Enten det gjelder spørsmål om fyll er kult eller om problemer med å drikke med barn tilstede, så er det mange som hekter seg på «alkoholisme». Fyll er ok så lenge det ikke er alkoholikere som drikker. Å ta seg noen glass mens barna er der, er ok så lenge en ikke er alkoholiker.

Den eneste helt sikre måten å ikke blir alkoholiker på, er å la være å drikke.

Dere: Dere drikker med alkoholikere hver gang dere er ute, i festlige lag med venner. Dere vet det bare ikke, og heller ikke alkoholikeren vet det. Familien til alkoholikerne vet det heller ikke. For dem er det normalt at far er dum i fylla, at de må ringe og melde ham syk til arbeidsgiver fordi han ligger knekt av abstinenser.

Dere synes han er sjarmerende og klok. En glad laks som lyser opp på festen. Og han kan umulig være hekta, han som har den jobben, den familien, den bilen. Og muligens er noen av de heller ikke det. De er bare hekta på rusen. For i nykter tilstand er livene deres kjedelige, de føler seg utilstrekkelige og tomme. Alkoholen hjelper de til å bli venneflokkens lyspunkt.

Alkoholiker blir du først når du innrømmer ditt problem, og er villig til å gjøre noe med det. Det er ingen som kan stemple deg som alkis uten at du er enig i det. Det er dinerkjennelse som er avgjørende for om du er villig til å ta imot hjelp.

Noen her inne får alkiser til å fremstå som noen stakkarer, noen svake sjeler som ikke tåler en støyt, en dram eller litt tyngde på livet.

Det er tvert imot. Alle erkjente alkoholikere jeg kjenner, har over middels viljestyrke, ellers hadde de ikke holdt ut i så mange år med å forsøke å tvinge alkoholen til å funke så godt som den en gang gjorde. Etter en tids nykterhet og samtaler med andre, viser de en selvinnsikt en ikke skulle tro at gamle fylliker kunne ha. Det er folk fra alle samfunnslag: Bakere, direktører, sveisere, bilmekanikere, prester, leger, advokater, dommere, politikere, sykepleiere, artister og skuespillere, kvinner, menn, gamle og unge.

De alkoholikerne de fleste av dere kjenner til, er slike som meg, eller slike som går på gata. De siste stempler dere som narkomane for å skape avstand. Men også de fleste av de har alkoholisme som hovedproblem. Slike som meg kjenner dere fra media og sosiale medier. Folk som står frem med problemene sine, og som blir sett på som eksempel på at enkelte kan komme ut av det.

Alle kan det, komme ut av det, og tusenvis gjør det. Men først må de innrømme at drikkingen deres er problematisk, selv om jeg ikke er akkurat slik som den fylliken til arbeidskollega jeg har, eller lik han som sitter og drikker i parken hver dag.

90 prosent av alle med alkoholproblemer har aldri vært registrert i legeprotokoller med diagnosen alkoholproblem. De har aldri vært i kontakt med politi, og minst 50 prosent har heller aldri vært i kontakt med Nav på grunn av sosiale følger på grunn av drikkingen.

Familien deres, barn og ektefelle er imidlertid registrert hos fastlegen med diagnoser de ikke finner grunnen til. Barna får satt et stempel som barn med konsentrasjonsvansker, ADHD og andre diagnoser.

Men jeg forstår dere. Jeg brukte også andres drikking som unnskyldning for min egen. Når jeg ble slik som han, da skulle jeg slutte. Jeg slutta da jeg skjønte at jeg måtte forholde meg til mine alkoholproblemer, ikke andres.

Skål!