Denne artikkelen ble første gang publisert 2. september 2016.

– Kom inn, kom inn, ønsker ekteparet velkommen.

Mektige bølger slår inn mot svabergene så fråden står opp av den lille bukta på Breime. Ytterst i havgapet og med den vakreste skjærgården Lindesnes har å by på, ligger det hvite huset fra 1928 som Gustav Vigeland selv tegnet, og står imot vind og vær som best det kan.

— Dere må da selvfølgelig bare komme inn! Vi har huset fullt av barn og barnebarn, men de er ute en tur nå. Dere får leve med rotet, og vi har dessverre ikke noe å by på, sier Grete Hanna Vilberg når vi uanmeldt, og uten å vite at det var folk i huset, står der for å ta bilde av plassen hvor den verdenskjente kunstneren fra Mandal og Vigeland tilbrakte flere måneder hvert år.

Alltid tilbake til Sørlandet

Gustav Vigeland (1869— 1943) var 59 år gammel da han fikk bygget sitt sommerhus like utenfor Vigeland i Lindesnes, sammen med sin andre kone Ingerid, født Vilberg. De siste 15 årene av livet fortsatte han å komme tilbake hit til sommerhuset. Han har selv uttalt at det var «de lyse minnene fra ungdomstida på Sørlandet» som var årsaken til at han alltid ønsket seg tilbake. I sommerhuset tok han pause fra leiren og skulptureringen han arbeidet ustanselig med hjemme i Oslo. Her jobber han med andre materialer. Den sørlandske skjærgården inspirerte ham, og det var her på Breime, hovedsakelig i arbeidsrommet i andre etasje i det hvite huset, at han blant annet laget 300 tresnitt med motiver fra Vigeland og miljøet hvor han tilbrakte sine unge ungdomsår.

Gustav Vigeland og Ingerid Vilberg fotografert på Breime i 1928. Foto: @Vigeland-museet. Fotograf ukjent.
Så nærme sjøen man kan komme. Vigeland likte når bølgespruten smalt mot rutene og han kunne være så nær elementene som mulig. Foto: Heida Gudmundsdottir

Gustav Vigeland og Ingerid giftet seg i 1922. De hadde ikke barn sammen, og da kunstneren døde i 1943 var paret formelt skilt. Ingerid fikk beholde sommerhuset, og hun var der mye helt fram til sin død i 1976. Etter tante Ingerids død, var det Finn Vilberg og hans kone Grete Hanna som arvet huset, og nå er det de som tilbringer sommermånedene her ute i havgapet i Lindesnes.

— I år har vi bodd her siden april, forteller Grete.

Gigantisk oppussingsprosjekt

Men det var ingen enkel oppgave ekteparet Vilberg tok på seg da de valgte å overta det gamle kunstnerhuset etter Finns tante på 1970-tallet. Manglende vedlikehold gjorde at gulvet så vidt hang sammen, og en gang falt Grete tvers gjennom det, forteller hun. Malingen flasset, og treverket råtnet.

— Vi tenker jo mye på hva det er vi har her. Det er veldig spesielt.

Helt spesiell arv: Finn og Grete Vilberg i arbeidsværelset som Gustav Vigeland tilbrakte mye av sin tid da han besøkte sommerhuset sitt i Lindesnes. Foto: Heida Gudmundsdottir

— Gustav nektet jo å ha takrenner på huset, han ville ha dramatikken med regnet og vinden som klasket på vindusrutene helt innpå seg. Det førte jo nødvendigvis til ganske så stor slitasje, forteller Grete.

Selv om mye måtte gjøres, var det svært viktig for dem å bevare huset så autentisk som mulig når de skulle restaurere det.

— Vi tenker jo mye på hva det er vi har her. Det er veldig spesielt. Og det har alltid vært utrolig viktig for oss å bevare alt så autentisk som mulig. Samtidig skal det også være et sted vi kan bo, og vi tilbringer mye tid her, forteller hun og viser gjerne rundt i huset.

