Men nå varer filmene så lenge at de snart må begynne å legge inn tissepauser.

I forrige uke så jeg "Nymphomaniac" som varte i fire timer, denne uken var det "The Wolf of Wall Street" som varte i tre timer. Filmene blir stadig lengre og lengre. Jeg blir faktisk overrasket nå hvis jeg ser at en film kun varer i en og en halv time, som var det vanlige før. Og dette er ikke blæra vant til.

Filmer som "Ringenes Herre"-trilogien er blant de få filmene som tåler tre timer, og som er så fengende at du ikke merker at du er tissetrengt før rulleteksten starter. De fleste andre filmer derimot, blir bare bedre hvis de er godt redigerte og stramt klippet.

Behovet for å tømme blæren, er heller ikke det eneste som kan bli slitsomt når en nærmer seg to timer i kinosetet. Med unntak av fulle busser, fly eller tog, er det sjelden en sitter så nærme andre fremmede mennesker. En er bokstavelig talt i hverandres private sfære, med alt det måtte medfølge av både lukt, lyder og tilfeldig nærkontakt.

De fleste synes dessverre ikke, som jeg gjør, at det er naturlig og til og med høflig å ta et armlene hver, men sitter og breier seg og lener begge armene godt ut til siden. Jeg blir da sittende fullstendig inneklemt i frykt for å komme borti vedkommende, mens jeg irriterer meg over at han eller hun tygger for høyt, lukter rart og rasler for mye i godteposen. Jo bedre filmen er, jo mer irriterer jeg meg over folk som ødelegger filmopplevelsen min.

Dette er selvfølgelig helt og holdent mitt problem, og kanskje en konsekvens av å vokse opp som enebarn, men jeg klarte det altså helt fint når filmene kun varte i en og en halv time. Nå sliter jeg. Nesten ikke en eneste film varer under to timer for tiden, og de fleste kryper stadig nærmere to og en halv time.

En time ekstra med full blære, for jeg klarer selvfølgelig ikke å vente og har allerede spist popcornet og drukket brusen under reklamene før filmen, med fremmede praktisk talt på fanget, er nesten mer enn jeg kan takle.

Jeg sier nesten. For uansett hvor mange ting jeg kan finne på å sette på minussiden av regnestykket, er ingen filmopplevelse så magisk som på kino.