«Han begynte å kalle meg kjæresten sin. Jeg var 12»

— Asylbarn er like utsatt i dag når de bor tett sammen med enslige voksne, traumatiserte menn. Det bør ikke skje, sier Cecilia Dinardi til Aftenposten.

Hun har fortalt sin historie før: om hvordan hun som asylsøker, barnevernsbarn og enslig mor i en alder av 16 år likevel har klart seg fint i livet. Nå arbeider hun som advokat i i advokatfirmaet Elden og hjelper barn som har det vanskelig.

Men det er én ting hun ikke tidligere har snakket om.

— Jeg bestemte meg for å fortelle da jeg satt på konferansen til Redd Barna hvor rapporten ble lagt frem om minoritetsbarn og seksuelle overgrep, sier hun.

Misbrukt av mann i 30-årene

I 1990 kom 12 år gamle Cecilia Dinardi fra Chile med sin mor og søsken til et asylmottak på Drevsjø i Hedmark.

Der bodde familien i halvannet år før de fikk opphold og ble bosatt i Kvinesdal. På mottaket bodde mange enslige voksne sammen med familier fra flere land. Det var barn i alle aldre.

Cecilia husker skremmende knivstikking og politirazziaer, og stadige konflikter mellom enkelte voksne.

— Det var mye frustrasjon og folk som slet fordi de hadde mistet sin verdighet, forteller hun.

På det nedlagte hotellet bodde barnefamiliene i små hytter. Det var også en storstue der mange samlet seg. Barna løp overalt.

En mann fra Albania i 30-årene var alltid smilende og hyggelig mot henne. Hun la merke til at han så på henne.

En dag spurte han om hun ville bli med inn på rommet hans, og hun trodde ikke han ville henne noe vondt. Der forgrep han seg på henne. Ville ha tolvåringen til å gjøre ting med ham – og hun gjorde som han sa.

En gang til skjedde noe av det samme.

— Da begynte han å kalle meg «kjæresten min». Etter det gjorde jeg alt jeg kunne for å unngå ham. Jeg sluttet å gå til oppholdsrommet, forteller hun.

Den ansatte sa: «Så flink du er til å snakke norsk!» - og gikk videre

Cecilia begynte å få angst og ble deprimert. Hun skjønte at hun trengte hjelp, men visste ikke hvem hun skulle snakke med om det som hadde skjedd. Hun hadde ikke noe nært forhold til moren sin.

En dag tok hun mot til seg. Hun hadde lært seg setningen på norsk på forhånd, og stoppet en av de ansatte på mottaket.

«Jeg tror jeg trenger psykolog» sa hun, så feilfritt hun kunne. Den voksne damen lo og sa: «Så flink du er til å snakke norsk!» - og gikk videre.

— Senere dro noen andre barn meg med tilbake på oppholdsrommet. Jeg så albaneren, som hadde blikkontakt med en somalisk mann. De snakket om meg.

Så skjedde det igjen

Det gikk det en stund. Så ble Cecilia og et annet barn lokket på rommet til den somaliske mannen.

— Han kledde av seg og onanerte foran oss. Jeg hadde så stor skyld- og skamfølelse for at jeg hadde latt det skje, fordi jeg som den største ikke hadde klart å passe bedre på den andre jenta på ni-ti år, forteller hun.

Dinardi har i flere år gjennom mange artikler tatt til orde for hvor ekstra utsatte asylbarn på mottak er.

— Og enslige asylbarn er enda mer utsatt. Jeg vil fortelle min historie nå, slik at folk kan forstå, sier hun.

— Jeg hadde ingen å gå til, ingen som så meg.

- Barn befinner seg i en risikosone

Dinardi snakker fort, bestemt og med innlevelse på møterommet i niende etasje til advokatfirmaet Elden. Hun har reist en lang vei, og vet bedre enn andre hva hun snakker om:

— Noen barn i samfunnet lever i mer lukkede miljøer enn andre. De befinner seg i en risikosone, og når overgrep inntreffer, har de ingen å snakke med. Forholdene på mottakene er ikke bedre i dag enn på 90-tallet. Det er ingen barnevernfaglig kompetanse på vanlige mottak, slik det er på omsorgssentre for enslige asylbarn under 15 år.

— Vi ville aldri plassert norske barn på sentre der de skulle leve tett på enslige voksne som har vært gjennom traumatiske krigsopplevelser, og der mange har psykiske problemer.

- Ser ikke signalene

UDI har laget et detaljert rundskriv om hvordan de ansatte skal forebygge seksuelle overgrep blant barn, og reagere hvis de mistenker at det har skjedd. Dinardi er kritisk til rundskrivet:

— Medarbeidere på asylmottak har knapt tid til å snakke om vanlige ting til asylsøkere - hvordan skal de ha tid til å gjennomføre det som listes opp her? spør hun.

— De mangler også kompetanse på å lese signaler fra utsatte barn.

Asylbarn har krav på akkurat samme beskyttelse som norske barn fra barnevernet når de oppholder seg her i landet. Og det får de ikke, advarer advokaten.