Spesiell stil: Hylle i stua i karakteristisk Vigeland-stil. Hele hjemmet fremstår i dag som et lite museum, og helt i tråd med hvordan det opprinnelig så ut da det ble bygget i 1928. Foto: Heida Gudmundsdottir
Stua: Kunstneren tegnet møblene selv, og på hvert rom har møblene sitt eget mønster på utskjæringene. I stua har ekteparet Vilberg behold den opprinnelige tapeten og rødfargen på veggene. Det var viktig for dem å ikke endre på det opprinnelige. Foto: Heida Gudmundsdottir

Turbulent barndom

Før Gustav Vigeland ble den verdenskjente kunstneren, lenge før Monolitten og alle de andre skulpturene i Vigelandsparken ble et av hovedstadens viktigste turistmål, var det på Vigeland han tilbrakte tenårene, som læregutt hos lokale treskjærere. Senere var det her ute i havgapet på Tjøm, noen kilometer fra Vigeland, han som berømt kunstner bygde sitt sommerhus sammen med Ingerid.

Han ble født i 1869 som Adolf Gustav Thorsen i Halse i Mandal, som sønn av snekkermester Elisæus Thorsen og Anna Aanensdatter. Hjemmet var pietistisk og strengt kristent. Vigeland uttalte i voksen alder at det var den strenge barndommen som var utspringet for hans ekstreme arbeidsdisiplin senere i livet.

Arbeidsstue: Like ved huset på Breime står denne konstruksjonen midt inne mellom trærne. Det selvtegnede lille huset, som har vinduer ut mot alle vinkler, brukte Gustav Vigeland som arbeidsstue. Foto: Heida Gudmundsdottir

Men barndommen ble turbulent. Faren tapte betydelige summer på noen skipsinvesteringer i begynnelsen av 1880-årene, begynte å drikke og vendte religionen ryggen. Da tok moren Anna med seg barna til sin far på Mjunebrokka på Vigeland. Elisæus Thorsen døde av tuberkulose da Gustav var 17 år, etter å ha fått et utenomekteskapelig barn med en pike fra Audnedalen i 1884, og samme året blitt dømt for ulovlig omsetting av brennevin.

– Musikere, tegnere og skribenter ble ofte gjort litt narr av i små bygder.

Som 14-åring ble Gustav ført inn i skoleprotokollen på Vigeland, men han fullførte aldri folkeskolen. Bestefaren oppfordret ham derimot til å dyrke sitt talent for treskjæring, som han allerede hadde utviklet en lidenskap for i farens snekkerverksted. Morfaren fikk den dyktigste treskjæreren i bygda, Tarald Louen, til å gi ham undervisning.

Startet som treskjærer på Vigeland

I Galleri Gustav Vigeland på Kulturtorvet på Vigeland fins en utstilling som inneholder 65 tresnitt og fem små skisser i gips signert Gustav Vigeland. Motivene er hentet fra hans barndoms landskaper, og verkene er deponert av Vigelandsmuseet i Oslo. Samme sted kan man ut året også finne verk av de lokale treskjærerne som gikk i lære hos Louen.

Eminent treskjærer: Gustav Vigeland startet med treskjæring før han ble billedhugger. Her en tine signert Gustav Vigeland, med blant annet djevelansikter på det firkantede håndtaket. Foto: Heida Gudmundsdottir

— Det hele begynte med Tarald Louen, forteller kulturoperatør i Lindesnes kommune og leder i Lindesnes trekkspillklubb, Atti Eikaas.

Louen forlot Hægebostad med et fantefølge fordi han ikke fikk gifte seg med prestedattera i bygda, og endte opp på husmannsplassen på Herstøl like ved Vigeland. Sønnen hans Elias Louen og kunstnervennene Nils Torp og Gustav Vigeland var jevngamle og gikk alle i lære hos ham der.

I 1889, samme år som Gustav debuterte på Høstutstillingen i Oslo etter å ha blitt tatt under vingene og gitt økonomisk støtte av kunstkjennere i hovedstaden, begynte han å bruke etternavnet Vigeland i stedet for Thorsen. Navnet hentet han trolig fra bestefarens gård i Vigeland sentrum, som gjerne gikk under navnet Vigeland selv om det korrekte navnet var Mjunebrokka. At han valgte navnet Vigeland kan vitne om at kunstneren alltid hadde en sterk følelsesmessig tilknytning til stedet hvor han tilbrakte ungdomstida.

– Musikere, tegnere og skribenter ble ofte gjort litt narr av i små bygder. Man skulle liksom ikke sitte og kaste bort tida på den slags.

