Cathrine Sordal er filmanmelder i Fædrelandsvennen.

I disse høyteknologiske tider med streaming-tjenester, 3D-tv-er, personaliserte 3D-briller og alle mulige andre effekter til hjemmebruk, er det likevel noen filmer som bare må ses på kino. Jeg vet jeg skrev litt negativt om enkelte kinoopplevelser i forrige blogg. Blant annet om folk som lukter vondt, smatter eller invaderer mitt område, men det er ikke tvil om at jeg elsker å gå på kino. Ikke at jeg ikke ser film hjemme, for det gjør jeg. Stort sett hver kveld faktisk. Slik har det alltid vært, siden jeg som ganske liten fant ut at jeg kunne trille tv-en inn på soverommet, og se film hele natten uten at mine foreldre oppdaget det. Jeg kunne selvsagt ikke ha lyden på, og tekstene var på nederlandsk, men det var godt nok for meg.

Men min aller første tur på kino var rett og slett uforglemmelig , ikke minst magisk for en ung dansespire i 1987 — «Dirty Dancing». Det var noe ganske annet å se film på det store kinolerretet, enn på den lille reise-TV-en min hjemme, og jeg ble helt oppslukt av å se Jennifer «Baby» Grey og Patrick «Johnny» Swayze svinge seg rundt til smektende rytmer. Jeg ble faktisk så oppslukt at jeg satt siklende med åpen munn.

Siden den gang har det blitt mange store filmopplevelser på kino , og noe av det som gjør det ekstra stas er ikke bare det store lerretet og stemningen i salen, men det å dele øyeblikket med andre. Jeg håper det blir mange, mange flere slike øyeblikk. Det varsles jo om at kinoenes fremtid er usikker. Besøkstall går ned. Det blir vanskeligere å trekke folk inn i kinosalene, inntektene daler og så videre. Urovekkende.

For min del ville verden mistet mye av sin magi hvis ikke vi hadde kinoer , og forhåpentligvis er jeg ikke alene om å føle det. Nå er jo jeg også en av de som fremdeles savner å leie film på Videoteket, og kjøper heller dvd-er enn å laste ned filmene fra nettet, men jeg tror det å gå på kino fremdeles er ganske spesielt både for store og små.

Denne uken kjente jeg på kinoens magi igjen , da jeg så det storslåtte action-eventyret «Mad Max: Fury Road». Jeg kommer garantert til å kjøpe den på dvd også, men det vil aldri bli helt den samme opplevelsen som det var å se den på kino. Filmen blir levende på en helt annen måte. Fargene er sterkere, lyden er kraftigere og handlingen blir tusen ganger mer intens. Så bruk kinoen folkens, for du får rett og slett ikke den samme filmopplevelsen noe annet sted, og det er etter min mening den perfekte pausen i en hektisk hverdag.