Avstanden mellom scene og sal føles sjelden kortere enn når man er på konsert med Stein Torleif Bjella. Selv på et såpass stort sted som Kick, er det nesten som å sitte og høre en gammel kamerat fortelle historier en kveld. Stemningen er intim og fortrolig. Mange av historiene er av det mørkere slaget, men det triste balanseres med varme og humor. Bjella er rett og slett en suveren forteller, en man ikke kan la være å lytte til.

Vi får et utvalg sanger fra begge soloplatene hans, «Heidersmenn» (2009) og «Vonde visu» (2011), spedd på med Real Ones-låten «Ei ørlita stund» og et par nye. Men han åpner med «Undervurder aldri ein lykkeleg mann» fra den kronprinspar-kurerte juleplaten «Vi tenner våre lykter». At Bjella ble inkludert i det prestisjeprosjektet, sier sitt om hvor langt ut han har nådd de siste tre årene – fra fullstendig obskuritet til Slottet, fra Sundre torg til Henrik Ibsens gate 1. Bjella skriver med utgangspunkt i sin egen hjembygd, Øvre Ål i Hallingdal, og på grunn av sangene hans er vi mange som føler at vi er blitt ganske godt kjent der. Vi har vært på Sundretur. Vi har stått på stedet der det eksistensielle valget må tas – puben eller frikirken? Vi kjenner innegubben, han som «står bak gardina som ein skugge». Vi kjenner gutten som kom på siste plass i skoleskirenn og mistet badebuksen midt i stupet. Vi kjenner den villstyrige jenta som «treng ein mann med muskelkraft, som kan slåss og halde kjaft». Og vi kjenner han som ikke er den mannen. De kunne ha vært oss selv, alle sammen.

Den sindige hallingen på scenen forteller disse historiene uten store fakter eller overflødige ord, og nøkternheten gjenspeiler seg i musikken. Bandet har vokst siden sist – nå stiller han med både kontrabass, piano, pedal steel og en ekstra gitar. Men musikerne spiller med kledelig økonomi og mye luft mellom tonene. Og fremdeles motstår Bjella fristelsen til å bruke trommer. De kunne ha kommet i veien for det viktigste – det han har å fortelle.

Til og med stilen til bandet er av det nøkterne slaget.

Til og med stilen til bandet er av det nøkterne slaget. Bjellas svarte, litt posete dress ser ut til å være den samme som han hadde på Blå i Oslo i 2009 og på Charlies i Kristiansand året etter. Han gir ikke inntrykk av å være typen til å dresse seg opp. For ham handler det nok heller om å kle seg til arbeidet, om å møte publikummet sitt på skikkelig vis. Det er bare sånn hedersmenn gjør det.

Og i kveld viser også kristiansandspublikummet seg fra sin beste side. Oppmerksomheten er rettet mot scenen. Ingen snakker høylydt seg i mellom. Noen synger med. Noen ler. Andre tørker en tåre. Og alle lytter.