Lykkelige tenår: På bestefarens gård Mjunebrokka i Vigeland sentrum bodde Gustav Vigeland som tenåring og da han gikk i lære hos Tarald Louen på Herstøl. Huset eies i dag av etterkommere. Foto: Heida Gudmundsdottir

— I dag er vi selvfølgelig veldig glade for at han valgte dette navnet og ikke noe annet. Det har hatt mye å si også for oss her i bygda, sier biblioteksjef på Kulturtorvet på Vigeland, Rolf Steinar Bergli.

Et helt unikt hus

Etter en liten mannsalder med oppussing, der Finn og Grete Vilberg har brukt mye tid på å lete fram alle de opprinnelige malingsfargene som Gustav Vigeland selv valgte ut til sommerhuset på Breime, fremstår det i dag som et autentisk og godt bevart lite privateid museum. Eierne bruker fremdeles alle møblene som kunstneren designet for nesten hundre år siden - deriblant skapene, spisebordet og stolene i stua. Veggene har fått tilbake sin opprinnelige sterke, røde farge.

— Hvert rom har sitt eget mønster.

Rommet er dekorert med et maleri som viser Ingerid Vilberg og flere sort/hvitt-foto av Ingerid og Gustav. Det er fargerikt og fantasifullt - akkurat slik kunstneren ville ha det. Gustav Vigeland tegnet alt selv og beskrev i detalj for snekkerne hvordan hele huset og inventaret skulle se ut - fra rominndelingen og vindusrutene til mønsteret på putene i sofaen.

Ned til minste detalj: Grete Hanna Vilberg viser fram en sofapute med mønster tegnet av Gustav Vigeland. Bak på veggen ses et fotografi av hans siste kone Ingerid Vilberg utenfor huset på Breime. Foto: Heida Gudmundsdottir

— Hvert rom har sitt eget mønster, forteller Grete og viser oss utskjæringene på stolryggene og skaplistene.

Også kjøkkenet har blitt bevart i sin opprinnelige form, med unntak av et nytt kjøleskap og en ny stekeovn. Kjøleskap fantes ikke på Vigelands tid, men kunstneren visste likevel råd når det kom til oppbevaring av ekteparets matvarer, forteller dagens eiere:

— Her er «kjøleskapet» han designet. Det fantes jo ikke strøm her, så i det øverste skapet ble det lagt en kjempestor isblokk som holdt matvarene i skapet under kjølige i en måneds tid. Jeg liker skapet veldig godt, og det holder fortsatt tørrvarer fri for fukt og er helt tett. Det har aldri vært mus i det, smiler Grete.

Soverommet: Skap på soverommet, som var malt i lyseblått. De blå møblene går igjen i hele huset, mens fargen på veggene er forskjellig fra rom til rom. Foto: Heida Gudmundsdottir

— Han arbeidet hele tiden, og kunne ikke forstyrres.

Fra soverommet: Møbler som i dag står på soverommet. Etter som ekteparet Vilberg har blitt litt eldre, måtte de flytte soveværelset ned. Det lå opprinnelig i andre etasje. Dette er den eneste praktiske løsningen som er endret fra hvordan romfordelingen var opprinnelig i 1928. Foto: Heida Gudmundsdottir

Alene i arbeidsværelset

I arbeidsværelset i andre etasje på Breime, det flotteste rommet i huset, var det ingen andre enn Gustav Vigeland selv som fikk lov å oppholde seg. Til nød lot han Ingerid komme inn og tørke litt støv av og til, forteller de.

Helt spesiell arv: Finn og Grete Vilberg i arbeidsværelset som Gustav Vigeland tilbrakte mye av sin tid da han besøkte sommerhuset sitt i Lindesnes. På veggene henger kopier av tresnitt kunstneren laget mens han var der. Bildene er gitt i gave til ekteparet Vilberg fra Vigelandsmuseet i Oslo. Foto: Heida Gudmundsdottir

— Han arbeidet hele tiden, og kunne ikke forstyrres. Jeg møtte Gustav kun én gang når jeg var på besøk hos ham og tante Ingerid i Oslo, forteller Finn Vilberg.

— Der satt han i kjelleren og jobbet, døgnet rundt, og vi fikk kun lov til å komme en tur innom om vi var der på slaget klokka 12. Men jeg husker ham som hyggelig, og at han ga meg et kronestykke. Det var mye penger på den tida.

