Stay trøbla

— «Trygdekontoret» må bevege seg langs grensen for hva som er mulig å si og gjøre. Om ikke, mister vi kraften.

Thomas Seltzer retter på de brillene sine, de kunne vært en arv fra Kjell Bækkelund.

— Tråkket dere over grensen med den mye omtalte pornosketsjen?

— Nei.

— Mange sier at de har mistet respekten for deg?

— Ja vel, men da får de heller gjøre det.

Alt lå til rette for at dette skulle bli Thomas Seltzers vår. På seks år hadde «Trygdekontoret» vokst seg fra å være et knirkete nachspiel, til å bli et debattprogram med både hjerte og hjerne.

De gikk fra nisjekanalen NRK3 til moderskipet NRK1, vant flere priser, hadde stamgjester som Per Fugelli og Finn Skårderud, og ble omfavnet av både venstre og høyre, unge og gamle, kvinner og menn. Alle program avsluttet Seltzer med ordene «stay trygda», med visshet om at han igjen hadde presentert noe helt eget i en stadig mer formatert TV-verden. Så kom 7. april, og et innslag på 98 sekunder som førte til at Kringkastingsrådet så langt har mottatt 630 klager. Seerne fikk servert et parodisk pornoklipp, der to amerikanske pornoskuespillere skulle forestille programleder Thomas Seltzer og treningsguru Kari Jaquesson, som tidligere har kritisert «Trygdekontoret». Den fiktive «Seltzer», ender med å ta «Kari Jack off-son» bakfra.

— Det var et selvironisk spark til eget forsøk på lage sjokkerende satire, en parodi på en patetisk og bråkjekk mann uten selvinnsikt. Mest av alt var det en absurd og komisk måte å tilnærme seg sendingens tema: Krenkelser og ytringsfrihet.

— Synes du at dere lyktes?

— Ja. Selv om «Trygdekontoret» driver med mye tøys, og sketsjen var pinlig dårlig, har vi et seriøst mål om å gjøre norsk offentlighet til et litt større rom. Vi skal sparke i alle retninger. Marerittet er at vi skal følge etter Sverige, der ingenting kan diskuteres og samfunnsdebatten står fast i en trang meningskorridor, sier Seltzer.

Om målet var å skape debatt, har han lykkes for resten av livet. De siste ukene har det vært høylytte demonstrasjoner utenfor NRK, stafett i kronikkskriving, mens debatten på sosiale medier tok fyr og gikk i sirkel.

— Jeg hadde forventet bråk, men ikke så heftig.

Den gamle punkeren ankommer en halvtime forsinket til sin favorittsushirestaurant, på Oslos vestkant. Store briller, lue, skjerf og hette, men avkrefter av bekledningen er for å skjule seg for massene av motstandere.

— Jeg står godt i stormen, jeg har vært i media før. Det verste er den anonyme kritikken. Dagbladet trykket et innlegg, blant annet signert en anonym arbeiderpartipolitiker og en kommunikasjonsdirektør, som skrev at vi «voldtok Kari Jaquesson på skjermen». Voldtekt er en alvorlig forbrytelse, og det er mye farligere å utvanne det begrepet enn det «Trygdekontoret» har gjort.

— Er det ikke alvorlig at NRK forsøker å kneble kvinnelige stemmer?

— Jo, men det er faktisk fullstendig feil. Eliten i Norge har en lang og tverrpolitisk tradisjon for å fremstille seg selv som offer. At fire kvinner i samfunnets øverste parnass hevder å føle seg kneblet, faller på sin egen urimelighet.

— Er det feil når noen faktisk føler det sånn?

— Jeg blir bare ikke med på det, da legger du i så fall mye vrangvilje til. Jeg vet at mange kritikere ikke har sett programmet, men er rammet av det advokat Anine Kierulf kaller for «andregradsforkrenket». De er krenket på vegne av noen andre, og sosiale medier skaper en massesuggesjon.

Til Gullruten neste helg er Thomas Seltzer igjen nominert som beste mannlige programleder, mens «Trygdekontoret» kan vinne pris som årets underholdningsprogram. Mange venter i spenning på hva en eventuell takketale vil handle om. Seltzer har fått seg mange fiender de siste ukene, og har ord på seg for ikke å glemme så lett.

— Jeg registrerer at høyrøstede kritikere av programmet har foreslått at kjæresten min, som ikke er en offentlig person, burde straffepules. Det var en kommentar som mange sentrale feminister likte. Jeg vet ikke, jeg … hvor var alle disse feministene da Karpe Diem rappet om at de ville bli sugd av Mette Hanekamhaug, «den merra» fra Frp?

• De er krenket på vegne av noen andre, og sosiale medier skaper en massesuggesjon.

Det lyser ustanselig i mobilen, han er snart tom for batteri og finner et ladepunkt i restauranten. Tre damer peker diskré med spisepinnene mot ham.

— Angrer du på pornosketsjen?

— Nei.

— Litt anger?

