SØGNE: — Da jeg var liten, pleide min tante å si "vær forsiktig når du går ut med Anne-Marie, da er det alltid et eller annet som skjer." Jeg klarer alltid å rote meg bort i noe. Blant annet i the Rockefellers. Men man har det ikke mer moro enn man lager selv her i livet.
Hun sitter og røyker hjemme i Giskedalen i Søgne. En, to, fem sigaretter. Skjelver lett på hånden, men stemmen er høy, klar og myndig.
— Hva? Vil du ikke ha kaffe? Javel, tror du at du er så interessant at du må ha vann ? Kaffe er jo det norske, sorte gullet. Alle nordmenn drikker kaffe. Ja, ja.
Litt amerikaner er det igjen i henne, Anne-Marie Rasmussen fra Søgne. Etter nesten 40 år i USA, dro hun hjem igjen til Norge i 1992. Til Søgne, den lille kystkommunen med barndomshjemmet på Borøya. Som hun 22. august 1959 satte på hodet da hun giftet seg inn i en av verdens rikeste og mest kjente familier.
Invasjon i SøgneHistorien er som hentet ut fra de gamle Disney-filmene. Medier fra verdens mange avkroker kalte det "en ekte Askepotthistorie". Senere er det blitt kjent som eventyrbryllupet i Søgne. Den dagen Anne-Marie Rasmussen giftet seg med Steven Clark Rockefeller var det 200 pressefolk, kanskje enda flere, utenfor Søgne hovedkirke. Fotografene hadde egen tribune, og tusenvis av skuelystne publikummere fylte gatene for å få med seg et glimt av den historiske bryllupsdagen. "Fotoslagsmål", meldte VG. Verken før eller siden har en vielse i Norge fått så mye oppmerksomhet.
— De var helt ville. Ingen av dem fikk lov til å komme inn under selve vielsen, men en franskmann klarte å gjemme seg i ovnen inne i kirka. Uff, han fikk høre det så voldsomt etterpå, jeg synes synd på ham den dag i dag, mimrer Anne-Marie.
Dagene i forkant av bryllupet var mildt sagt uvanlige i Søgne. Journalister og fotografer invaderte nabolaget. De overnattet i private hager, oppsøkte naboer, ekskjærester og familiemedlemmer. Anne-Marie var oppslag i New York Times, St. Petersburg Times, Daily Mail, Toledo Blade. "Anne-Marie Rasmussen har bryllupsnerver", "Naturlig, glad og hyggelig – naboene forteller", "Snart en Rockefeller", lød overskriftene.
— Oppmerksomheten la jeg egentlig ikke så mye merke til. I begynnelsen ville jeg vel ikke tro at det var ekte. Jeg tenkte vel at jeg bare måtte forholde meg rolig når alle andre var så gale. Tenk, alle journalistene jeg har møtt og alle tv-showene jeg har vært på i løpet av alle disse årene, jeg har aldri hatt noen problemer med det. Jeg har alltid hatt beina på jorda. Kanskje var det derfor Steven giftet seg med meg.- Og bryllupsnerver hadde jeg i alle fall ikke!
Forlovelse
Hun flyktet fra det harde vinterværet på Borøya i 1956. Der var det ingen fancy biler, glamorøse selskaper eller celebre gjester. En ti-dagers båtreise senere ankom hun Manhattan, og begynte straks å se etter arbeid. 18 år gamle Anne-Marie endte opp som kjøkkenhjelp hos Nelson A. Rockefeller, guvernør i New York og senere visepresident under Gerald Ford. Arving til en av verdens desidert største formuer, i stor grad formet av hans oldefar, John D. Rockefeller, som grunnla Standard Oil Company da den moderne petroleumsindustrien for alvor begynte å blomstre.
I løpet av de elleve månedene som hushjelp ble Anne-Marie ekstra godt kjent med Nelsons sønn Steven. Men det var mange som mente at romansen mellom en hushjelp fra vesle Norge og en millardærarving ikke passet inn i familiens offentlige glansbilde. De to dyrket sin kjærlighet gjennom hemmelige besøk og utflukter på kveldstid. Fram til mørkets frembrudd var imidlertid alt som normalt, og Anne-Marie måtte tørke støv på gutterommet hans. Livet forandret seg imidlertid raskt da de fortalte at de gikk ut sammen. Da hadde Anne-Marie funnet seg en ny jobb.— Jeg husker godt den første middagen familien inviterte meg i. Den første middagen jeg selv ikke var med på å forberede, lage og servere. Da nektet jeg å sette meg før jeg fikk gå inn på kjøkkenet og hilse på alle de andre hjelperne, som jeg bare et par måneder før hadde jobbet sammen med. Akkurat det merket jeg Rockefellerne hadde stor respekt for.
Etter det storslagne bryllupet et par år senere begynte hun å lese bøker om kutyme, manerer og konversasjon, for å lære språket og kulturen. Det var nemlig mange dannede og prominente rikfolk å møte
Ti liv
— I was a party girl, oh yes, I was. Jeg elsket selskaper! Store selskaper. Jeg fant alltid på en unnskyldning for å holde et nytt selskap, sier Anne Marie og drømmer seg tilbake.
