For 50 år siden ble planeten vår angrepet av en utenomjordisk rase kalt formikene. Flere titalls millioner døde, men fienden ble slått tilbake. Nå forbereder vi oss seg på at de skal komme igjen. Planen er å trene opp noen spede 12–13-åringer i håp om å finne en brilliant, militær leder blant dem.
"Ender's Game" preges i første akt av å være basert på en roman – skrevet av Orson Scott Card – som etter alt å dømme inneholder adskillig mer informasjon enn det er plass til her. Resultatet er springende historiefortelling og mye forklarende dialog. Da fungerer andre akt bedre. Der følger vi den fremste lederkandidaten av dem alle, Ender Wiggin (Asa Butterfield), gjennom krigsskolen. Det arter seg litt som "Full Metal Jacket" lagt til en romstasjon. Rekruttene lærer slåssing og strategi, og rivaliserer på sovesalen.
Uvanlig nok er siste akt den beste. I stedet for å slutte slik man tror – med endeløse kampscener – våger "Ender's Game" å stille noen høyst relevante spørsmål rundt den moderne krigføringens vesen. Dét kommer overrumplende nok til å redde en film som ikke kan kalles annet enn ujevn. På plussiden noteres også solid skuespill og enkelte virkelig spektakulære visuelle sekvenser.