— Det er det beste beviset på harmoniske dyr, at man kan behandle dem sånn som dette, sier Erik Meidell og snakker mildt til avlsoksen som bare i år har fått 300-400 barn rundt om i Norge. Med årene blir det tusenvis. Den er en av landets beste.
Erik Meidell er gårdsbestyrer på Storegra, gården til bonde, investor og rederarving Johan Benad Ugland på Tjore i Grimstad.
Hadde lært i utlandet
Det hender rett som det er at rederarvingen selv er med i gårdsarbeidet, men denne dagen har han annet fore. Her på Storegra pleier man å si at Ugland er bonden som gjødsler, mens andre står for høstingen.
— Fra første stund var Johan Benad opptatt av å drive med kortreist og økologisk mat. Da han kom hjem fra England i 1986 og overtok familiegården - en gård som skal ha vært i familien siden 1200-tallet - hadde han sett problemene med blant annet veksthormoner i utlandet, forteller Meidell.
Selv kom han også hit da Johan Benad Ugland overtok. Da var Meidell 24 år og hadde jobbet på ligningskontor, drevet med grønnsaker i drivhus og vedhogst og hadde utdannelse innen både landbruk og økonomi. På ligningskontoret hadde han blitt kjent med bønder som drev med Angus-kyr, og alt andre året på Storegra begynte de med Angus.
Ammekuer
Som gårdsbestyrer på Storegra har han ansvaret for 800 mål jord, som brukes til gras til dyrefôr og dyrking av glutenfri havre. Dessuten har han ansvaret for en av Sørlandets få besetninger av Aberdeen Angus — kyr som ales opp med god kjøttkvalitet som eneste mål.
Dette er ammekuer, som bare får en kalv i året. Når ammeperioden er over, slutter de å produserer melk, akkurat som oss mennesker. De melkes altså ikke, som andre norske kyr. Rasen Aberdeen Angus er kraftige, lange, muskuløse, sorte dyr, uten horn. Den er kjent for sin kjøttfyldighet. Storegra har 30 ammekuer og to avlsokser, på det meste betyr dette totalt 90 dyr.
Dessuten driver gården med hjort, med i underkant av 30 hinner som kalver hvert år. Melkekyr sluttet de med for to år siden.
Hjorten slaktes på gården
Meidell har nettopp hentet kuene inn for vinteren. De har gått ute på jordene mellom Tjore og havet siden våren. I fjøset rautes det voldsomt. Kalvene, som nettopp er blitt skilt fra mødrene sine, er lettere forvirret.
Mødrene deres er samlet i et annet rom i driftsbygningen. De er allerede drektige igjen og skal få nye kalver utpå seinvinteren, mens kalvene skal fôres opp til mai måned. Når de da slaktes, veier de 250-300 kg.
Tallefjøs
I den staselige, okergule driftsbygningen på Storegra er det ingen båser. Da låven ble bygd om i 1988, ble dette Sørlandets første tallefjøs. Det innebærer at dyrene går fritt i et stort rom med flis og strø på golvet. Sammen med det de gjør fra seg blir dette etter hvert et tjukt golv som de kan ligge varmt på om vinteren. Golvet holder alltid 30 grader, forklarer Meidell.
Gårdsbestyreren har et svært godt forhold til dyrene og klatrer over gjerdet til fjøset der gårdens to okser går sammen med kuene i hvert sitt rom. Riktignok har de ikke horn, men allikevel...
— Jeg har ikke en sjanse hvis han vil hive meg vekk, sier Meidell til oss som står trygt på utsiden, mens han klapper storoksen på drøyt 1200 kilo og napper ham i neseringen.
Slaktes lokalt
Alle dyrene fra Storegra er helt siden starten slaktet hos Jens Eide i Lillesand, og i dag er Jens Eide på besøk på Storegra. Samarbeidet mellom gård og slakteri, som ligger få kilometer fra hverandre, har pågått helt siden kjøttproduksjonen startet på gården. Kjøttet fra Storegra utgjør en betydelig del av Jens Eides kvalitetsproduksjon, forteller Eide, som er storfornøyd med leveransene fra Storegra.
— Det eneste denne kua skal gjøre er å lage mest mulig og best mulig kjøtt. Det er helt andre proporsjoner på disse dyra enn på det som ellers går under fellesnevneren storfe i Norge, som kan være alt fra kalv til gammel ku eller okse, sier han og viser dimensjonene med hendene: Mens ryggsøylen på en vanlig ku stikker opp, ligger den på Angus nede mellom kraftige sider som rager opp over ryggsøylen.
- Større matbevissthet
Mest mulig økologisk
Tanken bak alt som skjer på Storegra er å produsere kortreist mat og drive mest mulig økologisk, med stort fokus på dyrevelferd. Kuene på Storegra får for eksempel kun gras av egen produksjon, pluss mineralnæring.
Å drive helt økologisk er målet.
— Men dessverre er det ikke alltid like lett å få gjennomført. Derfor sier vi at vi prøver å bevege oss mot det økologiske, med minst mulig sprøyting og mest mulig naturlig gjødsling. Gårdene på Sørlandet er gjerne små, og hvis naboen sprøyter og noe sprøytemiddel kommer over på nabojordet, så er det plutselig ikke økologisk lenger, forklarer Meidell.
Noe av det de har gjort for å drive mest mulig økologisk på Storegra, er å finne en metode så de kan halvere dosene på sprøyting. En annen måte å drive bærekraftig på, er å ha samme type produksjon i maks tre år på samme jorde.
Ett av kravene til at kjøtt skal kunne kalles økologisk, er utendørs luftegård til kuene om vinteren. Det klarer ikke Storegra å innfri.
Ettertraktet havre
Det stilles strenge krav for å drive med glutenfri havre, som de gjør her - i Johan Benads ånd, som Meidell understreker. Fra Storegra ble det i år levert 100 tonn havre, tilsvarende 75.000 poser i butikken. Det er de svært fornøyd med - produktet er så etterspurt at markedet er umettelig.
Men for å kunne kalle havren glutenfri må de jevnlig gå gjennom åkrene og nappe vekk andre kornaks som kan ha lurt seg inn.
— Drives gården lønnsomt?
— Havre er veldig god butikk. Når det gjelder kjøttet, så tjener vi penger på dyra, men ikke nok i forhold til utgiftene vi har til maskinparken, for eksempel. Vi burde nok hatt 50-60 ammekuer hvis målet var å tjene mest mulig penger, sier Meidell.
Idealisme
Men ettersom eieren har mange andre inntektskilder, er idealisme et viktig element i gårdsdriften her. I årenes løp har gården tatt imot foreninger og lag og uhorvelige mengder skolebarn og barnehager, som får se og ta på dyra, og lære hvor kjøttet og brødet og melken i skolekartongene kommer fra.
— Det er en del av Uglands filosofi, forklarer Meidell.
Da tas de og andre gjester gjerne imot i det staselige møterommet. Der er Knut Hamsuns kjerre bare er en av mange gamle kjøretøyer som pynter opp. En av dem fraktet kronprinsparet da de var på besøk på Sørlandet i 2002. LES OGSÅ:
Hvilke egg er best?
Fruktene av Harriets hage
En kokk og en verdensmester med sans for fisk