— Det gjør fortsatt så vondt. Vi ble utestengt fra alt som hadde med begravelsen å gjøre. Det har vært helt forferdelig å stå i dette midt i sorgen over å miste Stian, sier Trine Arnesen.
— Jeg var 17, han bare ett år, da mamma døde. Han var som en sønn for meg, forteller hun.
Stian Andreassen døde søndag 21. juni 2015, 32 år gammel.
Onsdagen etterpå forberedte familien gravferden, da presten varslet om at avdødes samboer hadde fått rettighetene til begravelsen.
— Jeg hadde strøket skjorten han skulle gravlegges i, og datteren vår var på vei for å stelle ham, da hun ble stoppet, forteller Trine Arnesen.
Kommunalsjefen: - Står for vedtaket
Ifølge gravferdslovens paragraf 9 er det nærmeste etterlatte som har rett til å sørge for gravferden. Familien Arnesen mener det er dem, kvinnen som fikk rettighetene mener det er henne.
Datteren vår var på vei for å stelle ham, da hun ble stoppet.
Familien Arnesen fremla sin side av saken for prest og kommune i dagene etter Andreassens død, uten å få gehør.
Fædrelandsvennen har vært i kontakt med sokneprest Hilde Elise Andreassen, som viser til taushetsplikten. Hun skriver i en sms at det ikke er presten, men kommunen som tar beslutninger i tilfeller hvor det er uklart/uenighet om hvem som sørger for gravferden.
— Vår opplevelse var at alt av lover og rettigheter ble satt til side, sier Inge Arnesen, Trines mann og svoger til Stian Andreassen.
Kommunalsjef for helse og omsorg, Gustav Skretting, bekrefter at det ifølge gravferdsloven er kommunen som avgjør hvem som skal ha ansvaret for en begravelse når vanlige samtaler og mekling ikke fører fram.
- Det var en svært vanskelig sak, hvor det hastet å komme fram til en beslutning, sier Skretting, som håndterte saken for kommunen.
— Jeg står ved vedtaket jeg gjorde ut fra den informasjonen vi hadde da, sier han.
- Har du vært borte i slike saker før?
— Aldri. Det har gitt oss en helt ny erfaring, fastslår han.
Familien kom ingen vei
Familien appellerte også til biskopen, som henviste dem til fylket, uten at det hjalp. De kontaktet tingretten og politiet, men kom ingen vei.
I Fædrelandsvennen sto to dødsannonser med Stian Andreassens navn på trykk: én fra familien og én fra kvinnen som fikk rettighetene til begravelsen.
Tirsdag 30. juni, to dager før begravelsen, leverte Inge Arnesen en skriftlig klage til kommunen. Dagen før begravelsen hadde han to møter med kommunen, som senere samme dag fattet vedtak om at sokneprestens konklusjon sto ved lag. — Vi var i begravelsen, men min far, som er hjertesyk, orket ikke å være der, sier Trine Arnesen.
Etter begravelsen engasjerte familien advokat. - Vi ble frarøvet begravelsen. Vi fryktet at vi også skulle bli fratatt retten til gravstedet, forklarer familien.
«En uopprettelig saksbehandlingsfeil»
Deres advokat Svein Kjetil Stallemo beskrev i et brev til kommunen 3. august vedtaket om å gi samboeren rettighetene til begravelsen som «en uopprettelig saksbehandlingsfeil med feil konklusjon, endatil i en avgjørelse som ikke kan påklages (...).»
Vi ønsker å plassere ansvaret der det hører hjemme.
Han argumenterte for at det var begått en urett mot familien siden de ikke hadde fått retten til å besørge gravferden. I brevet krevde Stallemo at familien Andreassen/Arnesen skulle få rettighetene til gravstedet.
Ifølge gravferdsloven skal den som besørger gravferden også gis anledning til å være ansvarlig for graven «med mindre noen etterlatte skriftlig krever spørsmålet avgjort av kommunen». Dette ble brukt som argumentasjon av motpartens advokat, Alf Ånund Breive, da han på vegne av sin klient fremsatte samme krav.Vi har vært i kontakt med Breive, som ikke ønsker å kommentere saken i avisen.
