Jeg fant de fineste bildene jeg hadde tatt på de gøyeste stedene jeg hadde vært og la dem ut. Jeg la ut bilder av sønnen min, vennene mine og generelt bilder hvor alt ser perfekt og bra ut. Så kom det noen tanker.

Hvorfor legger jeg ut dette? Hva vil jeg oppnå med det? Hvem ønsker jeg at skal se disse bildene? Og hvorfor må jeg vise det?

Selvfølgelig var det for å skryte. For å fortelle «se så fint jeg har det» og «se hvor jeg har vært».

Fikser livet

Vi trenger anerkjennelse og vi trenger å vise at vi fikser livet så bra hele tiden. Vi må dokumentere alt og vi gjør nesten ting for å kunne ta bilde av det og så legge det ut. Vi tror det vil gjøre oss lykkeligere. Sannheten er at det gjør både oss og andre mindre lykkelige. Når jeg har en dårlig dag og går på Instagram eller Facebook blir jeg ikke mer bygget opp på noen måte. Jeg blir trykket ned av alle slags bilder og informasjon av folk som gjør alt mulig, drar alle steder, har de og de vennene og fikser livet så bra. Mens her sitter jeg. Med akkurat de samme bildene som dem. Hundrevis av skrytebilder. Og er ikke noe mer lykkelig av den grunn.

Sannheten er at det gjør både oss og andre mindre lykkelige.

Jeg hastet meg fort inn på Instagram og slettet alle bildene mine. Hvis ingen andre enn mitt eget ego får glede av de bildene, er det jo ikke vits? Hvis det bare er for å tilfredsstille meg selv med å bevise andre at jeg har det bra, hva er poenget da? Har vi ikke lært at den største gleden du kan ha er å gjøre andre glad?

Teit generasjon

Det er flere grunner til at jeg skriver dette. Ikke bare for å si at vi er en skrytete og teit generasjon som ikke lever i nuet, men som skal dokumentere alt, Og tror vi ikke husker det, hvis ikke. I andre land, som er fattige og har det utrolig vanskelig, så ber de for Europa. Da jeg hørte det, slo det meg skikkelig. De ber for oss og håper vi snart kan våkne. Skjønner vi ikke at djevelen kommer i det som virker fint og uskyldig? Skjønner vi ikke at det er sånne små ting han kan lure oss trill rundt på?

...teit generasjon som ikke lever i nuet, men som skal dokumentere alt....

Jeg så en video av en far som skulle lære sønnen sin å sykle. Og dette måtte han jo selvfølgelig filme. Sønnen klarte det og ropte se pappa, se pappa. Men faren så ikke for han var på mobilen akkurat da. En annen hendelse var da noen foreldre satt i stua og dattera på 1 tok sine første skritt. Mora prøvde å få kontakt med mannen som satt på mobilen. Han gikk glipp av det.

Selvfølgelig er det koselig med bilder og video. Men man kan jo ha dem på veggen eller i ett album. Og man trenger ikke dokumentere hvert skritt barnet tar eller hvor mange ganger det har bæsjet i løpet av dagen. Får barnet noe glede av det? Og har det i det hele tatt sagt ja til det? En uskyldig baby har jo ingenting han skulle sagt. Derfor kan man bare legge ut det mest personlige og kjæreste vi eier, offentlig fremfor hele verden? Er ikke det veldig egoistisk? Det er jo akkurat nettmobbing, nettkidnapping og pedofile på nett vi hører mest om.

Noe å tenke på

Vi tar inn flere sanser og følelser ved å gå gjennom Facebook eller Instagram-feeden enn det vi tror. Dette er bare noen av de tingene vi kan tenke på:

• Skulle ønske jeg hadde råd til en Tyrkia tur.

• Den fjelltoppen skulle jeg og vært på hadde jeg bare vært frisk.

• Hvordan klarer hun å gjøre så mye gøy med 5 unger?

• Skulle gjerne byttet ut Saab-en min med den Ferrarien!

• Lurer på hvordan hun ble så tynn..

• Han har både fått dame og barn, når skal mitt liv falle på plass?

• ja, halleluja, så enig. Gud er god, du har det helt perfekt du. Halleluja!!!!!

Hva vil du oppnå med det? Gjør det deg eller andre noe lykkeligere?

Innlegget er forkortet. Red.