Så gikk det som det måtte gå med Telenor-Telia-fusjonen. Den var trolig dømt til å mislykkes lenge før det fatale styremøtet 8. desember hvor interessekonfliktene sprang ut i full blomst. Det som har skjedd mellom fusjonspartnerne siden da har artet seg som en avsindig farse som selv en såpeopera-forfatter ville ha vegret seg for å skrive inn i manus.Etter det vi har bivånet av utfall, bakholdsangrep, beskyldninger og direkte sjikane den siste uken, er det nærmest ubegripelig at det i det hele tatt har vært mulig å fremforhandle en fusjonsavtale, og langt mer uforståelig at det har vært motivasjon og vilje til å tre inn i en slik fusjon.For det er utrolig når erfarne politikere og næringslivsledere står fram i full offentlighet og beskylder hverandre for å fare med løgn, og like utrolig når Tormod Hermansens viseadministrerende svenske direktører står fram i mediene og forlanger hans avgang. Senest i går uttalte en av hans svenske medarbeidere til Svenska Dagbladet at Hermansen ikke har de egenskaper som kan forventes av en person på dette nivået, og forlangte sin sjefs avgang. Det er fullstendig uhørt i enhver bedriftssammenheng.Dette er systematisk og organisatorisk illojalitet på et så høyt nivå at det har revet grunnen under ethvert videre samarbeid, uansett hvilke personer man møblerer de ansvarlige posisjonene med.Mye tyder på at svenskene har regissert hele spetakkelet med ett eneste formål: Å bli kvitt Tormod Hermansen. Styreformann Jan-Åke Kark var et akseptabelt sonoffer dersom svenskene samtidig kunne kvitte seg med den norske konserndirektøren. Og det ønsket man neppe fordi Hermansen er udugelig, en oppfatning svenskene har gjort sitt beste for å formidle siden han inntok sjefskontoret i Stockholm, men snarere av den grunn at han er en for sterk leder til å la seg styre og manipulere av svenskene.Så gjenstår det å se hvilket politisk etterspill vi får i Norge og hvilke politiske konsekvenser bruddet får for samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll og regjeringen Bondevik. For det kan ikke være tvil om at det ble gjort et altfor dårlig forarbeid fra regjeringens side i forkant av fusjonsavtalen. Det er kommet fram at avtalen ble undertegnet mot Tormod Hermansen og konsernledelsen i Telenors råd. Det var samferdselsminister Fjærvoll som presset avtalen igjennom. Og det er det dårlige forarbeidet som har gitt svenskene anledning til å drive sitt utidige spill i styret.Lokaliseringen av virksomhetsområdene var en het potet under forhandlingene, som den norske regjering skjøv foran seg og overlot til det nye styret å beslutte. Det er ikke etterpåklokskap å fastslå at slike brennbare spørsmål av vital nasjonal interesse burde ha vært avklart før avtalen ble undertegnet. Og med de interessemotsetninger som nå er avdekket, kan man stille seg spørsmålet om Telenor-Telias konsernstyre noen gang ville vært i stand til å treffe en beslutning om lokaliseringen av den viktige mobildivisjonen, om man skulle følge aksjonæravtalens avstemningsregler.Telenor-Telia-striden er en skamplett på det svensk-norske samarbeidet. Men den er også et avskrekkende eksempel på dårlig politisk håndverk fra statsråd Dag Jostein Fjærvoll og regjeringen Bondevik.