Stor kunstner: Det verdensberømte Vigelandsanlegget i Oslo var Vigelands store livsverk, og han jobbet med det fram til sin død i 1943. Anlegget inneholder 214 skulpturer som kunstneren selv modellerte i full størrelse, mens hogging i granitt og støping i bronse ble utført av håndverkere. Arbeidet med Frognerparken pågikk i flere tiår og ble ferdig i 1950. Hele anlegget er utformet etter Vigelands tegninger. Foto: Heida Gudmundsdottir

Inntil veggen i arbeidsværelset står den grønnmalte benken hvor Gustav Vigeland laget sine tresnitt, og i hylla over benken står fremdeles de spesialdesignede «brødfjølene» han alltid hadde med seg som tegneunderlag når han vandret mellom Breime og Vigeland sentrum.

På veggen henger kopier av noen av tresnittene med motiver fra nærområdet, som dagens eiere har fått av Vigelandsmuseet i Oslo, der originalene oppbevares. I midten henger et tresnitt som kun består av syv streker og viser baksiden på en naken kvinnekropp.

— Alle som kjente Ingerid Vilberg og har sett det bildet, har sagt at det er umulig å ta feil. Det er henne, uten tvil. Og det bare med sju streker, sier Grete.

Utstilling: På Kulturtorvet på Vigeland kan man i dag se 65 av tresnittene Vigeland laget da han oppholdt seg på Breime. Motivene er hentet fra hans barndoms landskaper. Biblioteksjef Rolf Steinar Bergli (t.h.) og kulturoperatør i Lindesnes kommune Atti Eikaas er svært stolte av utstillingen. Foto: Heida Gudmundsdottir

— Det gikk mange rykter om Vigeland blant folk her i lokalmiljøet.

Satte spor: På Vigeland finnes selvfølgelig en egen gate som er oppkalt etter den store kunstneren. Foto: Heida Gudmundsdottir

Kvinner og sidesprang

Temperamentsfull, sær, vanskelig og «drittsekk». Det er ord som er brukt hyppig for å karakterisere Gustav Vigeland. Hans konfliktfylte forhold til kvinner og forkjærlighet for unge jenter er også mye omskrevet.

I 1900 giftet Vigeland seg for første gang, med syersken Laura Mathilde Andersen, etter at hun hadde født ham to barn. Like etter tok han ut separasjon, etter å ha innledet et forhold til sin 17 år gamle husholderske Inga Syvertsen, som han også fikk to barn med. I tjue år ble hun hans samboer, men Gustav hadde i løpet av disse årene en rekke sidesprang. Skilsmissen fra Laura Mathilde Andersen var et faktum i 1906. > — Det gikk mange rykter om Vigeland blant folk her i lokalmiljøet, deriblant om hvordan han stadig var på jakt etter unge jenter han kunne bruke som modeller.

— Det gikk mange rykter om Vigeland blant folk her i lokalmiljøet, deriblant historier om hvordan han stadig var på jakt etter unge jenter han kunne bruke som modeller. Det var en del fedre som sa kontant nei når Vigeland ytret ønske om å bruke døtrene deres som maleinspirasjon. Han hadde jo et nokså spesielt rykte på seg, forteller Atti Eikaas.

I 1920, da Vigeland var blitt 51 år, hadde han behov for en modell med «pene hender». Valget falt på den da 18 år gamle Ingerid Vilberg, som han forelsket seg i og deretter giftet seg med to år etter. 32 år skilte de to i alder.

Byster: I Galleri Gustav Vigeland på Kulturtorvet på Vigeland er det også utstilt fem byster signert Vigeland. Her Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. Foto: Heida Gudmundsdottir

Ville ha "feriebarn"

Etter skilsmissen fra Laura Mathilde Andersen i 1906 gikk Vigeland med på å betale barnebidrag for barna han hadde med henne, men utover dette ønsket han ikke kontakt med dem.

Mangelen på kontakt med barna gjorde at Vigeland fikk et rykte på seg for ikke å være glad i barn. Dette tror Grete Vilberg er langt ifra sannheten.

— Han og Ingrid annonserte faktisk etter et «feriebarn» i avisen i Oslo før de reiste til sommerhuset her på Breime. De ønsket å ta med seg et barn som kom fra fattige og dårlige kår på ferie, for å gi det en god opplevelse. I tillegg var ofte tantebarna til Ingerid her på besøk i lange perioder på sommeren, forteller hun.