— Nei, faktisk ikke i det hele tatt. Men det kan hende vi var litt naive i forhold til at en del kvinner rett og slett oppfatter sketsjen på en helt annen måte enn vi gjorde.

— Hvor mange kvinner jobber i «Trygdekontoret»?

— I skrivegruppen er det én av tre og hun har til og med minoritetsbakgrunn. Apropos knebling av kvinner: «Trygdekontoret» er så vidt vi vet det debattprogrammet i Norge med flest kvinnelige gjester, nesten halvparten i denne sesongen var kvinner.

Dagen før kom han tilbake fra leiligheten han eier på vestkysten i USA, ellers pendler han mellom Skøyen i Oslo og Trondheim, der kjæresten jobber. Thomas Seltzer er amerikansk statsborger, oppvokst i en havneby ved bredden av Lake Superior i Wisconsin.

Moren er norsk, faren en amerikansk marxist som hadde plakater av fagforeningslederen Jimmy Hoffa på kjøkkenveggen. Det var sånn passe populært i USA tidlig på 1970-tallet, og familien bestemte seg for å flytte.

En sommerdag i 1975 landet familien på Fornebu, og dro rett til en slektning i Oscars gate i Oslo. Det var tidlig på dagen, og seks år gamle Thomas Seltzer skrudde på TV-en. Han trykket febrilsk på kanalene, men det kom ingen tegnefilmer som han var vant til fra USA. Siden har han sørget for å skape liv i egen kjedsomhet.

• Det er fortsatt veldig gøy å spille, jeg blir aldri lei av deathpunken.

Ti år gammel fikk han sin første gitar. Elleve år kom det store vendepunktet på Stovner Amfi; på konsert med svenske Ebba Grön bestemte han seg for å vie livet sitt til punken. Tolv år gammel reiste han hyppig med ferja fra akademikerhjemmet på Nesodden, til Skippergata i Oslo og en okkupert bygård.

I 1990 hadde han gått lei av miljøet rund Blitz, og startet bandet Turboneger. For å provosere ekstremrockere, skapte de seg et image med overtydelig homsesymbolikk. De gikk fra å være et undergrunnsband til å bli en betydelig eksportvare. Fanklubben Turbojugend har nå avdelinger fra Finland til Japan. Etter et mye omtalt vokalistskifte, der Hank Von Helvete forsvant ut, turnerer bandet igjen verden rundt. I mai venter store konserter i Las Vegas, Italia og Tyskland.

— Det er fortsatt veldig gøy å spille, jeg blir aldri lei av deathpunken.

— Mange band begynner som et opprør og ender som en parodi. Hvor er dere på den skalaen?

— Nå er det fristende å svare noe selvironisk, men jeg klarer det ikke. Turboneger er like relevante og vitale som vi alltid har vært.

— Jøss.

— Ja, vi kommer til å overleve oss selv. Vi er et formelband, publikum hører med en gang at det er vi som spiller.

— Hva ville 25 år gamle Thomas Seltzer sagt om den 45 år gamle utgaven?

— Som 25-åring ville jeg ledd fælt av tanken på at jeg som 45-åring skulle turnere verden med et band som Turboneger. Da hadde jeg i så fall sett for meg skinnvest og små pubscener. Jeg har innsett at jeg aldri kommer aldri til å bli en voksen mann. Når jeg møter jevnaldrende, tror jeg på rent instinkt at de er 20 år eldre enn meg.

Han retter på sveisen. Lenge var bestillingen til frisøren «Hitler foran, Plumbo bak», men det har han sluttet med.

— Jeg ble nylig kalt en überhipster, men den traff dårlig. Jeg sitter hjemme og hører på urgammel rock, Van Halen og ZZ Top. Jeg går på de samme brune rockebulene som jeg alltid har gjort, og kan ingenting om mat, design, mote eller interiør. Jeg har ikke den urbane forbrukerkompetansen som hipstere skal ha.

— Hvordan har du det nå i forhold til da du var 25?

— Jeg er rett og slett blitt et mer stødig menneske. Og i mye bedre form, både fysisk og mentalt.

• Som 25-åring ville jeg ledd fælt av tanken på at jeg som 45-åring skulle turnere verden med et band som Turboneger.

Seltzer har tidligere fortalt at turnélivet og et syv års kokainmisbruk holdt på å ødelegge livet hans. Første gang han snakket om narkobruken var i bandbiografien «Sagaen om denimfolket» fra 2007. — Jeg angrer på at jeg har vært så ærlig, jeg burde ikke snakket om eget misbruk.

— Hvorfor ikke?

— Kanskje mest fordi det er noe veldig farlig med sånne kjendis-møtte-veggen-historier.

— Hvorfor?

— Fordi det kan glorifisere narkobruk, og ha en destruktiv effekt. Denne romantiserende mytebyggingen drives hyppig i norske medier, det blir lett sånn: «Jeg var narkoman i 20 år, men nå har jeg skrevet min beste bok». Da forteller du kidsa at det egentlig var et helvete som skapte kunsten min, men nå er jeg helt frisk og fin. Det er i så fall en sannhet med enorme modifikasjoner.