Og gjestene i selskapene var ikke hvem som helst. Kong Olav, kronprins Harald, Henry Kissinger, Robert Kennedy, Linda B. Johnson, Pete Seeger, Eleanor Roosevelt, Trygve Lie. Enten det var hjemme hos seg selv, hos svigerfar Nelson eller andre steder – alle har hun hilst på, delt bord med og pratet med. Hun ble årets kvinne i Norge, samtidig som Khrusjtsjov ble årets mann i 1958. Bryllupet fikk en selvsagt plass i People's magazines spesialutgave "Top twenty marriages of the 20th century". Overgangen fra det stille, isolerte øylivet var enorm for den unge Søgne-jenta. Men ikke særlig problematisk.— Jeg pleier å si at jeg har levd ti liv. Men jeg var den naturlige, enkle øy-jenta fra Norge som ikke lot noe gå til hodet på meg.
Hun har ingen problemer med å forstå hvorfor millardærarvingen Steven Rockefeller falt for akkurat henne, jenta fra det lille landet tvers over Atlanterhavet.
— Jeg hadde hatt større problemer med å forstå det om han ikke hadde falt for meg. Alle menn ble forelsket i meg, mye fordi jeg likte meg selv. Jeg kunne nok være overfølsom og problematisk, men ikke umulig. Å leve med meg, det er ikke akkurat noen ferie, sier Anne-Marie og smiler lurt.
— Jeg tøyser mer enn ti kaniner i ett bur, believe me, I do.
Den sterke Søgne-dialekten skinner tydelig gjennom når hun tyr til engelske ord. 40 år i USA har ikke klart å viske ut det norske i henne.
— Kaffe? Nei vel.
FasadenEkteskapet ble ikke slik hun hadde drømt om. Steven studerte og jobbet i Rockefeller Center. I starten var hun hjemmeværende med hus og hund, og skulle ofte ønske ting var annerledes. Hun fikk 250 dollar i lommepenger hver måned, og med dem fant hun en mager trøst i skjønnhetsbehandlinger og daglige frisørbesøk.
— Det var ikke lenge jeg nøyde meg med 250 dollar. Han var aldri gjerrig, og ga meg det jeg ville ha.
Anne-Marie levde et dobbeltliv – hun fremsto som glad og lykkelig for å ta vare på fasaden i det offentlige rom, men privat var hun misfornøyd og kjærlighetssyk. Ironisk nok var det hennes glade, ærlige smil som i utgangspunktet skaffet henne kjøkkenjobben hos familien Rockefeller. Hun fikk etter hvert alvorlige depresjoner.
— Bare de som har vært gjennom en depresjon selv, vet hva jeg snakker om. Fysisk smerte er ingenting mot mental pine. Jeg var forferdelig deprimert under store deler av ekteskapet, og var flere ganger på sykehus i løpet av få år. Steven kunne ikke noe for det, han sendte meg til de beste leger som fantes. Mange ganger klarte jeg kun å tenke: "Hvis du finnes, Gud, vær grei og la meg dø."
Tre barn
Steven og Anne-Marie fikk tre barn sammen – Steven jr., Ingrid og Jennifer.
— Det var ganger jeg virkelig var lykkelig. Da barna ble født, minnene jeg har fra oppveksten deres, og da de kom inn på universitetene de ønsket. Og den dagen jeg giftet meg, da var jeg og veldig, veldig lykkelig. Jeg er fremdeles sjelden lykkelig, men veldig ofte fornøyd.
Hun tenner sin sjuende sigarett.
— Jeg begynte ikke å røyke før jeg var 40. Da hadde jeg levd uten både alkohol og tobakk, og livet var ikke noe enklere av den grunn. Så nå skal jeg røyke så mye jeg bare klarer den tiden jeg har igjen.
ProblemerDe skulle leve lykkelig sammen resten av sitt liv, de to. Men Rasmussens selvbiografi fra 1975 avslører de mange utfordringene de møtte på veien. Det offentlige glansbildet av familien Rockefeller måtte bevares for enhver pris. Alt var så formelt og ordentlig at det var på grensen til gledesløst, strippet for følelser og emosjonelle utbrudd, mener Anne-Marie.
Der hun søkte etter kjærlighet og lykke, lette Steven Rockefeller intenst og ustanselig etter sannhet, både i filosofi og religion. Det gjorde det vanskelig å leve livet sammen, og usikkerheten rundt ekteskapet spisset seg. Da Anne-Marie reiste en tur hjem til Norge sommeren 1969, raste hennes verden sammen. Faren, Kristian Rasmussen, døde. Dagen etter kom brevet fra Steven. "Kanskje du har rett", skrev han. "Kanskje vi burde skilles".
— Jeg er ikke bitter. Da kunne jeg jo ikke vært så glad i ham som jeg er i dag. Jeg vil alltid elske Steven. Det funket ikke, men jeg vil alltid elske barnas far. Det er ingen vonde følelser mellom oss. Og jeg har ingen vonde ord om familien Rockefeller. Det er de hyggeligste menneskene på denne jord. Steven ringte meg faktisk for ikke så lenge siden, han ville gratulere meg med dagen på norsk. "God jul!" sa han stolt.
