Hovedårsaken til at villbier i Norge sliter er at levestedene deres, de rike blomsterengene i kulturlandskapet — er i ferd med å forsvinne. Årets landbruksoppgjør var derfor en stor skuffelse. Med den vil vi få færre og større og mer intensivt drevne gårdsbruk i Norge. Utviklingen landbruksminister Sylvi Listhaug vil ha, vil medføre mindre slått, færre dyr på beite og færre ugjødslede blomsterenger. Mange steder vil kulturlandskapet gro igjen, noe som vil bety færre villbier i norsk natur.

Direkte eller indirekte sikrer villbiene oss 30 prosent av maten vi spiser gjennom å pollinere plantenes blomster.

De siste tiårene har landskapet i Norge endret seg dramatisk. Blomsterrike enger, slåttemarker og slåttemyr gror igjen fordi de ikke beites eller slås. Mangfoldet av blomster- og insekter forsvinner når kulturlandskapet gjødsles. Når det gror igjen blir bunnforholdene i de tidligere varme og lyse engene mørkere og kaldere. Blomstene som lever der, klarer seg ikke lenger. I dag står mange av dem i fare for å dø ut, flere er kritisk truet. Det merker villbiene. Blomstene i enga sikrer dem næring gjennom sesongen. 12 av Norges 206 villbiearter er ikke observert de siste 50 årene. Sannsynligvis er de borte fra Norge for godt. Nå er så mange som en av tre er utrydningstruet.

Direkte eller indirekte sikrer villbiene oss 30 prosent av maten vi spiser gjennom å pollinere plantenes blomster. Biene er våre mest effektive pollinatorer. Når vi vet at villbiene spiller en så stor og viktig rolle i norsk matproduksjon, bør landbruksministerens varsellamper blinke når vi ser villbiene slite slik de gjør nå. Matsikkerhet avhenger både av bonden som planter og høster eplene, pærene og rapsen, men også hun som slår enga eller slipper dyra sine på beite. Gårdene er avhengige av å være omgitt av fungerende natur.

Bonden er blant dem som merker det først når naturen svikter. Kløverbønder opplever nå at det er færre humler med dårlige avlinger som resultat. Mange av de kløverpollinerende humleartene er i sterk tilbakegang. Kløverhumla regnes nå for å være kritisk trua, den siste kategorien før utdødd. Skrekkscenariet er allerede virkelighet i for eksempel California. Der finnes det knapt naturlige levesteder for biene igjen. Resultatet er at bøndene må kjøre inn lastebillass med tambier for å få befruktet mandeltrærne i blomstringssesongen. Det er tungvint, sårbart og ikke minst dyrt.

På verdensbasis er det anslått at den økonomiske verdien til pollinerende insekter, hovedsakelig bier, utgjør over 1700 milliarder kroner årlig. Lignende utregninger er ikke laget for Norge, men vi snakker om mange ganger et jordbruksoppgjør.

Kulturlandskapet er avhengig av å bli brukt for å holde på det rike biologiske mangfoldet. Før menneskene tok slike naturtyper i bruk, fantes mangfoldet i beitelandskap med store pattedyr som i dag i stor grad er utryddet. Naturtyper som slåttemark og kystlynghei har med andre ord eksistert i mange tusen, kanskje millioner, år. Nå står de på rødlista fordi de er utrydningstrua naturtyper. Mister vi dem nå, vil de være borte for alltid.

Villbiedøden i Norge kan medføre en økologisk krise og redusert matproduksjon. Et bærekraftig landbruk sikrer biene et næringsgrunnlag og tar derfor ikke bare vare på gårdsbrukene, men også naturen rundt dem. Det ansvaret må landbruksminister Sylvi Listhaug ta på alvor.

Imens kan vi andre øke oppmerksomheten og kunnskapen om biedøden og løsningene. Lokalpolitikere kan oppmuntre bønder til å skjøtte blomsterenger og til å søke om midler til å dette, og ikke minst sørge for at bienes levested, blomsterengene, ikke blir bygget ned.