En kunne trodd at 630 sider er i meste laget for en roman, men denne er av en slik karakter at en blir glad for hver eneste en av dem. Carsten Jensen er så god skribent at han unngår langhalm og dødperioder; alt han skriver er meningsbærende for historien. Og den er helt rå. Men kanskje ikke helt troverdig. For hvor sannsynlig er det at en dansk troppssjef hopper av fra det militære oppdraget i Afghanistan, får 13 av sine menn massakrert og driver egen krigføring med skiftende lokale allianser i et slags internettspill — bare for moro ??? Men dødsspennende er det.Styrken til Carsten Jensen ligger i tre forhold: Han er en eminent litterat som behersker det håndverksmessige til fingerspissene. Språket er skrelt til det nødvendigste, likevel billedskapende og flytende deilig. Oppdelingen i mange små kapitler med «cliff hangere» gjør den til en page turner.
Med en usedvanlig innsikt gir Jensen dybdepsykologiske innblikk i tenkningen og dilemmaene til flere av figurene i romanen. Refleksjonene til offiseren som forhandler med afghanere i nærmiljøet til den danske militærleiren er alene verd lesningen av boka. Her er mye anvendt menneskekunnskap.
Og så er Jensen en ener i å skrive gode fortellinger. Denne gangen skriver han en thriller, en spenningsroman, om danskenes militære engasjement i Afghanistan.
Tittelen Den første sten har dobbel bunn; den viser både til barbariske, muslimske tradisjoner, men også til Jesu utsagn om å kaste den første sten, og blir slik en metafor for budskapet i boka: Vi, altså Vesten, drar til fjerne sivilisasjoner for å ordne opp og havner i et uoversiktlig kaos der alle potensielt er hverandres fiender, men også allierte. Svart/hvit- og snill/slem-tenkningen strekker ikke til for å takle de innviklede forholdene.
I romanen tvinges danskene til å inngå forbindelser med folk de egentlig er fiender med og er sendt ut for å nedkjempe - lokale krigsherrer og Taliban - for å oppnå høyere mål. Og under sånne forhold, hvem kan kaste den første sten? Men sten blir kastet. Og blodige blir de.