Han har ikke rørt narkotika på elleve år.

— Jeg er en del på rockefestivaler, og da hender det jeg blir eksponert for kokain. Det kan friste, men så kommer redselen og tar overhånd. Kroppen og hjernen min vet at det ikke går for meg.

I pausen fra Turboneger, jobbet han som trendanalytiker, utviklet iskaffe for Tine, fikk «Temptation Island» på TVNorge, jobbet videre i NRK med Fredrik Skavlan, Alex Rosén, Bård & Harald. Det tok årevis før han lot seg overtale til å være foran kamera.

— Narsissismen vant over motviljen, men jeg må heldigvis ikke være på TV for å føle at jeg lever. Jeg kjenner nok av dem i denne bransjen.Han henter mobilen. Det er på denne mobilen han noterer ned tanker og formuleringer, det kverner stadig.

« Forleden sto jeg foran speilet og onanerte da det slo meg at jeg føler meg ufri« , var en setning han brukte som åpning på en kronikk i Morgenbladet.

— Det var en kommentar til min generasjons forbrukermentalitet på sitt aller verste. Toppen av narsissisme er å stå foran et speil og onanere, samtidig som du føler deg ufri og urealisert.

— Du har tidligere sagt at Norge er et råttent og løgnaktig samfunn?

— Jeg har sagt så mye … men da tenkte jeg sikkert på at det er store fortellinger om Norge som ikke er fortalt, som at vi er blitt et ganske klassedelt samfunn. For høyresiden er det ikke noe som heter klasse, for dem finnes det bare flinke folk, og ikke flinke folk. For venstresiden vil det være total fallitt å innrømme at vi er blitt et klassedelt samfunn.

— Du mener venstresiden ikke lenger driver med politikk, bare med estetikk?

— Ja. På 1950-tallet var det gjeveste for en ung person på venstresiden å bli tillitsvalgt i fagforeningen. Nå er det å bli redaktør i et forlag.

— Identifiserer du deg fortsatt på venstresiden?

— Ja, men de vil ikke ha meg der.

— Er du en mannssjåvinist?

- Absolutt ikke, j eg er selvsagt for full likestilling. Det teiteste jeg hører er folk som sier «for å være litt politisk ukorrekt, så mener jeg at kvinner bør være mer hjemme på kjøkkenet». Da er du ikke ukorrekt, du er bare på bærtur. Jeg anser meg selv faktisk for å være ganske politisk korrekt. #jegharopplevd-kampanjen, som kom i kjølvannet av denne debatten er helt topp, selv om de som startet den kanskje ikke setter veldig pris på at akkurat jeg synes det.

Moren er psykolog, samboeren er psykolog, og selv har han et halvferdig embetsstudium i psykologi. Men Seltzer selv har brukt mange timer hos psykologer.

• Et sikkerhetsnettet kan også oppleves som et garn … den er ny, var ikke den bra?

— Jeg har gått en del til Finn Skårderud, og har fått dyp respekt for ham. Tidligere syntes jeg at han var en skikkelig dust, etter at jeg leste boka «Uro» som han gjorde stor suksess med.

— Hvorfor?

— Jeg mente at han der viser et sånt banalt kultursyn, som at vi mennesker mister oss selv i et samfunn med døgnåpne butikker og blinkende neonlys. Jeg liker ikke modernitetsskeptikere.

— Har du sagt det til ham?

— Ja. Jeg ligger på terapisofaen med lukkede øyne og skjeller ham ut. Finn er proff og tar det veldig pent. Det kan selvsagt hende at han sitter og skjærer grimaser og viser fingeren uten at jeg får det med meg, men det bør han egentlig få lov til.

— Var ingenting bedre før?

— Nei, jeg liker ikke nostalgi og romantiseringen av at alt var bedre før, da nordmenn bodde i bygder med et sterkt fellesskap og den massive sosiale kontrollen som fulgte med den. Et sikkerhetsnettet kan også oppleves som et garn … den er ny, var ikke den bra?

Han tar en pause, tydelig fornøyd med egen formulering, før han med patos fortsetter:

— Vi må omfavne tiden vi lever i.

«Trygdekontoret» skal nå ta pause, den har vært planlagt lenge.

— Vi holder på å utvikle et nytt konsept, men utelukker ikke at «Trygdekontoret» kommer tilbake. Men jeg vil ikke at det skal bli en maskin som går hver sesong, da sliter vi ut både oss og seerne.

— Hva har vært høydepunkt etter ni sesonger?

— Da vi hadde SP-politiker Torstein Lerhol på besøk. Han er multihandikappet, er 17 kilo og har tungt for å snakke på grunn av små lunger. Jeg spurte om det å være handikappet kan gjøre deg veldig selvopptatt. «Broren min sier jeg er en mediehore», svarte Lerhol.

— Hva tenkte du da?

— At det er jeg òg.

• Jeg spurte om det å være handikappet kan gjøre deg veldig selvopptatt.

Flere besøk på «Trygdekontoret»

- Endelig noen som forstår meg

- Går på cellegift og ser The Wire