Tour de frityr

Vi har meldt oss frivillig til å teste kvaliteten på veimaten, og turen starter i Stavanger. Men hvor tidlig kan man ha en matpause? Vi bestemmer oss for at første stopp ikke kan være før Søylandskiosken på Vikeså.

Søylandskiosken er blant de legendariske trailer-stoppene, hvor langtransportsjåførene fyller på med mat, kaffe og en prat med yrkesbrødrene før de koster videre langs E 39. Et gammelt jungelord sier at der det står mange vogntog og semitrailere utenfor, der skal man stoppe. Yrkessjåførene vet hvor du får bra mat. Men er det egentlig sant? Når du har bil på størrelse med en blåhval, er vel det mest presserende at det finnes en stor nok parkeringsplass?

Vi stopper, og her legger vi en plan. En roadtrip i frityrens rike må følge et sett av spilleregler. Ingen av oss er helt sikre på hva som vil møte oss, hvor mange ganger vi skulle parkere og bestille.

Dette er reglene:

1. Bensinstasjoner er forbuden frukt. Det er et minimumskrav at det går an å sette seg ned ved et bord, med kniv og gaffel, mens man spiser.

2. Pølser er utelukket (se punkt 1)

3. Det må være mulig å se E39 fra spisestedet.

4. Vi stopper på steder på høyre side av veien på vei sørover, og det samme nordover.

E 39 mellom Stavanger og Kristiansand er, for å være beinhardt åpenhjertig, ikke av landets mest visuelt stimulerende veistrekninger. Mange regner den som en transportetappe. Og selvsagt er det fullt mulig å peise på uten så mye som en tissepause. Turen mellom Stavanger og Kristiansand tar tross alt ikke så mye mer enn tre timer.Joda. Selvsagt. Men det er nå engang ikke sånn virkeligheten fungerer. Alle svette foreldre på biltur vet at det bare er et spørsmål om minutter før en av arvingene melder seg fra baksetet: Er vi framme snart? Jeg må tisse. Kan vi få is? Hvorfor er pappa så rød på ørene? Og dessuten: Mange av oss blir sultne underveis. Spisestedene langs E 39 lever ikke bare av trailersjåfører. Noen, det vil si ganske mange, velger å stoppe og hengi seg til veikroas dunkle gleder et eller annet sted på veien. Vår misjon var å forsøke å skille klinten fra hveten.

Søylandskiosken

Men tilbake til Søylandskiosken, som kan beskrives som et enkelt spisested, faktisk med et preg av brakke. Siden oktober i fjor med ny driver, Jeanette Sagelv.

Det er fortsatt en slags formiddag, så derfor frister det med frokost. Reidar Spesial, står det på menyen. For 94 kroner i egg, bacon, bønner og brød. Hvorfor ikke? Han vil ha. Hun vil heller ha biffsnadder med pommes frites og bearnaise-saus. En saus som Jeanette Sagelv, velsigne henne, lager selv. Helt fra bunnen. Altså en vaskeekte, positiv overraskelse allerede på første stoppested! Egg, bacon og en enorm sjø av tomatbønner føles som en helt riktig start på dagen. Eggene er stekt sånn som de skal, bare på en side og akkurat lenge nok til at plommen er varm. Men ikke mer! Takk, Reidar, hvem du nå er.

Med unntak av den hjemmesnekrede sausen, imponerte ikke det såkalte biffsnadderet like mye. Kjøttet var kuttet i rektangulære, jevne biter, og hadde en konsistens som minnet vel så mye om viskelær som om kjøtt. Pommes fritten var standard vare, men den hadde i det minste ikke det harske preget som oppstår hos etablissementer som ikke er så ivrige med å skifte frityroljen.

Ben's Kafe

Good old Ben! På 80-tallet var Ben's det man kan kalle et brunt sted. Preget av respatex, sur kolbekaffe og traust kafeteria-mat. Ben's anno 2016 er ikke til å kjenne igjen.

Det vil si, sett fra utsiden ser det ut omtrent som det alltid har gjort. Men inne! Det er tavle, der menyen er skrevet opp med kritt, og altså kan skiftes ut både titt og ofte. Det er øl i kranene. I dag minner interiøret på Ben's (minus ølet) om den relativt nyoppussede kantina til en mellomstor offentlig etat.Hun bestiller karbonadesmørbrød med egg, noe som får ham til å mimre om bakrusklassikeren fra gamle Kafe Cordial i Oslo, hvor alle servitrisene hadde jobbet i minst 50 år og alle snakket som Oslo-losen. CORRdial. EKKsport. KARRbonade. SIGGaretter.