Barneportrett: Den etter ryktene barnefiendtlige Gustav Vigeland brukte ofte portretter av barn i sine skulpturer. Her har han foreviget kamerat og treskjærerkollega Elias Louens datter, Trine Louen. Skulpturen kan i dag ses i Galleri Vigeland på Kulturtorvet på Vigeland. Foto: Heida Gudmundsdottir

Hun kaltes bare «Kari feriebarn», den lille piken som fikk være med det velstående paret på ferie til Sørlandet. Verken Grete eller Finn vet hva hun het til etternavn, men hun hadde ifølge ekteparet Vilberg alltid en helt spesiell plass hos Ingerid og Gustav. De tok seg av henne som sin egen. Den dag i dag står fremdeles dukkestua Gustav Vigeland designet til «Kari feriebarn» ved siden av sommerhuset på Breime.

Atti Eikaas mener Herstøl og miljøet rundt Tarald Louen og de andre treskjærerne og folkemusikerne som holdt til der, har en sentral rolle i Lindesnes' kulturhistorie.

Skulpturer på Vigeland: Gustav Vigelands skulptur av tidligere sogneprest i Audnedal Peder Claussøn Friis (f. 1545 - d. 1614) ved Valle prestegård på Vigeland er et kjent landemerke. I Vigeland sentrum står også statuen "Far og sønn" signert Gustav Vigeland. Foto: Heida Gudmundsdottir

— Musikere, tegnere og skribenter ble ofte gjort litt narr av i små bygder. Man skulle liksom ikke sitte og kaste bort tida på den slags. Men alle her så jo hva Gustav fikk til etter at han reiste til Oslo og etter å ha gått i lære hos Louen på Herstøl, så her på Vigeland ble det mer akseptert at kunstnerne skulle få lov til å holde på med kunsten sin og bli respektert for det, sier Eikaas.

– Jeg husker min mor syntes det var veldig stas å reise til Oslo og se «alle de nakne folkan».

Kunstnermiljøet på Vigeland

Etter Gustav Vigeland var det flere andre kunstnere som søkte til Herstøl og miljøet der. Vigeland som tettsted fikk dermed et sterkt kreativt og kunstnerisk miljø, og Eikaas mener bygdas kulturarv har inspirert kreative sjeler helt fram til i dag.

— Vigeland har fått et rykte på seg for å avle mange kunstnere. I nyere tid har vi blant annet hatt musikerne Lars Møll Kleiven, Andy the Candy og Silje Kåfjord. Folk her er interessert i å komme seg opp og fram og vant til å gjøre ting selv, og kanskje kommer denne skapertrangen litt fra alle kunstnerne som opp gjennom har vært her i og rundt Vigeland, sier han.

Inspirasjon: Kniver laget av Gustav Vigelands læremester Tarald Louen. Vigeland har selv uttalt at mønsteret til "Monolitten" i Frognerparken er sterkt inspirert av treskjærerteknikker han lærte seg på Herstøl. Foto: Heida Gudmundsdottir

Fra oppveksten husker han at den eldre generasjonen var flinke til å fortelle om både Gustav Vigeland og alle kunstnerne som holdt til i bygda. I dag gjøres det også en innsats for å informere Vigelands oppvoksende generasjon om deres kulturarv, både via samarbeid med Lindesnes kulturskole, som blant annet underviser i kunstfag, samt via kurs, utstillinger og omvisninger på Kulturtorvet.

— Jeg husker min mor syntes det var veldig stas å reise til Oslo og se «alle de nakne folkan» til Gustav Vigeland. Hun mente selvfølgelig alle var modeller fra Vigeland, ler Eikaas.

Monolitten: Det verdenskjente kunstverket i Frognerparken i Oslo er inspirert av treskjæringen Gustav Vigeland lærte seg da han som tenåring bodde på Vigeland i Lindesnes. Foto: Braastad, Audun

Selv om Gustav Vigeland etter hvert forlot Lindesnes for å gå i lære som billedhugger i Christiania, lot han aldri sin bakgrunn gå i glemmeboka. Det eneste eksisterende «bildet» som finnes av hans læremester Tarald Louen, er en byste som i dag står i kjelleren på Vigelandsmuseet i Oslo, signert Gustav Vigeland i 1897. Han uttalte selv at barndommen sammen med treskjærerne i Lindesnes og læretida på Herstøl var en sterk inspirasjonskilde i arbeidet med den verdensberømte Monolitten i Vigelandsanlegget. Og det er lett å se likhetene mellom utformingen av skulpturen og mønstrene i knivskaftene som ble produsert på Herstøl.