På gamle bilder fra møter i Sarons dal kan man se folk som døpes, står med lukkede øyne i dyp bønn, eller lytter intenst til taler og vitnesbyrd. Fotografiene fra dagens stevner er ikke så ulike. Bortsett fra at farge har erstattet sort-hvittbilder, har også en annen viktig ting forandret seg. Barna, som på de gamle bildene sitter henslengt på scenekanten, eller stirrer med undrende, av og til skeptiske øyne på det som skjer, er ikke å se.
— Hva skal vi gjøre nå?
Ei jente på rundt fire år drar i det rosa t-skjorteermet til en voksenleder. T-skjorta har påskriften «Troens bevis. Verdens evangelisering».
— Nå er det vår tur på hoppeslottet om ti minutter, svarer den voksne. Det er midt på dagen, og sola steker over campingplassen i Sarons dal. Det strømmer basstoner og lovsang ut av de åpne dørene i det enorme lokalet som Aril Edvardsen fikk bygget i 1965, etter å ha fått en åpenbaring fra Gud. Formiddagsmøtet er i full gang. På plassen utenfor koker det av aktivitet. I en liten bakke øver en gruppe barn på å gå på line. Like nedenfor lånes det ut hatter og parykker til utkledning. Rundt hjørnet kastes våte svamper i ansiktet på voksne. Et steinkast unna er det store, turkise svømmebassenget fylt av hoiende barn og badeleker i plast. Kan et barn komme nærmere himmelen?
På tusentallet
De er på ingen måte utelukket fra opplegget i Sarons dal, barna. Det motsatte er heller tilfelle. Det årlige stevnet i Sarons dal hadde et fall i oppslutningen på 1990-tallet - muligens som følge av at det kristne stevne- og konferansetilbudet økte rundt om i landet. Men antallet deltakere på Troens bevis har økt de siste årene, kanskje aller mest hos gruppa under 18 år. På årets stevne er 1022 barn og ungdom påmeldt til opplegget med daglige aktiviteter. Stevnekoordinator Glenn Tønnessen mener det lønner seg å investere i neste generasjon.
— Vi satser rundt 150.000 kroner årlig på tilbudet til barn og ungdom. Satsingen fører til at vi går i underskudd, men det er vel anvendte penger. Vi ser at barna drar med seg de voksne til stevnet. Campen har aldri vært så full så tidlig, og vi mener det er mye takket være Planetene, sier Tønnessen.
«Planetene» er navnet på det etter hvert så strømlinjeformende barne- og ungdomstilbudet under stevnet, og går ut på at deltakerne blir delt inn i ulike «planeter» ut ifra aldersgruppe.
— Vi har «Miniplaneten», «Barneplaneten», «Juniorplaneten», «Kidz planet» og «Youth planet». Mens de tre førstnevnte er for barn fra helt ned i toårsalderen og opp til syvende klasse, er de to sistnevnte for ungdomsskole og videregående. Vi ønsker å formidle Jesus til barnehjertene. Men det må skje på deres vilkår. Derfor pakker vi Jesus inn i det papiret som passer for alderen, sier Tønnessen.
Blant de beste
Tønnessen tar en pust i bakken fra koordinering og forespørsler, og søker tilflukt i den gamle møtesalen. Her øver et par tenåringsjenter på en engelsk lovsang ved pianoet. Når resten av ungdommene glimrer med sitt fravær på selve campingområdet, er det fordi de har blitt busset av gårde til mer ekstremsportpregede aktiviteter, som elvepadling, klatring, paintball og riding.
— Jeg tør påstå at vi har et av de beste og mest veltilpassede barne- og ungdomstilbudene i stevne- og konferanse-Norge, sier Tønnessen.
