Strømming av musikk fra nettjenester som Spotify og Wimp er på få år blitt redningsplanken for den nordiske musikkbransjen, som samles til Bylarm i Oslo denne uken.

Men ikke alle er fornøyde med fordelingen av pengene.

— Vi har lenge savnet større åpenhet om avtalene mellom partene i den nye strømmeøkonomien, og gjør det fortsatt. Strømmetjenestene og plateselskapene har stort sett pekt på hverandre. Wimp har imidlertid vært åpne på hvordan strømmetjenestene fungerer, samt at de utbetaler 75–80 prosent til TONO og plateselskaper etter moms. Sammenholdt med TONOs standardtariffer har vi dermed skaffet oss oversikt, og mener at plateselskapene bedriver et massivt kontraktsbrudd mot sine artister, sier fungerende daglig leder Christian Wadahl Uhlen i GramArt.

Det er interesseorganisasjonen for ca. 3500 norske artister.

Økning med tap

Hovedårsaken til at de nå bringer fordelingskampen høyt opp på agendaen er at det norske musikkmarkedet for første gang siden 2004 gikk oppover i fjor, med en total økning på syv prosent. I Sverige gikk det enda bedre, med en økning på 13 prosent.

Digital strømming fra spesielt Wimp og Spotify har æren, og sto for nesten halvparten av inntektene i Norge i fjor.— Man bruker fortsatt den gamle eksemplarmodellen, der artistene får utbetalt royalty etter solgte eksemplarer. Normalt ligger denne på omtrent 12 prosent, mens selskapene også dekker trykk, distribusjon og såkalt NCB-avgift. Problemet er at denne modellen ikke passer for strømming i det hele tatt, sier Christian Wadahl Uhlen.

I det nye regnestykket er det ikke kostnader til trykk og distribusjon, som tas av strømmetjenestene nå. I tillegg betales Tono-avgiften utenfor. Når plateselskapene da fortsatt betaler ut 12 prosent royalty, betyr det at artistene faktisk får kun halvparten så mye av nettoinntektene som de fikk ved fysisk salg. Regner man om strømming til albumsalg, kan man si at dette blir som å gå fra normalt ti til omtrent fem kroner pr. album, hevder GramArt.

— Plateselskapene har altså endret nettoprosenten av inntektene til sin fordel, fordi utgifter går ut, og selskapene kaster dermed blår i øynene på artistene, sier Uhlen.

Mot 50 prosent

Et eksempel GramArt bruker for å understreke sine krav, er britiske Beggars Group, som blant annet har superstjerne Adele i sin stall. I fjor ble det kjent at Beggars deler inntektene fra strømming med sine artister 50/50. Ifølge strategidirektør Simon Wheeler «fordi det er fortjent». Beggars ser nemlig ikke på strømming som vanlig «salg», men som en form for lisensiering.

— Vi er helt enige i det, og mener at strømming egentlig er såkalt tredjepartslisensiering der nettjenestene, og ikke selskapene, tar kostnadene. Dermed burde inntektene deles 50/50, som er eller er vanlig ved slik fremføring. Aller helst burde kanskje fordelingen av inntekter fra strømming bli gjort opp gjennom organisasjonen Gramo, som tar hånd om denne biten ved radiospilling. Vi utreder nå et forslag til endring i åndsverkloven for å få strømming kollektivt forvaltet.

- Hvorfor har ikke artistene krevd dette forlengst?

— Hittil har det vært lite penger involvert og meningsløst å mase om, men når inntektene nå øker, oppfordrer vi artistene til å ta diskusjonen med plateselskapene. Det er mange som ikke har turt å gjøre noe. En artist er alltid i et avhengighetsforhold til sitt plateselskap, sier Christian Wadahl Uhlen.

— Det vi mest av alt etterlyser her er mer raushet og rettferdighet, nå som det igjen går så det griner i den norske musikkbransjen.

- Aldri klaget

Sony Music er ett av de store plateselskapene som nok en gang får skytset rettet mot seg fra GramArt i kampen om de økende strømmeinntektene. Daglig leder Lena Midtveit blir smått oppgitt, og er lei av diskusjonen.

— Jeg kan bare snakke for eget selskap, og all den tid det er mulig for oss å spare utgifter på noen poster gir vi den fordelen videre til artistene også. Slik har det vært en god stund nå. Vi vurderer avtalene fortløpende, og for Sonys del kan jeg si at det aldri har vært artister som har klaget, sier Lena Midtveit.

— Det er ellers ikke store pengene man kan sparer her, og det er en myte at vi i plateselskapene er noen sleipinger som skor oss på inntektene som artistene skulle hatt. Jeg skulle virkelig ønske at GramArt snart sluttet å mase om dette.

Tilbake til artistene

Sonys øverste sjef snur i stedet diskusjonen helt om.

— Etter mange år med trøbbel tjener platebransjen endelig penger igjen. Effekten av dette er at vi hos Sony nå kan utvide norskavdelingen, signerer flere nye artister og kan støtte dem bedre til innspilling og markedsføring, som er det som virkelig koster penger. Dette hadde vi ikke råd til for få år siden, og de økte inntektene fra strømming kommer på denne måten tilbake til artistene, sier Lena Midtveit.

Hun har likevel sympati og ser utfordringen for mindre artister og plateselskaper, som ikke sitter på de samme store katalogene som de veletablerte nå tjener mest på i den nye strømmeøkonomien.