Jeg, en kristiansander på 37 år, har vært medlem i Manchester United supporterklubb og hatt min egen United-drakt. Jeg skynder meg å fortelle at dette skyldes at min United-frelste onkel, Egil Olsen, i mine første leveår brukte alle knepene i boka for at jeg ikke skulle bli en supporter av Liverpool, noe som min far var. Rivaliseringa mellom disse to klubbene har i en årrekke vært stor, og når jeg hører gamle historier kan jeg se at den også var høyst til stede i min familie. Til tross for iherdig innsats måtte min onkel konkludere med at jeg var tapt til erkefienden. Han konkluderte med at «blod er tykkere enn vann», men trolig handlet det også om at han kjempet mot øyrikets beste lag på 1980-tallet. Det som imidlertid imponerer meg er hvordan han håndterte nederlaget.
Da jeg så min første Liverpool-kamp i 1990, og min første kamp på Anfield to år senere, var det begge ganger min onkel som satt ved min side.
Tida er gått og jeg har selv fått egne gutter på 10 og 13 år som er blitt interessert i engelsk fotball. Jeg må innrømme at jeg har brukt de samme knepene som min onkel brukte, med både medlemskap og drakter av Liverpool, men jeg har ikke hatt noen «trusler» i familien som har prøvd å stjele deres hjerter.
Søndag 8. november i år tar min far og jeg dem med på Anfield for å se Liverpool for første gang i seriespill. Dagen før sitter jeg imidlertid på Old Trafford. Årsaken er at yngstemann er blitt supporter av Manchester United. Hvordan dette er mulig forstår jeg ikke, men kanskje er det onkels innsats som gir resultater i neste generasjon. Selv om jeg har «mistet» yngstemann til rivalen, er jeg bestemt på å gi ham samme mulighet som jeg fikk av min onkel til å se favorittlaget. Vi er jo supportere av fotball og det ville jo vært sabla kjedelig dersom alle holdt med samme lag.