Det har ikke alltid vært fart og moro for de yngste i Sarons dal. I Fædrelandsvennens bildearkiv finnes fotografier helt tilbake til de første årene stevnet ble arrangert. For hvert tiende bilde av salige voksne som har blikket fokusert på Aril Edvardsen, finnes det minst ett bilde av barn som sitter og henger på scenekanten, noe distraherte og ufokuserte. Glenn Tønnessen har vært med på hele utvilklingen. Han husker de somrene han selv tilbrakte som tenåring i Sarons dal. Mens moren hans fant seg godt til rette på de mange møtene, ble han ofte gående alene og sparke i grus.
— Jeg husker at jeg kjedet meg mye, og hang i skjørtene til mor. På 1970-tallet begynte de å arrangere barnemøter, som en slags utvidet søndagsskole. Det var ingen grupper eller aktiviteter, men ett møte om dagen, som var ledet av Terje Kingsrød og Trygve Wikstøl. Det var sang og moro, men passet best for de yngste. For cirka 15 år siden begynte Svein Trælandshei med alderstilpasning og aktivitetsstyrt dagsprogram. Det startet med mellom 300 og 400 barn, men antallet har økt for hvert år.
Investerer i action
Det er Siv Camilla Ottesen som er leder for Planetene under stevnet. Hun har jobbet året rundt for å få alt på plass. Inne på stevnekontoret registreres deltakere med fargerike festivalbånd. Telefonene ringer, og folk småjogger fram og tilbake.
— På høsten handler det om å få på plass hovedlederne. Hver planet har en egen pastor som holder bibeltimer daglig. Jeg må også booke aktiviteter og gjøre store investeringer som vi skal kjøpe fra utlandet. Det kan være installasjoner til scene, eller større utendørsaktiviteter, som skummaskiner, hoppeslott, eller vannsklier.
Forsker på sommerstevner
Det er liten tvil om at ungene har det gøy på Troens bevis. Men hvor blir Jesus av? Holder stevnets budskap om misjon og nestekjærlighet stand ned vannsklia, over hesteryggen og gjennom paintballgeværet?
Irene Trysnes er førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. Fra 2004 til 2006 gjorde hun blant annet feltarbeid på sommerstevnet i Sarons dal i forbindelse med sin doktorgrad om kristne sommerstevner på Sørlandet. Trysnes forklarer det tiltakende fokuset på barn med en generell endring i løpet av de siste 40 årene.
— Man tenker på barnet som et selvstendig individ med egne meninger og interesser. Det har ført til stadig flere og mer spesialiserte aktiviteter for denne gruppen.
Trysnes mener det er helt nødvendig at stevene klarer å tenke annerledes for å trekke til seg nye generasjoner.
— I Sarons dal har gjennomsnittsalderen vært høy. Barn og ungdom får skreddersydde tilbud, men konkurransen er hard, og foreldrene ser ingen hensikt med å dra på sommerstevne hvis ungene skal kjede seg.
— Hva tenker du om det åndelige innholdet i aktivitetene på slike stevner?
— Krysningen av moro og undervisning kan karakteriseres «edutainment». Det er et sterkt fokus på aktiviteter og å ha det gøy, og man fokuserer på en «kjærlig gud». Samtidig er det et enkelt budskap som skal forkynnes gjennom undervisning. Budskapet kan oppsummeres med at «Jesus elsker deg».
— Hva er typisk for Sarons dal i en slik sammenheng?
— Sarons dal har hatt et sterkt fokus på misjon, både utenfor og innenfor Norges grenser. Aril Edvardsen var kjent for å snakke om «unådde folkeslag». Fokuset på misjon er der fremdeles, men man snakker ikke mer om «hedningland». Det jeg mener å ha sett i min studie er at fokuset på forskjeller mellom «de andre der ute» og «vi her hjemme», er tonet ned til fordel for den mer personlige opplevelsen.
Ikke uproblematisk
— Jeg husker at jeg selv deltok på kristen leirskole i oppveksten. Det var kjempegøy med bading og aktiviteter, men når det skulle være bønn og andakt kjedet jeg meg ofte veldig. Er ikke en fare ved å kjøre såpass aktivt opplegg, at det blir litt for gøy?
