Historien om Diego Maradona er en historie om ekstreme ytterpunkter. Først var han bare enda en fattig guttunge fra Argentina, så ble han en halvgud i Italia, før han til slutt endte opp som fotballverdenens mest forhatte og latterliggjorte figur. Et sted på veien utviklet han også en katastrofal kokainavhengighet.
Den britiske regissøren Asif Kapadia benytter seg av samme fortellerteknikk som i sine dokumentarer om Formel 1-føreren Ayrton Senna («Senna», 2010) og popstjernen Amy Winehouse («Amy», 2015): private opptak, samtidige nyhetssendinger og nyinnspilte fortellerstemmer nitidig klippet sammen til en collage av svimlende omfang. Selv for en sportsignorant som undertegnede er «Diego Maradona» helt umulig å ikke bli fascinert – og til tider også grepet – av.
Og det er helt greit at Kapadia ikke prøver å psykologisere objektet sitt. Maradonas ansikt i det han forstår at nedturen har begynt – fanget på film etter den absurde VM-kampen i 1990 hvor han hadde ledet sitt gamle hjemland til seier over sitt nye – sier alt om hva denne reisen kostet fattiggutten som tilfeldigvis var helt utrolig god i fotball.