Du har sagt at arbeidet i støttegruppa har vært terapi for deg?
— Jeg kunne valgt å sykemelde meg i to år. Sønnenmin Torjusble henrettet av en terrorist. Det er en voldsomt traumatisk opplevelse. Jeg tror mange hadde hatt forståelse for at Blattmann hadde trukket seg tilbake. Jeg er ikke slik. Og nå snakker jeg bare for meg selv: Men det er mye god terapi i det å jobbe, som gjør at du får tankene bort fra det vanskelige. For meg er det ikke en løsning å sitte hjemme og gruble. Da kunne jeg bare bestilt meg en stein på kirkegården. I støttegruppa handlet det dessuten ikke bare om min navle og nese, men om å være der for andre. Da er du samtidig der for deg selv. Men at det har vært sykt mye jobb, og at det har vært kvelder der jeg kunne ha kastet mobiltelefonen i veggen ti ganger, er sikkert. Men slik er livet. Og jeg kommer i alle fall ut mye klokere etter disse årene.
Hva har du lært om deg selv i løpet av disse årene?
— Hvis noen hadde sagt at dette skal du gjøre en gang til, da hadde jeg sagt at det klarer jeg ikke. Så det å gå ut av støttegruppa er også en erkjennelse av at nå har jeg vært med på å bygge opp en organisasjon som kan stå på egne bein. Nå må noen andre overta. Nå er det nok. Blir jeg der lenger, blir støttegruppa hele livet mitt. Det blir ikke noe godt liv.
Det blir kanskje også et tomrom nå?
— Jeg kjenner på at det er i prinsippet over. Jeg pleier å si at jeg er en enkel sjel, at jeg evner å legge bort. Det er en veldig god egenskap.
Du har vært en markant leder. Hvorfor var det viktig?
— Det var ikke viktig for meg, men det var viktig for organisasjonen. Vi så at det var et behov for hjelp. Vi så at det var mangler som vi på mange måter har klart å påvirke. Det er til det beste, ikke bare for oss og vår gruppe, men også for resten av samfunnet.
Hva har vært det mest utfordrende?
— Rettssaken. Den var steintøff. Historiene som kom fram var usannsynlig råe. Etter hver dag gråt vi sammen. Så var det alt fokuset på han som hadde drept våre barn. Det var veldig ubehagelig og traumatisk for mange.
Hvordan var det å stå midt i bråket om Utøya-minnesmerket?
— Det er vanskelig. Jeg respekterer folk som har et annet syn enn meg, og forstår de som syntes dette ble vanskelig. Men 22. juli blir aldri enkelt. Det er staten som har vedtatt at det skulle være et eget minnested i Hole kommune, og vedtatt at det skulle ligge der det skal. Da er det statens ansvar å gjennomføre det. Ikke støttegruppa. I sorg kommer det alltid fram sterke følelser. Men det er alltid slik at det store flertallet er den tause majoriteten. Noe av utfordringen har vært å få fram dem, de positive.
Du var selv veldig engasjert i plasseringen av det lokale minnesmerket i Kristiansand?
— Den saken er jeg ferdig med for lengst.
Så fikk du kraftige reaksjoner da du gikk ut og mente kirken tok for mye plass etter 22. juli?
— Jeg var overrasket over at folk gikk så hardt ut mot meg. Men jeg må be folk omå lese hele intervjuet, ikke bare overskriften. Mange av de som nærmest skjelte meg ut, misforsto meg. Jeg står for at det må finnes livssynsnøytrale rom når slike ting skjer. Norge er ikke slik det var for 50 år siden. Når kommunen legger til rette for samlingsstunder, skal de holde seg for gode til å legge inn religion i det.
Du har også opplevd trusler?
— Det er ikke slik nå lenger. Og du ser jo på truslene at de ikke kommer fra folk som er helt friske eller som i alle fall har et syn på verden som ligger milevis fra det folk flest har. Jeg kan ikke si at jeg ble redd av det. Men det er ikke noe hyggelig. Det verste er likevel det dere ikke ser, det som skjer på debattsider - også på støttegruppas sider. Hatet mot Arbeiderpartiet på nettet er akkurat like stort som det var etter 22. juli. Kanskje enda større. Og det slår tilbake på oss. Noen forbinder støttegruppa med Arbeiderpartiet. Det er feil. Men jeg skjønner ikke hatet mot oss som mener mangfold er positivt. Vi bor i verdens beste land. Noen av uttalelsene som kommer er nesten på linje med Breivik.
Vi har ikke klart å ta et oppgjør med Breiviks tanker?
— Nei, dere har ikke klart å ta et oppgjør. Det er pressen som har hovedansvaret. Ikke vi. Pressen er jo helt fraværende når det gjelder de høyreekstreme. Det fokuseres bare på islam. Til og med PST sier at høyreekstreme ikke er interessante. Men det er etablert kampgrupper i Kristiansand, Nordfront. Så kan du si: «Hvem er det for noen raringer?». Men hvem var Breivik for en raring? Det var ingen som fanget opp ham.
Mener du myndighetene gjør for lite for å hindre et nytt «22. juli»?
— Jeg mener myndighetene har for lite fokus på høyreekstremisme. Det er bra med fokus på radikal islam. Men vi må ikke glemme dem som var årsaken til 22. juli. Også mediene henger seg på den. «Terroren kommer til Norge», leste jeg etter Paris-terroren. Man hadde faktisk glemt at terroren i Norge var mye verre og skjedde mye før. Det ser ut som om at man har en tendens til å falle tilbake til gamle gode tanker om at i Norge er det ingen ting. Men det er helt feil.