Millionærarvingen og avismogulen William Hearst levde et ytterst prangende liv i første halvdel av 1900-tallet. I løpet av 28 år bygde han et spektakulært, bortgjemt slott, som i dag er en av Californias største turistattraksjoner.
Det første glimtet
Flottere innkjørsel finnes neppe. Den begynner egentlig allerede nede i byen Monterey en halv times kjøring sør for San Fransisco. Det er nemlig inngangen til Californias såkalte Big Sur: En fullstendig fenomenal kyststrekning som Highway 1 snirkler seg gjennom.
Veien byr på en av verdens flotteste kjøreturer med blant annet formidable klippefremspring, jomfruelig skog av røde trær, angstfremkallende broer og sjøløver i hopetall i det urolige Stillehavet. Etter et par timers kjøring i behersket tempo på Highway 1 når vi frem til innkjørselen. "Hearst Castle" står det på skiltet hvor vi svinger av hovedveien.
Deretter snor bilen seg opp buktende bakker til vi når et storstilt besøkssenter. Der kjøper vi en billett til videre transport i buss opp enda flere buktende bakker, og etter kort tid ser vi det første glimtet av slottet. Det ligger helt øverst, omgitt av trær, og lokker med farger, tårnspir og enorme, flislagte terrasser.
Mediemogul
Selve slottet og dets indre er langt fra skuffende når man tar en nærmere titt. Men mer om det senere.
Først skal slottets fascinerende skaper introduseres: William Randolph Hearst. Han ble født inn i en rik familie i 1863 og arvet gradvis mer og mer av sin fars virksomhet. Da han i 1887 overtok farens avis, The San Francisco Examiner, ble det startskuddet på en karrière som USAs første mediemogul med mer enn 30 aviser og adskillige magasiner. Han fikk enorm politisk innflytelse, introduserte sensasjonsjournalistikken til verden, ble valgt til kongressen og tilbrakte mye tid sammen med verdens største berømtheter. Hans gjøren og laden gjorde så sterkt inntrykk på Orson Welles at han baserte karakteren Citizen Kane på ham i den legendariske filmen med samme navn.
Det var imidlertid først da William R. Hearst i 1919 arvet hele sine foreldres anselige formue at hans liv for alvor ble ekstravagant. Det ledet til en imponerende forbruksfest, hvor han blant annet anskaffet seg enorme mengder antikviteter og kunstverk i Europa, og investerte i luksuriøse eiendommer rundt omkring i USA.
Den mest luksuriøse og mest berømte eiendommen ble Hearst Castle, som bussen vår nå er kommet helt frem til.
Her, i bakkene ved Californias Stillehavskyst, hadde han vært på turer med sin far hele livet, og da tomten ble hans, bestemte han seg for å bygge en feriebolig på samme sted. Eller, som han annonserte til hun som skulle bli hans faste arkitekt over de neste tiårene – Julia Morgan:
”Jeg er lei av å gå opp dit og bo i telt. Jeg holder på å bli for gammel til det. Jeg kunne tenkt meg noe som var litt mer komfortabelt.”
56 soverom
Det fikk han. Så til de grader. Han hadde nok opprinnelig planer om å nøye seg med en mindre hytte, men de enorme summene gikk Hearst til hodet. Dét står slottet, som Hearst selv navnga ”La Cuesta Encantada” (”Den fortryllende Bakke”), men aldri kalte annet enn ”The Ranch”, som et vitnesbyrd om den dag i dag.
Det samlede bygningsarealet endte dermed på intet mindre enn 8300 kvadratmeter, hvorav hovedbygningen, selve slottet ved navn Casa Grande, står for 5634.
Da Hearst og Morgans samarbeid sluttet i 1947, inkluderte ”hytta” blant annet 56 soverom, 61 bad, 19 stuer, en halv kvadratkilometer med hage, et enormt utendørs svømmebasseng og et litt mindre basseng innendørs, tennisbaner, kino, privat flyplass, og, som kronen på verket, verdens største private dyrehage.
Nesten hele slottet, som ble overdratt til delstaten California i 1957, er i dag åpent for offentligheten i form av ulike guidede turer. Den generelle, mest populære omvisningen, som er den vi er på, tar for seg hele hagen og det meste av stueetasjen i selve slottet. De mange suiter og stuer i de øvrige etasjene kan oppleves på andre omvisninger, som ofte foregår på kveldstid.
Som i Louvre
Vår guide heter Rudy og vet tilsynelatende alt om alt, fra designet på bygningene til de individuelle statuene i hagen. Mest av alt trenger han derimot bare å lede vei og peke. Alt annet gir seg selv. Hele gruppen med drøyt 20 turister seriemåper mens vi går fra enorme stuer med en vulgær blanding av utallige stilarter til en overdådig, riddersalaktig spisestue og avslutter i den romersk utsmykkede kinosalen, hvor vi ser en film om Hearst.
Når vi er mentalt i stand til å lytte, flyter det en strøm av fascinerende fortellinger fra Rudys munn:
— De veggteppene er 500 år gamle. De finnes i to utgaver. Den andre utgaven henger i Louvre.
— Trebenkene langs veggene er 360 år gamle. De er kjøpt i gamle kirker i Spania.
— Merk dere at det står Heinz ketchup og French’s sennep på langbordet. Hearst kunne dette med å fornærme det bedre borgerskapet.
Høy kjendisfaktor
Historiene om de mange kjente personene som traktet etter Hearsts invitasjoner til slottet er imidlertid det som får gruppen til å spisse ørene mest. Bette Davis og Greta Garbo spilte for eksempel kort med mennene i den store stuen, komiker og skuespiller Harpo Marx spøkte med å sitte nærmest den store peisen i spisesalen, Churchill oppholdt seg i gjestehusene i en lang periode i 1929 og Charlie Chaplin var etter sigende hemmelig forelsket i Hearsts livslange elsker; skuespillerinnen Marion Davies. ”Oh my god”, lyder det gang på gang fra gruppens eldre segment.
En av mange kjendiser som var fast gjest i Hearst Castle var svømmeren og Tarzan-skuespilleren Johnny Weizmüller. Det forstår man godt, for slottets to svømmebassenger står virkelig ut som noe spesielt.
Det store, turkise Neptun-bassenget fremstår som en gresk drøm, og de mange, hvite søylene er da også flyttet fra et originalt gresk tempel. Det flotte romerske bassenget innendørs er like romersk som det andre er gresk, med komplekse mosaikker og finurlig innrettede ankomster.
Det er også i det romerske bassenget omvisningen tar slutt. Her blir vi hentet av en ny buss, som snegler seg hele veien tilbake til besøkssenteret.