av bittesmå japanske perler. Foto: Sondre Steen Holvik

— Jeg følte jeg trengte noe som var visuelt og som gir et konkret resultat som er varig. Når jeg spiller med KSO, føler jeg at jeg er kreativ, og det er en magisk opplevelse. Men det er også en flyktig opplevelse, som er borte når konserten er over. Et armbånd eller et smykke er der for alltid, og på den måten blir det en perfekt kontrast til musikken, sier Wangsvik.

Da hun begynte å lage smykker for cirka 14 år siden, var det med større perler. Etter hvert ble perlene mindre og mindre og smykkene ble stadig mer avanserte. I dag driver hun med det som kalles for perleveving, en type folklore-design man tradisjonelt kan finne i amerikansk indianerkultur, i Japan og enkelte steder i Øst-Europa. Perlevevingen innebærer at man bruker bitte små perler av glass eller ferskvannsperler og syr smykkene sammen med en type fiskesen.

Venner i hele verden

Wangsvik har fått seg et helt nytt nettverk av venner over hele verden som driver med perleveving. Nylig var hun på perlekurs i Boston i USA, hvor hun for tiden deltar i et internasjonalt designprosjekt kalt «Contemporary Geometric Beadwork». I Boston var hun og ni andre kvinner samlet for å sette sammen en slags oppskriftsbok i perleveving som skal gjøre det lettere for uerfarne å komme i gang.

Det KSO-musikeren driver med på perlefronten er nemlig ikke for amatører. Bak et armbånd designet av Ingrid Wangsvik kan det ofte ligge over 100 arbeidstimer.

— Jeg bruker alt fra null til tre timer på perlingen hver dag. Et armbånd kan ta cirka en måned å lage, avhengig av hvor komplisert det er. Det meste jeg har brukt på et smykke er nok rundt 120 timer.

Men å selge smykker har hun foreløpig ikke tenkt så mye på.

— Nei, altså. Jeg bruker jo perlene som terapi for meg selv, og jeg er nok fryktelig dårlig på salg. Jeg synes det er så vanskelig å skulle sette noen pris på dem. Å jobbe ut ifra timepris ville jo blitt helt umulig, så jeg har ikke gått inn for å selge eller å få dem inn i noen butikk foreløpig.

Terapi i perler

Men det hender hun får telefoner fra folk som veldig gjerne vil ha et smykke, og da selger hun.

— Jeg har jo allerede drømmejobben i KSO, så smykkene forblir nok en hobby, sier hun.

Og en ganske altoppslukende sådan. Når hun sitter foran tv'en og perler, får hun med seg lite av filmen eller serien, og når reiser seg, faller gjerne et hundretalls perler på gulvet.

— He he, det er jo litt galskap. Men familien vet at jeg trenger min tid med perlene for å bli grei å ha med å gjøre. Jeg må også alltid ha litt perler med meg når vi reiser på ferie. Perlene er terapi for meg, og det er nettopp den funksjonen jeg liker aller best med denne hobbyen.

ann.magritt.arnli@fvn.no - 952 45 279

  • Et armbånd kan ta cirka en måned å lage.