Når støyen rundt Geir Lundestads spark mot Jagland og andre politikere har lagt seg (i britisk politikk er dette knapt fornærmelser), står det igjen en velskrevet og interessant bok. Lundestad er en god forteller, og her er han i fritt svev over et landskap han kjenner som egen bukselomme. Det personlige blikket på prisvinnere og alt som skjedde bak kulissene under oppholdet deres i Oslo, er skrevet med vidd og understatement. Rosverdig nok skriver han også litt om hvordan det gikk med vinnerne og hvilken (noen ganger manglende) effekt prisen fikk. Uansett er han godt fornøyd med prisvinnerne i sin sekretærtid.
Lundestad er i det hele tatt godt fornøyd med egen innsats i fredens tjeneste. Selvbildet er ikke ubetydelig. Den pompøse tittelen «fredens sekretær» sier jo sitt. Profilendring av prisutdelingene med egen fredskonsert, initiativet til instituttets forskningsprogram og ikke minst opprettelsen av Nobels Fredssenter i 2005 kasserer han inn mye æren for, til og med at det ble dans på banketten! Det er uansett ikke tvil om at han som direktør har stått for en betydelig modernisering av instituttet.
Geir Lundestad var professor i nyere historie da han ble direktør for Nobelinstituttet og sekretær for Nobelkomiteen for 25 år siden. I denne posisjonen bak verdens mest prestisjefylte pris har han vært tilrettelegger, men også en skarp observatør og utvilsomt hatt stor innflytelse. Med sine kunnskaper om internasjonal politikk er det klart at han indirekte har spilt en betydelig rolle i prosessene før utdelingen. Det er ikke mange komitémedlemmer som har matchet ham på saksfeltet, om noen. Det har selvsagt gitt ham makt, en side ved stillingen komitémedlemmene nok kommer tilbake til. Hans analyser av årsakene til at Nobels fredspris er blitt verdens mest berømte pris, er interessante, og han lover mer senere. Overser vi en viss pompøsitet, leverer Lundestad mye kunnskap på en både underholdende og lærerik måte i denne boken. Den skal ha, den breiale fredssekretæren!