Norge bruker mer penger på bistand enn noensinne, likevel peker forskere på at dagens bistandspolitikk ikke fører til økonomisk utvikling for de fattige landene. Samtidig ser man at u-land systematisk taper på de fleste lån og avtaler med Vesten. Dette sørger for at utviklingsland låses fast i en avhengighetsspiral som hindrer videre økonomisk, politisk og sosial utvikling.

Ifølge FN er det i dag over 830 millioner mennesker som lever under ekstrem fattigdom, dette er mennesker som forsøker å overleve på under 1,25 dollar dagen. Samtidig dør det daglig hele 18.000 barn av sult og sykdommer, som kunne vært forebygget og behandlet. Dette er 18.000 barn for mye!

Moralske forbilder

For å løse fattigdomsproblemet velger Stortinget å øke sine bistandsbudsjetter. År etter år ligger vi opp mot 1 % av BNP, dette tilsa i 2015 hele 32,5 milliarder norske kroner. De skandinaviske landene har over lengre tid tatt på seg en internasjonal rolle som moralske forbilder gjennom sin store gavmildhet. Samtidig viser forskning at bistandsmilliardene ikke fører til mer fred, bedre menneskerettigheter eller økonomisk utvikling i de fleste av landene som mottar pengene.

Mens Vesten tviholder på sine subsidier setter vi en 4 ganger så høy avgift på bearbeidede varer fra u-land enn avgiftene på slike varer fra OECD-land

Bill Clinton viser til mye av problematikken i sitatet; It is crazy for us to think we can develop countries around the world without increasing their ability to feed themselves.» Vesten har for lengst funnet opp oppskriften for å oppnå økonomisk vekst, denne oppskriften innebærer blant annet muligheten til selvforsyning og gode handelsavtaler. Samtidig har Vestens egeninteresser sørget for at fattige land ikke får muligheten til å gjennomføre dette.

Lever på mindre enn 1 dollar dagen

Mens Vesten tviholder på sine subsidier setter vi en 4 ganger så høy avgift på bearbeidede varer fra u-land enn avgiftene på slike varer fra OECD-land. Dette sørger for at det kun er rike, vestlige land som kan nyte fordelene ved frihandel. En total avskaffelse av all verdens handelsbarrierer ville gi så stor økonomisk avkastning at de fleste utviklingsproblemer ville kunne løses, skriver professor Kym Anderson i sin analyse av subsidier og handelsbarrierer. At Vesten likevel velger å stenge den fattige delen av verden ute fra gode handelsavtaler, sørger for at de aldri vil kunne oppnå en tilstrekkelig økonomisk utvikling. I rike, utviklede land utgjør samtidig subsidier til landbruket 6 ganger mer enn deres utviklingssamarbeid. Noe som ikke er så rart med tanke på at hver europeiske ku subsidieres med 3 dollar dagen, samtidig som 40 prosent av alle afrikanere lever på mindre enn 1 dollar dagen. Er dette rettferdig?

«Om Zambia hadde fått like mye igjen for sitt kobber som Sveits får, ville det gitt Zambia 11,4 milliarder dollar ekstra. I dag er Zambias samlede BNP på 19,2 milliarder dollar.» Skriver Mark Malloch Brown, direktør i FNs utviklingsprogram UNDP. Samtidig vet vi at de samlede verdiene som forsvinner ut av Afrika er anslått å være mer enn ti ganger større enn den samlede bistanden til kontinentet. Dette sier mye om urettferdigheten knyttet til avtaleverket for de fattige landene.

Gjennom dagens eksportavtaler og vårt internasjonale lovverk sørger vi dermed for at utviklingsland ikke får muligheten til å bygge seg opp.

Selv om Vesten utad ønsker å la utviklingslandene klatre opp, hjelper dette lite når u-land systematisk blir plassert nederst ved bordet bak lukkede dører. Man kan blant annet se til WTO-forhandlingene som ikke er tilrettelagt for utviklingsland, der avtaleverket isteden favoriserer rike land og flernasjonale selskaper. Gjennom dagens eksportavtaler og vårt internasjonale lovverk sørger vi dermed for at utviklingsland ikke får muligheten til å bygge seg opp. Disse udemokratiske avtalene vanskeliggjør igjen enkelte lands ivaretakelse av egne innbyggere.

Kjøpe oss bedre samvittighet

Man kan i en bistandsdebatt selvsagt peke på vellykkede prosjekter på mikronivå, men disse har liten eller ingen effekt på et makronivå. William Easterly hevder også at bistand indirekte har en helhetlig, negativ effekt på økonomisk utvikling. Dette kan ha sammenheng med at stadige overføringer av bistand gjør at lokale politikere får færre incentiver til å selv satse på tiltak som vil skape økonomisk vekst. Bør vi ikke da istedenfor å bruke milliarder på bistand, legge forholdene til rett for økonomisk utvikling og vekst i disse landene?

Dagens bistandspolitikk sørger ikke for en effektiv bekjempelse av fattigdom.

Dagens bistandspolitikk sørger ikke for en effektiv bekjempelse av fattigdom. Det er en symbolpolitikk vi bruker for å kjøpe oss bedre samvittighet, samtidig som vi minsker u-landenes mulighet til å lykkes. Gjennom en redusering av vestlige subsidier, tilrettelegging for bedre handels— og låneavtaler med mer rettferdige vilkår, kan utviklingslands økonomiske og sosiale problemer kunne løses bedre enn med dagens bistandsregime. Vi produserer allerede nok mat til at ingen behøver å sulte, om alle får like spilleregler for handel kan denne fordelingen bli mer rettferdig. Dessverre står grådighet, egeninteresser og dobbeltmoral i veien for denne nødvendige endringen.