Han går for svinesteika.Hun vant. Karbonadene er to lekkerbiskener som tatt ut av læreboka, saftige, og gode, forskriftmessig toppet med et speilegg. Svinet, derimot, var helt på det ujevne. Grønnsakene er forskriftsmessig ihjelkokt, sausen har et visst preg av maisenna-jevning. Surkålen er ikke hjemmelaget, men god. Potetene er litt vasne, sånn som de er på sånne steder. Svinet er tørt og litt smuldrende, hvis det gir mening. Han angrer på at han ikke valgte «drogen gris» i stedet. Altså pulled pork. Han burde valgt det bare på grunn av navnet.

Lyngdal Inn

Aaah, Lyngdal! Her vider landskapet seg ut etter den dystre Drangsdalen og de klaustrofobiske, men praktiske tunnelene som gjorde ende på Utsiktens karriere som veikro numero uno. Det er det første glimt av Sørlandet, og i Lyngdal har man kommet til Amerika.Lyngdal Inn kan først og fremst skilte med en litt halvhjerta, amerikansk diner-stil, med sånne båser man ellers bare ser på film. Ovenpå et lekerom til eventuelle barn som trenger å kvitte seg med overskuddsenergi. Menyen her byr ikke på overraskelser. Dette er en bunnsolid frityrmeny, supplert med et utvalg middagsretter. Dessertene, puddinger og kakestykker er utstilt i en glassmonter.

Ingen av oss er klare for frityr, så hun velger kjøttkaker med ertestuing og poteter, mens han i et forbigående anfall av helsebekymring går for laksetallerkenen. Kjøkkenet kommuniserer med sitt publikum ved hjelp av disse rundingene som begynner å blinke og herje når maten er klar. Mens vi venter lar vi blikket gli over omgivelsene. En grå, regntung, livløs ettermiddag litt utenfor Lyngdal sentrum, en minigravemaskin, biler som svisjer forbi mens forhjulene produserer fontener av vann. Tre-fire andre gjester i lokalet. Michael Jacksons «Heal The World» på lokalradioen. Døde roser på bordene.Laksen er grundig tørrstekt. Men om han skal få være litt kjettersk: Skal man først gjennomsteke laks, kan man like gjerne gjøre det skikkelig. Sprøsteke den, nesten. Som med fjellørret. Agurksalaten er god og frisk i smaken. Rømmeklatt og sitronbåt.

Kjøttkakene er saftige og gode. Ertestuingen smaker dessverre ikke all verden, men både saus og poteter står til godkjent. Et på alle måter bedre valg enn laksen.

Valand Veikro

Valand Veikro kommer som en overraskelse når man har passert Mandal. Plutselig er den der, nesten midt i veien. Et hvitt trehus. Et skilt med de forløsende ord: «Hjemmelaget mat». Noe som er patent uriktig, med mindre kroa faktisk er hjemmet til kokken. Men vi skjønner jo hva han mener.Tavlemeny, plastblomster, og vi får bestille, selvom det er 30 minutter før stengetid. Han tar fisk, igjen. Torskefilet med urtesaus. Hun vil i frityren, og går for jægerschnitzelen.

BANG! BANG! BANG! Lyden får dem til å hoppe i stolene, helt til de skjønner at det er hennes jægerschnitzel som får gjennomgå på bakrommet.

Utenfor siler regnet fortsatt ned. De er mette. Men nå er det middagstid igjen.

Torsken var kokkens anbefaling. Og torsken er god. Lettsaltet, saftig og fin, perfekt flakende, svømmende i saus med masse friske urter. Og potetene! De første skikkelig gode potetene på turen. Aiaiai.Snitzelen er det heller ikke mye å utsette på. Sprø, fin panering og saftig kjøtt. Soppstuingen er herlig, og de stekte potetene sprø utenpå og myke inni, akkurat som det skal være. I likhet med mange av de andre serveringsstedene på denne strekningen, er ikke dette et sted man forlater sulten; porsjonene var gedigne, selv for folk som ikke har spist tre middager før de kom hit.

