Captain Fantastic & The Brown Dirt (1975) 6 Et konsept-album defineres som ei plate som har et gjennomgående tema. Denne plata, Eltons 11., er historien om Elton og tekstforfatter Bernie Taupin. De ti sangene omhandler forholdet deres i den tidlige perioden, fra de traff hverandre i 1967 til rundt 1970. Sangene er svært personlige, og den mest kjente sangen er «Someone Saved My Life Tonight». Captain Fantastic var den første plata i verdenshistorien som gikk direkte inn på førsteplass på Billboard-lista. Too Low For Zero (1983) 5 På 1980-tallet ble Elton mest kjent for sine hits, istedenfor album. Allikevel har denne plata satt sitt spor i ettertiden. Ti svært varierte og sterke låter, spesielt «Cold As Christmas» og «One More Arrow» er en av Eltons ypperste, og her viser han store vokalprestasjoner. To av hittene fra plata er «I Guess That's Why They Call it the Blues» og «I'm Still Standing». I denne perioden la Elton brillene på hylla, og begynte å bruke de karakteristiske hattene i stedet.The One (1992) 6 I 1990 ble Elton innlagt på et sykehus i Chicago. Han var alkoholiker, narkoman, bulimiker — i det hele tatt virket livet hans totalt meningsløst. På et eller annet mirakuløst vis ble han frisk og tok en liten pause før han spilte inn dette albumet. Kraftige, sterkt følsomme og rocka sanger finnes her. «The One» er ikke et comeback-album, men Eltons mestselgende album siden «Blue Moves» i 1976. Et fabelaktig friskt album, som står igjen som en av mine absolutte favoritter. Victim of Love (1979) 2 I 1979 dro Elton til Tyskland for å spille inn ei diskoplate. Kanskje ville han prøve noe nytt, kanskje var han fullstendig uinspirert. Er klokka blitt tre søndag morgen, er kanskje albumet passende, men stort sett får man inntrykk av at Elton virker svært uinspirert. Sangene er tullete og masete. Eltons stemme, derimot, er topp, og dette er den første plata hvor man kan høre Eltons nye, mørkere stemme. Det bør også nevnes at 1979 var det samme året som Elton John dro på en svært vellykket og god solo-piano-turné, og han var den første stjernen fra vesten som spilte i Sovjetunionen og Israel. Empty Sky (1969) 4 Elton Johns første plate gjorde ikke noe inntrykk på musikkverdenen i det hele tatt. I Storbritannia hadde han fram til denne perioden vært låtskriver for Roger Cook, Lulu og flere, og skrev sanger til blant annet Eurovision Song Contest. Man kan si at denne plata inneholder jevne, men veldig typiske sanger for denne perioden, en slags «folk»-sjanger og litt psykedelia. Remastered-utgaven av «Empty Sky», utgitt 1995, inneholder bonus-sanger som er bedre enn de fleste på plata. Elton så ut som John Lennon i Sgt. Pepper-perioden med bart og langt hår og hørtes litt ut som Dylan, Leon Russel og John. Han hadde ennå ikke funnet sin egen særegne stil. Elton John (1970) 5 Dette er selve gjennombruddsplata til Elton. Merkelig nok ble den ikke spesielt lagt merke til i Storbritannia, i begynnelsen. Dick James Music, som Elton nå hadde platekontrakt med, arrangerte en turné i USA. Da Elton spilte sine nye sanger, de fleste fra denne plata, var avisene i Los Angeles fulle av overskrifter om at en ny stjerne var kommet. Denne høsten forlot Beatles Billboard-lista, Elton entret den. Sangene er arrangert med strykere og ble spilt inn live mens Elton sang. Den inneholder singer-songwriter-aktige sanger, som fantastiske «Border Song» og «Your Song». The Fox (1981) 3 Kanskje kan man regne begynnelsen av 1980-tallet som en nedgangstid for Elton, men han hadde vellykkede turneer, og singlene gjorde det bra. Denne plata er nok en av de minst kjente. Den svake karakteren er mest på grunn av en sang som ødelegger plata voldsomt, «Nobody Wins», som merkelig nok markerte seg på VG-lista. Noen av sangene er bra, noen helt greie, og det er en merkelig melankoli som setter spor i denne plata. Plata er derimot en av de aller beste hva gjelder stemmen til Elton, klar som krystall, mer moden og voksen. Goodbye Yellow Brick Road (1973) 5 Denne plata, Eltons Sgt. Pepper, er klart en samling av stilarter og gir et svært vidt bilde av en artist som nå begynte å bruke større og større briller. Det var ikke bare moro, plata inneholder mange svært mørke og triste sanger, selv om de kanskje ikke virker sånn ved første gjennomhøring. Spennvidden er fabelaktig; Eltons mest kjente rocker, «Saturday Night's Alright for Fighting», via den morsomme «Bennie & the Jets» til den mer alvorlige og vakre «Goodbye Yellow Brick Road». Caribou (1974) 5 Dette er virkelig ei plate som kritikerne er uenige om. Den ble utgitt mindre enn et år etter «Yellow Brick Road» og er, noe som ikke er vanskelig å høre, svært annerledes. Dette er en av Eltons karaktertrekk - den nye plata vil som oftest være svært ulik den forrige. Noen ville kanskje kalle dette ei festplate, med mange morosanger. Plata skulle egentlig hete «Ol' Pink Eyes Is Back», en parodi på Frank Sinatras album «Ol' Blue Eyes Is Back». Plata åpner med en skikkelig rocker, «The Bitch Is Back». Den beste sangen på albumet er nok «Don't Let the Sun go Down On Me». Reg Strikes Back (1988) 4 Tor Milde skrev at denne plata representerte en artist på tomgang. Fire år tidligere hadde han giftet seg med en kvinne, Renate Blauel, selv om han i 1976 sa han var bifil. I denne perioden fant han ut at han var homofil, og han skilte seg rundt tiden albumet ble gitt ut. Sangene er ikke en klagesang i hans vanskelige tid, de simpelthen ignorerer dette og den prøver å være moro og oppløftende, ala Caribou. Elton hadde tatt en stemmeoperasjon året før, fordi han i løpet av turneen sent i 1986 simpelthen hadde slitt den ut. Tumbleweed Connection (1970) 5 Elton Johns country and western-album, og også et konseptalbum. Ved siden av Captain Fantastic, får denne plata vanligvis toppkarakter. Mange vil kanskje si at dette høres ut som The Band, men The Band hevder selv at det var de som hadde blitt inspirert av denne plata - først. Å kunne være inspirasjonskilde med ett eneste album for et av verdens absolutt beste band må sies å være litt av en prestasjon. Captain & the Kid (2006) 6 Klarer man å lage en vellykket oppfølger til «Captain Fantastic», er man rutinert. Dette er et nytt selvbiografisk album, fra tiden da Elton & Bernie gjorde sitt gjennombrudd i Los Angeles i 1970, fram til 2006. Litt av en spennvidde, men Taupin klarer virkelig å få med de viktigste hendelsene. Her har han med oppturene i «Postcards From Richard Nixon», om deres første inntrykk av New York i «Wouldn't Have You Any Other Way (NYC)» om dop i «And the House Fell Down», om AIDS, som er en hjertesak for Elton, i «Blues Never Fade Away».