I norske Wikipedias framstilling av den gamle tyske legenden står det at «den lærde herrJohann Faustinngår enpakt med djevelens sendebud Mefistofelesog vil gi djevelen sinsjelhvis bare djevelen vil tjene ham en tid». Nøkkelbegrepet her er «en tid». Slike pakter har den ulempe at de nokså raskt går ut på dato. Deretter går ytelsene andre veien, djevelen skal ha sitt.

Store enheter gjør ikke feil, se bare på Pentagon, Exxon og Lehman Brothers.

Kanskje har ikke norske redaktører tid til å lese legender. De skal gjennom så mange strategidokument og nye forretningsplaner, i håp om å finne veien ut av det uføret journalistikken har havnet i. Derfor kjenner de antakelig ikke igjen den forlokkende røsten når Facebook presenterer Instant articles som redningen. Det virker så.. så framoverlent å legge alle artiklene ut på Facebook og selv få beholde annonseinntektene. Hvis prisen er å gi fra seg redaktøransvaret, får det så være. Fanden spare!

På kanten av presseetikken

Ledelsen i VG sier at de er åpne for et slikt tilbud. Når Torry Pedersen, alfahannen blant de digitale redaktørene her i landet, skal gjøre noe som er litt på kanten av presseetikken, pleier han å forsvare seg med at de store der ute gjør det. Hvordan kan noe være galt, hvis det er akseptert av The New York Times? Det er et tungt argument. Store enheter gjør ikke feil, se bare på Pentagon, Exxon og Lehman Brothers.

Sven Egil Omdal Foto: NTB Scanpix

The New York Times var blant de aller første brukerne av Facebooks nye tjeneste, der avisartikler ikke blir delt som lenker, men åpner seg i selve applikasjonen. Med følger en rekke besnærende funksjoner; videoer som starter automatisk, bilder som beveger seg når du vrir på telefonen, interaktive kart, alt slikt som skal gjøre fremtiden uendelig mye bedre enn det triste livet vi har levd til nå.Avisene kan selge annonser i artiklene og beholde hele inntekten selv, eller la Facebook selge dem, og beholde 70 prosent. Jeg vet ikke om selgerne hvisker «om du bare faller ned og tilber meg, skal alt dette være ditt», men det skulle ikke forundre.

Den angloamerikanske kroppsfrykten

Men så var det prisen. I november ble Modiglianis «Liggende akt» solgt for drøyt 1,5 milliarder kroner, det nest høyeste for et maleri noen sinne. Som tittelen antyder, er motivet en naken kvinne. Da MNBC og CBS rapporterte om rekorden, var kvinnens bryst og kjønn gjort utydelige, i Financial Times var de sladdet. Den angloamerikanske kroppsfrykten fungerer slik, og det er den Facebook redigeres etter.

Skal Norges største avis bygge sin fremtid på en slik overømfintlig overredaktør?

I 2011 fikk Aftenposten tak i noen gamle bilder der Fridtjof Nansen poserte naken, nasjonalhelten var en tidlig utforsker også av selfies. Hans kjønnsorgan, preget som det var av lange opphold i polare strøk, var provoserende nok til at Facebook fjernet artikkelen og truet Aftenposten med utestengelse. Skal Norges største avis bygge sin fremtid på en slik overømfintlig overredaktør?

I likhet med forhandlingsmotparten til Johann Faust, sikter også Facebook mot verdensherredømme. Marc Zuckerbergs store plan er at Facebook skal bli det egentlige nettet, stedet der vi leser avisene, ser tv, snakker med venner og «venner», organiserer hverdagen, melder oss på dugnaden (kommer kanskje) og får beskjed om at korøvelsen er avlyst. Også politikken organiseres der, både gatens parlament og den formelle nasjonalforsamlingen påvirkes av antallet tomler og innholdet i diskusjonstrådene.

Hege Storhaug fikk sin private Facebook-side midlertidig stengt i fjor høst, etter aksjon fra organisasjonen Unge Norske Muslimer.

Da er det mer enn urovekkende at den tyske justisministeren, Heiko Maas, i et åpent brev ber Facebook fjerne hatefulle og fremmedfiendtlige ytringer, altså fungere som statens sensurorgan. Det er ikke det samme som å gi Posten ansvaret for eventuelle lovstridige ytringer i avisene de bærer rundt, det er mye verre. Facebook redigeres ved hjelp av algoritmer ingen får innsyn i, forsøker å unndra seg alle lands jurisdiksjon bortsett fra USAs (et standpunkt franske domstoler har utfordret), og har med sine 1,4 milliarder brukere en global kontroll med ytringer som ingen andre noensinne har hatt.

Facebook-side midlertidig stengt

Hege Storhaug fikk sin private Facebook-side midlertidig stengt i fjor høst, etter aksjon fra organisasjonen Unge Norske Muslimer. Jeg er ikke noe framtredende medlem av hennes fanklubb, men ville foraktet den redaktør som ga etter for et slikt press.

Denne kommentaren er inspirert av Bjørn Sæbøs lederartikkel i RA onsdag. Han hadde merket seg at utdelingen av årets kverulantpris, en lokal heder til noen som «styrker uenighetsfellesskapet», ikke kunne markedsføres via Facebook. Årsaken er antakelig at en av de nominerte (for ordens skyld: Jeg var blant dem) har drevet en strippeklubb. Ingen normal norsk redaktør ville nektet en annonse på et slikt grunnlag, men mot amerikanske algoritmer kjemper fornuften en ensom kamp.

Men da er ikke lenger Thor Gjermund Eriksen den egentlige kringkastingssjefen.

Facebook har invitert også NRK til møte, melder NRK Beta. På sikt vil instant articles kunne bli instant programmes , vår viktigste tv-kanal. Men da er ikke lenger Thor Gjermund Eriksen den egentlige kringkastingssjefen. Ett av programmene i den utmerkete serien om pubertet og kropp som NRK laget, og som ledelsen på Marienlyst godkjente, ble fjernet fra Facebook fordi den stred mot algoritmenes angst for kjønnsorgan, som langt overgår selv den heftigste pubertale sjenanse.

Vik bak meg

Alle som blir kontaktet av salgsdirektør Mefistofeles i Facebook Norge med tilbud om gjensidig samarbeid til begges fordel, bør derfor si som en annen som ble fristet: Vik bak meg! Den mest berømte lederartikkel i norsk presses historie, sto i avisen Sæbø nå redigerer, og lød: Ingen nordmann til salgs! Det samme må gjelde for redaktører.