Det fryktede ordet er antakelig kreft. Ordet nevnes ikke iboka. Kalles bare «det fryktede». Jeg-personen er «fryktløs og frisk» og«venter på et resultat».
Hun er tilfeldigvis i Firenze, spiser frokost ute,druene bugner rundt henne, parmesanen smuldrer på pastarettene, sypressenevaier. Inn i dette vakre ringer mobiltelefonen. Det er fastlegen. Hun sier detfryktede ordet. «Slenger det gjennom luften og treffer blink med stor ogeksplosiv kraft».
Det er vanskelig å lese denne boka som noe annet enn en beskrivelseav opplevelsen av å få en kreftdiagnose. Så er dette kanskje forfatterensopplevelse, og hennes måte å komme til rette med diagnosen på? Eller kanskje erdet diktning. Kreft er så mye, så ubeskrivelig mye forskjellig. Kreft erdødelig, og kreft er til å leve med. Kreft bringer død og kreftbehandling girnytt liv. Så mange rammes. Så mange opplever skrekken. Mange dør av det. Mangeoverlever. Får mange nye år. Alt dette går som et ras gjennom denne boka, iIben Sandemoses poetiske prosa, og ikke minst i hennes karakteristiske ogtreffende strek. Jeg trodde jeg skulle lese en hyggelig bok om Firenze. Det bleen sterk beretning om liv og død, angst og fortvilelse, håp og undring.