Norge må restruktureres bort fra mindre kommuner som trues med dårlig økonomi, reduksjon av oppgaver og tvangssammenslåing. I Fædrelandsvennen 9. april hevder kommunalminister Jan Tore Sanner (bildet):Uten større «velferdskommuner» blir det mer sentralisering, sterkere detaljstyring, mindre lokalt selvstyre og utvikling av et «helsepolitisk klasseskille» (sårbare fagmiljø).

Føler seg presset

Store «velferdskommuner begrunnes i: Flere eldre — trangere økonomi - kamp om arbeidskraft. Hovedstrategien er frivillighet, men 7 av 10 ordførere føler seg presset. Høyrepolitikere skal ikke påvirkes av avstemminger hvor deltakelse er under 75 % og «nei»-stemmer er over 60 %.

Regjeringen er dyktig i å lage nye ord. Denne gangen er det «velferdskommuner». Skole, barnehage, næringsutvikling, arealplanlegging osv. er blitt velferd, og velferden går trangere tider i møte. Men økonomien er tilstrekkelig for store skattelettelser for de rike og aksept for at multinasjonale selskaper med liten skattevilje etablerer seg på stadig flere områder.

Kamp om arbeidskraft er et argument for større kommuner. Men: snart erstattes minst 5 millioner mennesker av roboter, det blir stadig flere arbeidsinnvandrere, det sitter arbeidsvillige mennesker og råtner i asylmottak, arbeidsledigheten i Norge øker. Hva dreier kampen seg om?

Helsepolitisk klasseskille

Lokalt selvstyre påstås opprettholdt med store kommuner, men Sanner og jeg, og mange med meg, har ulik oppfattelse av det begrepet. Helsepolitisk klasseskille hvor man kan betale seg ut av ventelister, er ikke nytt. Vi har det gjennom økende private forsikringer og voksende private helsetilbud.

At innbyggere i mindre kommuner opplever størst trivsel (Difi), teller ikke, at det ikke kan påvises større produktivitet i større kommuner, teller ikke (NORUT). Dette er en villet politikk for en nyliberalistisk regjering som bygger sin politikk på ideene til bl.a. østerrikeren Friedrich A. Hayek. Han fikk Nobelprisen i økonomi i 1974 for sine analyser av hva som skaper økt vekst (nedbygging av velferd og fagforeninger, fri konkurranse og valgfrihet for individet), men kritiseres nå for at fattigdommen er blitt et problem, også i den rike verden. Han endte opp som støttespiller for diktatoren Pinochet i Chile. (Se Wikipedia og google Hayek). Erna Solberg har rett. Verden er endret. Men ønsker vi hennes veivalg?