“Hva kan jeg gjøre?” Det spørsmålet stilte nok også Trude Jacobsen seg, generalsekretær og gründer av Dråpen i Havet. For halvannet år siden så hun hvordan vi i Europa møtte mennesker som flyktet fra krig og elendighet. Hun etablerte da organisasjonen «Dråpen i Havet», som nå er til stede på tre lokasjoner i Hellas og utfører livsviktige oppgaver for de nyankomne.
Vi kan diskutere og mene mye om innvandring, flyktninger og politikk her hjemme i Norge. Det er en av de mange godene med et demokrati. Men man kommer ikke utenom at de aller fleste av oss har ganske ålreite grunnleggende verdier og menneskesyn, og det er nettopp der det hele ligger: Samtlige flyktningcamper i Hellas er for fulle og ingen av campene har de ressursene som trengs for å gi menneskene som bor der et verdig liv. Den harde vinteren i Europa har tatt flere menneskeliv, dette er ikke noe vi leser i en historiebok eller hører om i et fjernt land langt borte, dette er NÅ og det skjer rett på utsiden av dørstokken vår, i Europa, vårt Europa.
For mange av de involverte, som jeg har blitt kjent med og følger via sosiale medier, var høsten 2016 en virkelig nedtur. Ikke bare ble mye av utstyret som hadde blitt samlet inn til provisoriske camper ødelagt av greske myndigheter i forbindelse med flytting for å hindre ytterligere tilstrømning, men den største campen Sauda i Chios ble også angrepet av en høyreekstrem gruppe som heter «Gyllen Daggry». Det ble kastet stein og brannbomber mot teltcampen, og midt i det hele ligger mennesker som har flyktet fra nettopp dette og sover i deres provisoriske hjem, i håpet om et bedre liv i Europa.
Uten én persons handlinger og besluttsomhet hadde mange flere menneskeliv gått tapt i Hellas. Uten den konstante strømmen av medmennesker som vil bruke ferie og egne opptjente midler for å hjelpe andre, hadde situasjonen vært enda verre enn det den er i dag.
For det hjelper faktisk å bry seg. Sauda har 800 beboere men på øya totalt bor det ca 3500 flyktninger. Totalt har Hellas tatt i mot over 60.000 flyktninger. I Athen, som kalles for «den vestlige sivilisasjons vugge» ironisk nok, driver Dråpen et Mor/barn-seter for gravide og kvinner som nylig har født. Organisasjonen har også blitt laget et Community centre hvor aktiviteter og provisorisk undervisning finner sted. Her bor det rundt 3400 mennesker. I Nord-Hellas ligger leiren Nea Kavala. Her bor det rundt 650 mennesker. Dråpen har ansvar for distribusjon av klær og andre nødvendigheter. Det deles også ut grønnsaker og tørrvarer til familiene som bor der.
Alt dette fordi ett menneske valgte å bry seg. Til nå har Dråpen sendt ned nesten 3000 mennesker for å hjelpe i de forskjellige leirene. Alle for å bidra med det de kan. Jeg tror ikke jeg alene kommer til å utgjøre en stor forskjell, men hvis det er mange nok av oss kan vi få til det utroligste. Det er selvfølgelig med sommerfugler i magen jeg bestilte billetter for noen uker siden, og jeg er kanskje litt redd. Men redd for hva? Jeg har jo mitt røde norske pass i lommen. Så hva er det jeg er redd for? Å se noe jeg ikke liker eller som gir meg ubehag? Lange dager og hardt arbeid?
Bare å tenke tanken gjør at jeg føler meg litt teit egentlig. Selv om jeg nå er på plass i Thessaloniki, ble store deler av denne teksten skrevet før avreise – like etter at jeg hadde spist et godt måltid sammen med min samboer. Mens termostaten i stua står på 23 grader og ut av vinduet ser jeg vakre Kristiansand som er i ferd med å se de første vårtegnene. Jeg har det innmari greit og derfor er det desto vanskeligere å tenke på de som ikke har det like greit.
Heldigvis har vi mange folk som bryr seg, utrolig mange faktisk. Uken før avreise la jeg ut en statusoppdatering på Facebook hvor jeg lurte på om noen hadde lyst til å sette over et par kroner som skulle gå til undertøy i campen jeg skal til. 24 timer senere passerte jeg godt over 20.000 innsamlede kroner. Det er engasjement, det!
I gjennomsnitt ga folk rundt 200 kr, noe som kan sammenlignes med et par øl på byen eller en god middag på en av byens mange restauranter. Det at dere der hjemme delte på godene gjorde at beboere i campen får muligheten til å ikle seg nytt undertøy i løpet av februar måned. Det er ikke mye, men nytt undertøy gir folkene i leiren et lite øyeblikk av verdighet tilbake. Så når vi tenker «Hva kan jeg gjøre?», så er svaret «Ganske mye». Om det er å gi noen kroner til en boxershorts i en flyktningleir i Hellas eller å bidra til noe hyggelig i hjemlige trakter, å bry seg er ofte det viktigste.
Dråpen i Havet har tatt godt vare på meg her nede og viser en enorm styrke til tross for at det kun er besatt 1,5 stilling. Det er en gruppe mennesker som er 100 prosent dedikert til å gjøre en så god jobb som mulig med midlene tilgjengelig. For å sikre en viss forutsigbarhet så ber Dråpen nå om nye faste givere. Her kan du få vite mer.
Les også: