Den unge inspektøren Mari går om bord på selfangstskuta M/S Kvalfjord i Vestisen utenfor Grønland. I løpet av turen ser hun at fangstmetodene som brukes er uforsvarlige, og hun sier ifra til mannskapet. Det tas ikke godt imot, og de har alt å tape på at hun skal rapportere om tilstanden på skuta. Det blir starten på en psykologisk krigføring.
Romanen begynner med slutten, der Mari avgir forklaring for myndighetene. Kapitlene er delt opp i telegramaktige meldinger, samt scener fra båten. Det er også mye luft mellom avsnittene, og alt dette er med på å bygge opp spenningen. Vi får korte tilbakeblikk, hint om hva som egentlig skjedde på havet, og det er akkurat det som gjør at romanen skiller seg ut. I Svanes tredje roman dyrker han et dempet, underdrevet språk, som gjør at man blir sittende og tenke: Er Maris versjon troverdig? Hvem har egentlig rett? Spenningen stiger når all kommunikasjon med omverdenen må foregå via skipsradioen som kun kapteinen har tilgang til.
«Til Vestisen» har blodige beskrivelser av selfangsten, med skadeskyting og «krøking» av fremdeles levende selunger. Det gjør vondt å lese. For selv om dette er fiksjon, skal elementer være hentet fra virkelige inspektørrapporter.
Romanen har en klassisk setting fra en typisk thriller, med et lite, lukket miljø der ingen kan slippe unna, og hvor aggressivitet og taushet fra mannskapet gjør Mari mer og mer utrygg. Svanes klarer med få virkemidler å få fram en klaustrofobisk stemning. Hvor langt vil mannskapet gå?
Svanes klarer mesterstykket å beskrive stemninger med få ord, og han holder spenningen oppe over lang tid. Men — boken har et etterspill på Grønland, hvor hovedpersonen prøver å komme til hektene etter opplevelsene, som ikke funker. Den blir et antiklimaks som bryter med den ellers intense romanen.