— Jo, det kan bli så kjedelig og voksent at ungene sovner, eller så høyt tempo at man glemmer Jesus oppi det hele, sier Glenn Tønnessen. Han mener det er en grøft på begge sider når det kommer til balansen mellom underholdning og åndelighet for de yngste.
— Vi prøver så godt vi kan å holde oss midt på veien. Det viktigste er å bli kjent med Jesus. Derfor pakker vi budskapet inn i en kledning som passer for alle aldersgrupper. Vi ser også at de som har deltatt på barne- og ungdomsaktivitetene vokser naturlig inn i voksenmøtene.
— Når barna holdes unna voksenmøtene blir de også skjermet fra det som skjer der. Kan det da bli skumlere for barn å oppleve for eksempel tungetale?
— Tungetaler kan selvfølgelig forekomme. For de som aldri har opplevd det før kan det være problematisk, men jeg tror likevel de fleste som har vokst opp her er vant med det.
Pedagogisk skattejakt
En av de som har vokst opp her er 14 år gamle Ylva Ramse. Hun kommer fra Vennesla og har vært på sommerstevnet i Sarons dal hver sommer så lenge hun kan huske. I år er første gang hun ikke selv er med på Planetene, men i stedet er en av over 200 frivillige gruppeledere. Gruppa hennes er barn i femårsalderen, og har nettopp vært på skattejakt.
— Barna leter etter gullmynter som har blitt gravd ned i sanden kvelden i forveien. Hvis de finner én mynt kan de beholde den selv. Hvis de finner flere blir de oppfordret til å dele med dem som ikke har funnet noe. Slik skal barna lære nestekjærlighet, sier Ylva.
Tore Kvinlaug, hennes medgruppeleder, kaller satsingen på barn for en «gulloppskrift».
— Når vi passer på barna kan de voksne gå på møtene og virkelig konsentrere seg. Og barnemøtene er så solide og har så høy kvalitet at også vi voksne får noe ut av det.
44 and counting
En mer legendarisk gjenganger på sommerstevnet finner vi i en campingvogn like ved badeanlegget, på en liten opphøyning. Her holder Odd Zeiffert til, sammen med sin familie, bestående av fire generasjoner. Odd har deltakelsesrekorden i familien, og kanskje på hele stevnet. Siden han var der med sin mor Magnhild i 1970, har han gått glipp av Troens bevis bare én gang.
— I år er mitt fireogførtiende år. Jeg kjenner de fleste her. Kjell Elvis pleier jo å komme innom. Han kaller meg bare «sjefen».
Mor Magnhild Zeiffert forteller om familiens første år i Sarons dal. Den gang sov de, to foreldre, fire barn, en katt og en hund i et lite seksmannstelt. For Odd ble det til en årlig tradisjon. Også han forteller at de som barn under stevneuka drev med helt andre ting enn det planetene tilbyr i dag.
— Da var det hopping på steiner i elva, samling av tomflasker, eller å sitte på lange møter med de voksne.
Spesielt godt husker Zeiffert det året da den svenske sangstjernen Evy Tornquist skulle synge på et av møtene. Han var trollbundet av Tornquist, og så sitt snitt da hun gikk forbi ham, på vei opp til scenen.
— Jeg måtte gjøre noe, så jeg strakte ut benet. Hun snublet litt, men det virket. Vi fikk øyenkontakt.
Hele familien ler. Odd har blitt en slags vaktmester på stevnet. Han pleier å komme en uke i forveien, sammen med sønnen, for å klippe gresset, eller hjelpe til med andre praktiske ting i forkant av stevnet.
— Mitt motto er «alle, alle vil vi ha med.«
Det var hopping på steiner i elva, samling av tomflasker, eller å sitte på lange møter med de voksne
Odd Zeiffert, stevnedeltaker på 44. året
Foreldrene ser ingen hensikt med å dra på sommerstevne hvis ungene skal kjede seg
Irene Trysnes, forsker ved UiA