Den irske forfatteren Colm Tóibíns vesle roman om Maria, Jesu mor, er først og fremst en språklig nytelse i Merete Alfsens vare oversettelse. Rikt og poetisk fra første avsnitt utvikler Tóibín sin versjon av beretningen om en kvinne som særlig i katolsk tradisjon har fått en fremtredende plass. Språket og skjønnlitteraturen har mange referanser til bibelske fortellinger og hendelser. Her er det noe mer, hovedpersonen er hentet fra Skriften. Romanen kan dermed minne om Lars Petter Sveens roman Guds barn (2014), der vi også føres tilbake til Jesu tid og et persongalleri med bibelske personer, eller Pär Lagerkvists roman om forbryteren Barabbas (1955), som gikk fri da Jesus ble dømt. Slike romaner dikter videre på bibelsk materiale. Tóibín har med noen av de hendelser vi forbinder med Jesu liv, som bryllupet i Kana, den syke som ble helbredet i Betesda, Lasarus’ oppstandelse og Jesu død, men forfatteren er ikke bokstavtro. I følge Johannes var Maria til stede under hele korsfestelsen, men her forlater hun Golgata før det er fullbrakt, som det heter i Bibelen.
Tóibín (f. 1955) er en av Irlands fremste forfattere med et pent lite knippe litterære priser for sitt forfatterskap. Med Marias testamente, hans femte roman, utgir han seg ikke for å være ekseget, en som vil tolke og utlegge Skriften. Han gjør derimot et forsøk på leve seg inn i et menneske som på brutalt vis er blitt frarøvet en sønn. Maria har hos Tóibín liten forståelse for at Jesus ikke trakk seg tilbake mens det ennå var tid, og etter hans død lever hun i eksil og tar stadig sterkere avstand fra sønnens guddommelig livsprosjekt.
Det er mest fruktbart å lese dette som en intens og dyptpløyende studie av en kvinne som utsettes for et umenneskelig press, utvalgt til å bære frem et barn som hun elsker, men som glir fra henne mens han gradvis forbereder seg på sin store misjon. Mang en Maria har sønner med storslagne planer i denne verden, om ikke den stedfortredende død, kanskje å gi sitt liv i kampen for kalifatet.