Kommunen fattet vedtak om at kvinnen skulle få rettighetene til gravstedet. Vedtaket ble påklaget av familien Arnesen, som også fremsatte krav om at kommunen skulle dekke deres sakskostnader.
Kommunens håndtering av saken er uholdbar.
I september ga kvinnen via sin advokat beskjed om at hun aksepterte at Andreassens biologiske familie skulle gis rett til å være ansvarlig for hans grav. Begrunnelsen var at hun ønsket å gi sitt bidrag til at forholdene omkring hans dødsfall «skjer i mest mulig verdige former».
Fædrelandsvennen har vært i kontakt med kvinnen for å få hennes versjon av saken, men hun ønsker ikke å gi noen kommentarer til avisen.
Vil plassere ansvaret
Kommunen besluttet så å lukke saken, uten å behandle klagen fra familien Arnesen, og uten å imøtekomme kravet om å dekke sakskostnadene. Dermed havnet saken på fylkesmannens bord, blant annet fordi familien ønsket en vurdering av det prinsipielle i saken.
Alt av lover og rettigheter ble satt til side.
I november kom vedtaket fra fylkesmannen: Der ble det slått fast at realiteten i saken var at kommunen skulle omgjøre sitt tidligere vedtak om hvem som skulle ha retten til gravstedet. Kommunen hadde ifølge fylkesmannen brukt loven feil, og måtte dekke sakskostnadene.
– Kommunens håndtering av saken er uholdbar, både hva gjelder saksbehandlingen og de vurderinger som er gjort, sier familiens advokat, Svein Kjetil Stallemo. Familien Arnesen sier vedtaket fra fylkesmannen var godt å få, etter et halvt års kamp.
– Hvorfor forteller dere denne historien?
– For at ingen andre noen gang skal måtte oppleve det vi har vært gjennom. Vi ønsker å plassere ansvaret der det hører hjemme, sier familien.
— Veldig sjeldent konflikter
Begravelsesbyråene sier de opplever at pårørende nesten alltid legger eventuelle uoverensstemmelser til side før begravelsen.
— Det ender veldig sjeldent med konflikt. Jeg husker enkelte episoder, men som regel besinner man seg og ordner opp i minnelighet. Det har vel egentlig bare vært ett skikkelig vanskelig tilfelle, og det handlet om en samboer gjennom flere år som fikk retten på bekostning av barna til avdøde, sier daglig leder i Andås begravelsesbyrå i Kristiansand, Svein Arild Andås.
Som regel besinner man seg og ordner opp i minnelighet.
Andre kimer til konflikt kan være hvorvidt avdøde skal begraves eller kremeres og hvor gravstedet skal være.
Andås sier at noen byråer anbefaler å planlegge sin egen gravferd for å unngå konflikter, men at dette ikke er noe han oppfordrer til.
— Det kan i noen tilfeller få fram mer uenighet enn det som er nødvendig, mener han.
Ønsker ikke å ta parti
Espen Isak Egeland, bedemand og daglig leder i Alpha & Omega Begravelsesbyrå i Kristiansand, sier at byråene sitter mellom barken og veden når det oppstår uenighet.
— Men loven er stort sett grei å forholde seg til, og vi har aldri hatt konflikter til mekling. Noen ganger kan det være problematikk knyttet til religiøse ståsteder, men som regel lander vi greit, sier Egeland.
I Jølstad Begravelsesbyrå Kristiansand, sier byråleder Per Hemstrøm at man noen ganger kan merke en konflikt mellom pårørende uten at byrået blir involvert.
- Mange trår til litt ekstra i en slik prosess og prøver å tenke på den avdødes ønsker fremfor egne behov. For oss er det også viktig å ikke ta parti, men heller prøve å hjelpe partene, sier Hemstrøm.
Han legger til at to dødsannonser for samme person ikke nødvendigvis er et uttrykk for en konflikt blant pårørende:
— Ofte ligger det praktiske grunner bak. Det kan være vanskelig å få det til å se pent ut noen ganger.