En indignert Høyre-mann i Skippergata tok meg fatt. Han ville ha seg frabedt at jeg hevdet at hans regjering ikke brydde seg en døyt om skjebnen til tvangsutsendte uskyldige barn til krigsherjede, farlige land. — Jeg ba ham komme med sitt syn i avisen, slik jeg gjorde, men det ville han «ikke nedverdige seg til». Ja, ja, han får leve videre med sin vrede og sitt politiske samliv med høyrepopulistiske Frp. Det kan kanskje bli lavere skatter av det.

Samvittighet

For meg er denne opprivende saken først og fremst et spørsmål om samvittighet og anstendighet. Norsk rett ser ikke med blide øyne på unnlatelse av å hjelpe folk i nød eller folk som utsettes for overgrep. - Her

lar politikerne seg tydeligvis ikke affisere av den slags. For dem har «streng og rettferdig» politikk 1. prioritet. Ferdig med det.

En ubehagelig assosiasjon melder seg: Det er politifolk som må gjøre grovarbeidet. Ytringene til den flotte karen på TV som måtte arrestere tolken i Mandal, sitter i minnet. Slik tenker sikkert mange av dem. Men jeg tenker uvegerlig på deres forhenværende kolleger under krigen som samlet sammen andre uskyldige — jødene, også barn - som ble sendt til Tyskland. Politifolkene hadde vel som andre den gang, ikke full visshet om hva som ventet de tvangsutsendte, men jobben ble gjort. Resultatfikserte politikere i dag ser åpenbart ikke, eller vil ikke se den ubehagelige parallellen. Tenker de ikke over hva de utsetter politifolk for?

Mental belastning

Gasskamre venter ikke på de uskyldige barna. Dog er død en påregnelig følge av utsendelsen. Dessuten fysisk og mental belastning i form av frykt og usikkerhet i en grad som vi trygge nordmenn ikke kan forestille oss.

Hvilken holdning til Norge vil de av dem som overlever få, når de blir voksne nok til å forstå? Er det utenkelig at noen av dem kan få revansje-tanker? Men våre politikere trøster seg vel med at da er «krigen mot terror» vunnet?

— I denne sak sitter de æresløse tilbake.