Denne uka har det vært ny debatt om Oslo-skolen. VG avslørte mandag at skolen i hovedstaden detaljstyres ved hjelp av 273 mål. Flere av disse målene er naturlige og fornuftige, og i tråd med målsettinger i mange andre kommuner rundt om i landet. Men totalen er voldsom, og innebærer blant annet at resultater på prøver som egentlig skal kartlegge hvilke seksåringer som trenger ekstra hjelp, brukes til å måle skolers kvalitet og rektorers innsats. Tidligere har det også kommet fram at enkelte skoler arrangerer øveprøver og generalprøver før ordinære kartleggingsprøver.
Kort sagt har prøve— og målemaniet tatt overhånd. Så har da også både lærere og foreldre reagert. Blant annet er gruppen «Foreldreopprør i Osloskolen» opprettet på Facebook. Onsdag gikk også Gunn Imsen ut og kritiserte det omfattende målregimet. Professoren i pedagogikk er en av Skole-Norges fremste autoriteter og har blant annet skrevet flere lærerverk som brukes i utdanningen av lærere. Hun mener de detaljerte målindikatorene og de hyppige prøvene kan fremkalle angst hos elevene.
Ordfører Harald Furre (H) er blant de som tidligere har sagt at skolen i Kristiansand bør trekke lærdom fra Oslo. Og på enkelte områder er det helt sikkert ting å hente. Blant annet har det vært riktig å vektlegge basisferdigheter i skriving, lesing og regning på en tydeligere måte. Det er også interessant at elevene i hovedstaden har gjort det bedre på nasjonale prøver enn de fleste andre. Men hvordan disse resultatene er oppnådd, må også tas med i vurderingen av hva som er verd å hente til skoler i vår landsdel. Et så detaljert målregime som nå avdekkes, hører til blant elementene som ikke bør kopieres.
Skoleeier må ha mål for skolen og dens resultater. Men disse målene må ikke bli så detaljerte at de i praksis blir en tvangstrøye og legger unødvendige begrensninger på lærernes handlingsrom. I det daglige er det den enkelte lærer som er best egnet til å se hva den enkelte elev trenger for at målet om tilpasset opplæring kan bli en realitet.