Redd Barna: - Sårbare barn

— Dette er en gruppe barn som i utgangspunktet er sårbare, enten de kommer hit med eller uten foreldre for å søke beskyttelse, påpeker Thale Skybak, seksjonsleder for Barn i Norge, Redd Barna.

— Vi har ikke dokumentasjon for å si at barn på asylmottak er mer utsatt for seksuelle overgrep enn andre. men fra tidligere forskning vet vi at forekomsten av seksuelle overgrep er høyere på institusjoner og ved lignende boforhold. Og barn som har vært utsatt for overgrep tidligere, er mer utsatt for å bli det igjen, sier hun.

- Vi frykter generelt store mørketall når det kommer til omfanget av barn som blir utsatt for seksuelle overgrep.

Også overgrep fra jevnaldrende

Redd Barna mener det er behov for mer kunnskap, at temaet er på dagsordenen og at ansatte på asylmottak vet hva de skal gjøre dersom de er bekymret for at et barn blir utsatt for seksuelle overgrep. Asylmottak må ha godt samarbeid med barnevernet, som må ta bekymringsmeldingene på alvor.

– Det har vært en tendens til at barn i asylmottak blir ansett å være utlendingsmyndighetenes ansvarsområde, sier Skybak. Også juridisk talsperson hos UNICEF, Ivar Stokkereit, påpeker at institusjonsplassering i seg selv en risikofaktor, særlig dersom det er mangelfull kompetanse og kapasitet hos ansatte.

— Tre av ti overgrep mot barn begås av andre barn. Dette er også et perspektiv som bør løftes frem når det gjelder barn på asylmottak, sier han.

Få bekymringsmeldinger om seksuelle overgrep

Det har kommet seks bekymringsmeldinger fra asylmottak til barnevernet de siste to årene om seksuelle overgrep på barn, viser statistikk fra SSB. Det er svært lite når det totalt sett ble meldt nesten 1200 bekymringsmeldinger til barnevernet fra asylmottak de to årene. Manglende omsorgsperson, foreldres psykiske sykdom og manglende foreldreferdigheter er noen av de viktigste bekymringene.

Ifølge UDI har de hele tiden hatt rutiner for akutte situasjoner i mottak. Som en del av dette er det laget eget rundskriv der står det detaljert om hvordan de ansatte skal forebygge seksuelle overgrep blant barn, og reagere hvis det er mistanke om overgrep.

UDI: - Ekstra oppmerksomme nå

– Hvordan kan ansatte på mottak ha kompetanse og tid til å ivareta de mange forebyggelses- og hjelpetiltakene som beskrives her? Er det realistisk?

— Vi opplever det som realistisk, sier Christer Andreassen, fungerende regiondirektør i UDI. - Nå skal det sies at vi akkurat nå er inne i en presset situasjon med store ankomster. Mange steder har de måttet ansette nytt personale, som skal læres opp. Det er selvfølgelig en utfordring.

- Vi har bedt mottakene være ekstra oppmerksomme på å fange opp eventuelle situasjoner nå som det kommer mange enslige unge, sier Andreassen.

Stoler på at foreldre passer på barna

Mette Grude er koordinator og rådgiver i asylmottak-driveren Hero Norge AS når det gjelder enslige, mindreårige asylsøkere, og tidligere mottaksleder. Hun påpeker at barn i ordinære mottak bor med voksne, ansvarlige foreldre eller andre myndighetspersoner som skal passe på dem.

— Våre barnefaglig ansvarlige på hvert mottak har et spesielt fokus på barns sårbarhet. Alle våre mottak har et nært samarbeid med helsesøstertjenesten i kommunen. Ett eksempel er egne jentegrupper på helsestasjonen, som er et lavterskeltilbud der barn og unge møtes i grupper. Dersom vanskelige ting kommer opp, vil barnet få særskilt oppfølging av helsepersonell, sier hun.

– Et annet viktig tiltak er skjermet botilbud for enslige kvinner og barnefamilier. De bor ikke i samme bygninger som enslige menn.

Hero-mottakene har nettopp har kartlagt samarbeidet med barnevernet i de ulike kommunene. Alle meldte tilbake om nær kontakt og godt samarbeid med barnevernet, som gir veiledning og går inn med tiltak om det er nødvendig.

NOAS: - Behov for at andre følger med

Ifølge Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) er den barnefaglige kompetansen altfor lav, både på ordinære mottak og for enslige, mindreårige asylsøkere over 15 år.

— Minstekravet er én person med høyskoleutdannelse, og kapasiteten er for liten til å ha oversikt over om alle barn på mottaket får nok omsorg og beskyttelse, sier Mona Reigstad Dabour i NOAS.

— Om barn kommer til Norge sammen med foreldrene, er det foreldrene som har omsorgsansvaret for barna.

Foreldrene er imidlertid i en svært vanskelig livssituasjon, og det kan være behov for at også andre følger med på hvordan barna har det - særlig når vi vet at kartleggingen av de voksnes psykiske helse er for dårlig, sier hun.