De betaler, takker nei til kaffe, kokken er sikkert glad for å kunne stenge og dra hjem. Men de er glade for at de stoppet. Glade, men veldig, veldig mette.

Intermezzo i Kristiansand

Etter overnatting på Hotel Caledonien er vi klare for returen, og dagen opprinner med det vakreste vær. Hun står over frokosten, mens han av ubegripelige grunner tar et rundstykke til morgenkaffen.

Mones Vertshus

Her skulle vi egentlig ha stoppet på vei sørover, men Mones Vertshus var stille og stengt kvelden i forveien. Dette er en liten idyll. Utsikt mot den mandalittiske fjord og de sørlandske furuknauser. En stor, fin uteplass som må være som en oase om sommeren. Inne: Plastblomster (som tilsynelatende er påbudt langs E 39) og de sedvanlige salt— og pepperbøssene der pepperen er redusert til nysepulver.Frityr til frokost? Eller en Dagens? Valget der står mellom kjøttkaker, karbonader og burgere. Han går for rekesmørbrød, kroppen nekter å samarbeide med frityrgrytene og middagstallerkenene. Hun, hvis fysikk tåler alt, går for karbonade-menyen, som viser seg å ligne forbløffende mye på de ulike kjøttkaketallerkene de har inntatt andre steder. To store, gode, saftige karbonader, rikelig med stekt løk, god brun saus, gode poteter og ihjelkokte grønnsaker. Hvorfor omtrent alle veikroene insisterer på at grønnsaker som knaser er en vederstyggelighet, er en gåte for dem, men noen ting må man kanskje bare lære seg å leve med.

Rekesmørbrødet, med en kopp kaffe til, ble en liten andaktsstund. Loffen er kanskje litt vassen her og der. Men rægene! Rægene var gode. Kaffen har det lille bittet av garvesyre fra oppholdet på kolben som er påkrevd i veikro-kretser.Mones Verthus, altså. Der går det an å stoppe. Om ikke annet, så for utsikten.

Spiseriet

Alle har lagt merke til den, rundkjøringa med en fyrlykt midt i, som pryder utkanten av Vigeland, stedet hvor man kan svinge av E 39 og ta turen til Lindesnes. Norges sydligste punkt. Et steinkast fra rundkjøringa ligger Spiseriet.Spiseriet var også stengt kvelden i forveien, så regelbokas punkt fire må nok en gang settes til side. Mange gode anmeldelser på Spiseriets Facebook-side har gjort oss nysgjerrige. Var dette ekte entusiasme eller var det reinhekla reklame begått av venner og bekjente av Spiseri-innehaversken?

Han tar nachos med biff. Slutt på kosen med rekesmørbrød og kaffi. Nå er det alvor. Hun bestiller fylte kyllingbryst.

Ay caramba! Amerikanske porsjoner! Kanskje ikke så rart på disse kanter, hvor man kan reise til USA uten å forlate kongeriket. En tallerken på størrelse med et traktordekk, fylt til randen med maischips, salat, ost, salsa, rømme og strimlet storfekjøtt. Det er bare å begynne. Alt er godt, til og med biffen. Rosa inni, fint krydra. Men dette er nok mat til to-tre personer. Hvordan ser folk ut her? Hun som serverer er tynn som en spiker, hun kan umulig spise sine egne porsjoner.

Kyllingen er det overlegent beste hun spiser i løpet av turen. Saftig kyllingkjøtt fylt med kremost og urter, surret i spekeskinke, som er blitt skikkelig sprø og fin. De stekte potetene er herlige, og her hadde man også gjort et unntak fra vasne grønnsaker-regelen. Det hele blir servert på rikelig med kremet paprikasaus. Herlig, men også i overkant mektig med tanke på hva som ligger foran dem.

Et av turens paradokser: De aller fleste av disse stedene langs E 39 har forholdsvis høy kompetanse i å lage kjøttkaker og karbonader. Men med en gang kjøttkakeretten hamburger skal serveres, da tyr man til frosne, triste produkter og serverer dem på pregløst kjøpebrød med kinakål, vasne tomater og kjøpe-dressing. Hvorfor?

