2014 startet som et helt vanlig år for meg. Jeg tilbrakte dagene med å jobbe som pedagog i barnehage mens jeg brukte fritida på å være sosial med venner og familie og jeg var vel sånn middels aktiv ved å gå en tur i ny og ne.
Men på ett område skilte jeg meg veldig ut fra gjennomsnittsnordmannen; jeg var ekstremt overvektig. Faktisk var jeg sykelig overvektig. Jeg forholdt meg ikke så veldig til dette i det daglige, og jeg lukket vel egentlig øynene for at den fysiske formen ble stadig dårligere.
Jeg fortrengte rett og slett at livsstilssykdommene sto og banket på døra, og hadde en holdning om at så lenge jeg ellers var frisk og rask, trengte jeg ikke å ta stilling til min stadig økende kroppsvekt og dårlige fysiske form.
Operasjon
Våren 2014 hadde jeg et uhell på jobb og skadet akillessenen. Det endte med operasjon og påfølgende gips og krykker i fem uker. Det ble en tankevekker for meg, for jeg hadde problemer med å bære min egen vekt på krykkene. Jeg fant ut at livet mitt ikke kunne fortsette på samme måten. Da gipsen skulle av i juni, oppsøkte jeg fysioterapeut for opptrening av foten. Lykken ville ha det til at jeg endte opp hos fysioterapeut Rune Mørch ved Klinikken i Mandal. Jeg hadde tatt et standpunkt og var dønn ærlig og sa at jeg først og fremst trengte opptrening av beinet, men at jeg måtte gjøre noe med vekt og livsstil.
Han var helt med fra første stund og sa at vi skulle begynne med opptrening av foten og så skulle vi bygge på, stein for stein, med generell trening og bevisstgjøring rundt kostholdet. Jeg begynte å trene tre-fire ganger per uke, og de første øktene var regelrett tortur.
Jeg klarte ikke sette meg noen mål, for det ble for konkret og vanskelig for meg. Jeg kunne rett og slett ikke klare å se for meg at jeg skulle komme noen vei. Ved å unngå å sette meg mål, ble det heller ikke noen skuffelse når jeg ikke klarte å nå målene.
Men jeg bestemte meg for én ting; nemlig at uansett hva Rune foreslo, så skulle jeg ikke si nei før jeg hadde prøvd.
Gradvis framgang
Formen ble gradvis bedre og vekta gikk nedover, men den berømte lykkefølelsen som folk snakket om, den om at trening gir energi, kjente jeg ingenting til. Jeg fortsatte likevel å trene. Motivasjonen ble opprettholdt fordi jeg oppnådde en gradvis vektreduksjon og en stigende fysisk form og kondis.
Det handlet aldri om slanking, men med hjelp fra fysioterapeut hadde jeg fokus på at dette handlet om livsstilsendring. Jeg fikk høre at hvis jeg bare var tålmodig så ville resultatene komme sakte, men sikkert.
Jeg klarte å gjennomføre lengre økter og øvelsene ble stadig mer varierte. Etter fem måneder kjente jeg endelig en sprudlende følelse av energi etter treningsøktene.
Jeg trente ikke lenger av plikt, jeg trente fordi jeg hadde lyst og fordi det var gøy. På nyåret 2015 kom jeg i gang med spinning, noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle like. Men det var faktisk kjempegøy og jeg gikk på spinning to ganger i uka.
Sykkeltur med gledestårer
Våren 2015 fikk jeg beskjed fra fysioterapeut Rune om at jeg måtte gjøre meg klar for sykkeltur ute.
Han ville ha meg med opp til Liekleivene, sånn at vi kunne se an bakken litt, for å kunne sykle opp på et seinere tidspunkt. Liekleivene er en stigning på tre kilometer litt nord for Mandal og enkelte partier er ganske bratte og det er ingen helt flate partier eller nedoverbakker underveis.
Vi syklet rolig og flatt cirka en mil før vi kom fram til bunnen av bakken. Da vi sto der og kikket oppover begynnelsen av bakken, sa Rune: «Vi skal opp der i dag!» Jeg ble litt satt ut, men var aldri i tvil om at jeg måtte prøve.
Starten ble trøblete og jeg hyperventilerte allerede etter 200 meter og tenkte at dette går aldri! Rune var stødigheten selv og syklet ved siden av meg hele veien. Han ba meg konsentrere meg om å puste rolig og forklarte når jeg skulle gire og når jeg kunne øke farten.
Vi krabbet oss sakte, men sikkert oppover. Pusten ble roligere og jeg kom inn i en god rytme. Plutselig ba Rune meg løfte blikket og se oppover. Han ba meg fokusere på en lyktestolpe og sa: «Der er toppen».
Toppen var så nær, og jeg klarte å hente fram et ekstra gir for å sette inn sluttspurten.
Følelsen jeg kjente på da jeg sto på toppen var helt ubeskrivelig. Det var en herlig blanding av lykkerus, stolthet, mestringsfølelse og utmattelse på samme tid. Jeg klarte ikke slutte å smile, men da jeg kom hjem i dusjen, kom tårene. Men det var gledestårer og denne hendelsen ble rett og slett et vendepunkt for meg. Jeg har egentlig ikke sett meg tilbake siden.
Etter den bragden følte jeg at jeg kunne klare alt! Det har blitt mange toppturer etter hvert, blant annet Gaustatoppen, Flørlitrappene og Preikestolen.
Nye mål
Jeg kan endelig skrive under på at trening gir mening og masse energi. Jeg er i mitt livs form og har en aktiv livsstil hvor jeg trener i gjennomsnitt tre til fire ganger per uke, i tillegg til at jeg går tur hver dag. Jeg er ikke lenger redd for å sette meg mål, og de kan gjerne være litt «hårete» også. Jeg er heller ikke redd for å mislykkes i fysiske utfordringer. Det er ikke et nederlag om jeg ikke når alle mål jeg setter meg, så lenge jeg vet at jeg har gjort mitt beste.
Neste mål nå er Besseggen og Trolltunga, som jeg satser på å få gått i løpet av sommeren. Og for dem som måtte lure, har trening og livsstilsendring som bonus medført en betydelig vektreduksjon.