Dette er fra «The Troubles» i Nord-Irland, året er 1981. Vi er i Maze-fengslet, Belfast. En rekke IRA-fanger sultestreiker i protest mot den britiske regjeringen, blant annet mot det faktum at de i 1976 ble fratatt sin politiske status i fengselet, de behandles som vanlig kriminelle. Statsminister Thatcher uttaler: «Det finnes ikke noe slikt som en politisk motivert forbrytelse og fanger med politisk status. Det finnes kun ulovlige handlinger».
Et resultat av Thatchers endring av IRA-fangenes status medfører at fangene nekter å iføre seg fengslets klær, de går nakne. De må smøre sin egen avføring utover veggene. De blir jevnlig banket opp, hardt. Så sirkles filmen inn omkring Bobby Sands. Før han starter sin sultestreik blir vi vitne til en lang samtale mellom ham og fengselspresten. En samtale mellom to likeverdige, en samtale som gir et dypt innsyn i en holdning, en vilje, en bevissthet, derav utledes også en moral. Tross frysende realistisk dokumentasjon av umenneskelighet, av gru og en verden uten nåde, føles denne samtalen som filmens plattform og vignett.
Det er en stillferdig og lavmælt film. Virkningen er desto sterkere. Dens preg er ofte dokumentarisk, men den besitter en tilleggsdimensjon: en nerve av styrke, balanse, tro og håp som skjærer gjennom den kalde og beinharde nøkternheten og gir en egen verdighet. En intelligent film og en dypt tanketennende og engasjerende film. Og en vesentlig og viktig film. Det er faktisk spillefilmdebutfilmen til Steve McQueen, en anerkjent kunstner som tidligere er mest kjent for sine videoinstallasjoner.