Pit Stop

I Mjåvannslia nord for Lyngdal, i krabbefeltet på toppen av en bakke, ligger Pit Stop. Og la det være sagt med en gang. Dette er frityrens mekka. Det er her svaret finnes på et av kulinarisk sektors store uløste spørsmål: Hvor drar frityren når den kjenner at det går mot slutten? Svaret er at den drar til Mjåvannslia, hvor den mett av dage lar seg oppvarme en siste gang og trekker sitt siste sukk i form av en kraftig eim av døende frityrolje, en eim så kraftig at den sporenstreks sender oss utendørs, i den iskalde vinden som minner oss om at vi er på vei mot Rogaland.

Pit Stop tilbyr ikke NOE annet enn frityr, kanskje med unntak av den sørlandske særegenheten «snadderloff». Det vil si, is og brus er ikke fritert, heller ikke kaffe eller tyggegummi.

Denne gang er det hun som bestiller nacho-tallerken, etter å ha kjent litt på matmisunnelsen på forrige stopp. Han går på kamikaze-maner inn for burger med pomfri og det hele.

Nachosen er det alle med et eneste kresent gen i kroppen vil karakterisere som uspiselig. Fæl, oransje, udefinerbar kjøttdeigblanding, ost som bare var litt svett, ikke smeltet, søt, kunstig smakende salsa. Retten blir forlatt så godt som urørt.

Burgeren, det vil si selve burgeren, rundingen av kjøtt midt i, er faktisk ikke så ille. Alt annet var helt forferdelig. Det vasne, kalde burgerbrødet. Den døde salaten. De bleke, fettete potetstrimlene.

Moi Hotell

Når vi noe senere ankommer den særdeles amerikansk utseende blondeduken av et hotell på Moi, er matlysten på et historisk bunn-nivå. Til tross for dette synes han at det er en god idé å bestille sikringskostens stammor — komper. Stekte komper, eller komler som det heter her.Inne er det ingen, bortsett fra fyren i resepsjonen og en kokk vi så vidt kan skimte i bakgrunnen. På menyen: Diverse middagsretter. Kjøttkaker. Fiskegrateng. Svinesteik. Og så videre. Men altså; stekte komler - fredagsmaten hjemme i urtida før tacoen var oppfunnet. En rett som alltid vil trone i toppen. Stekte komler med stekte pølser og - ja! - stekte poteter. Melk til. Det er himmelsk. Varianten på Moi er, om ikke himmelsk, så i alle fall absolutt anstendig. Han spiser opp alt. Smitt og smule. En rett som blir spist opp av en mann som har spist seks middager og et rægesmørbrød på under et døgn, er ikke verst. Slett ikke verst.

Hun tar karbonadesmørbrødet med egg. Igjen. For sammenlikningens skyld. Det holder dessverre ikke det samme nivået som på good old Ben's. Kjøpebrød som har forlatt tilstanden «ferskt» for en god stund siden, kompakte karbonader som ikke smaker helt hjemmelaget, toppet med en av de kulinariske dødssynder: Speilegg med eggeskall.

Vikeså Veiservice

Vikeså Veiservice er en veikro med en bensinstasjon i den andre enden av lokalet. Altså innenfor reglene våre. Det er også snakk om et fast trailer-stopp. Når vi bremser opp utenfor, står det ikke mindre enn sju svære vogntog på rekke og rad. De kikker på hverandre: Siste stopp.Magen hans står som et trommeskinn. Han bestiller kjøttkaker med saus og poteter. Hun bestiller en biffburger med pommes frites.

Kjøttkakene er kjempegode. Sausen er god. Potetene er gode. Til og med gulrøttene smaker godt. Kroppen hans har brutt lydmuren, nå kunne han spise hva som helst. Han spiser hver smitt og smule.Burgeren er fæl. Komplett tristesse. Pomfritten blek og understekt. Hun sukker og skyver tallerkenen fra seg.

Kaffe? Ja, hvorfor ikke.

Epilog:

Når de passerer Ålgård har de formulert en slags konklusjon. Her er den:

1. Ikke kjøp burger— eller løvsteikmenyer. Bare ikke gjør det. Vær så snill.

2. Stopp der de lager maten fra bunnen av.

3. Stopp der det er pent, selv om maten kanskje ikke er tipp topp. Is og brus kan ingen kokk ødelegge.

4. Er du vegetarianer? Synd for deg. Ta med matpakke.

5. Ikke prøv å etterlikne spisingen i denne reportasjen. Spesielt ikke rett før bikinisesongen setter inn.