Hun ler en sjelden latter.
— Jeg prøvde, men vi feilet begge to.
Noen år etter skilsmissen oppdaget en lege den kjemiske ubalansen i Anne-Maries kropp, og hun forteller at hun etter hvert ble kvitt depresjonene. Men det betyr ikke at hun alltid er glad. Langt i fra.
— Jeg har nok alt for mye følelser, og litt for lite forstand. Jeg høres kanskje streng ut, men er egentlig det motsatte. Hjertet mitt er laget av gelé. Jeg må være forsiktig med alle de følelsene når jeg jobber med kunsten.
Kunstner
I dag bor Anne-Marie Rasmussen i leilighet på toppen av Giskedalen i Søgne. Leiligheten er hennes eget, lille Vinterpalass. Det sies at man må bruke åtte år dersom man skal kunne få med seg absolutt alle kunstverkene i St. Petersburgs stolthet. Og om ikke åtte år, så må en i det minste vie noen uker under taket til hun som en gang var Mrs. Rockefeller for å se alle hennes malerier, tegninger og installasjoner. Leiligheten går over to etasjer, og det finnes ikke ett rom som ikke er fylt opp av kunst, ikke en vegg med en ledig flekk til flere bilder, malerier og dikt. Det er gamle fotografier fra bryllupet, fra dagliglivet i USA, de tre barna og den norske kongefamilien. Foreldrene fra Søgne. Det som foreløpig ikke har fått plass på utstillingsbordene eller veggene ligger til bevaring i hundrevis av kasser. Hun har ikke plass til noen bil, garasjen har blitt arbeidsrom.
— Jeg har jo knapt forlatt huset siden jeg kom hjem til Norge i 1992. Det har vært så mye kunstnerisk driv, så mye å lage. Jeg kan sitte oppe natt og dag om jeg må, så lenge jeg får produsert noe.
- Leiligheten er fylt av gamle minner. Hvorfor tar du vare på så mye?
— Jeg tar vare på alt . På den måten viser jeg respekt for det som har vært. Noen synes sikkert det er rart, men det betyr mye for meg. Jeg tar særlig vare på alt som minner meg om barndommen min i Norge.
Hun forlot drømmen i Amerika etter nærmere 40 år. De elleve første månedene som hushjelp i en av verdens rikeste familier. Deretter ti år i et ofte vanskelig ekteskap med Steven Rockefeller, arving til familieformuen. Resten av årene var hun forfatter, kunstner og mor. Nå sitter hun i Søgne, i nærheten av øya hvor hun vokste opp, og tvinner et sølvfarget gavebånd rundt fingrene mens hun prater om et ekstravagant liv. Nå er hun kunstner og vil vise fram livet sitt.
Utstillinger
— Etter skilsmissen tenkte jeg: Rockefeller kjøper kunst. Jeg skal lage den selv. Og jeg skal gi den bort til de som ikke har råd til å kjøpe den. Det var ikke for å distansere meg, det var fordi det var morsomt! Dessuten er det en kunst å leve.
Hun har hatt 25 utstillinger i USA, men kun én i Norge – i Kristiansand, 1978. Nå vil hun gjerne stille ut igjen. 30. august åpner utstillingen hennes i galleriet til Sol Nodeland på Lund.
— Jeg bryr meg ikke om du liker kunsten eller ei, men blir veldig glad om du ser på den! Alle kunstneriske evner kommer fra følelser, ikke fra forstand eller evner. Se på dette for eksempel.
Hun peker på sitt nyeste verk. Det er laget i samme stil som alt annet: Komplekst og detaljrikt, mange elementer uten naturlig tilknytning til hverandre, satt sammen til ett, stort og sammenhengende verk. Akkurat som livet hennes.
— Tro, håp og kjærlighet, heter det. Jeg har sittet oppe natt og dag for å få det ferdig.
- Hva legger du i de tre ordene?
— Nei, noe så dumt! Tro, håp og kjærlighet. Er det ikke det vi alle setter pris på? Er det ikke det livet består av? Og så spør du meg hva det betyr? I alle dager. Det får du finne ut selv.
Et drømmeland— Jeg ler ikke så ofte. Men min mor, som er 101 år gammel nå, hun får meg alltid til å smile. Alltid! Hun er en helt herlig dame.
Det var for moren, Lovise, sin skyld at Anne-Marie til slutt forlot USA, 26. desember 1992. — Jeg har bare en søster, Torhild, og syntes ikke det var riktig at hun skulle ta vare på min mor helt alene. Jeg skulle selvfølgelig tilbake igjen. Men så har jeg jo blitt her, da. Og her tror jeg at jeg blir.
— Norge er et drømmeland å bo i. Folk er høflige, snille og morsomme. De aner ikke hvor flott dette landet er. Men jeg er like glad i Amerika som i Norge. Den største forskjellen? Det skal lite til før noen skjeller deg ut på gata i USA. Det betyr ikke at amerikanerne er mindre høflige, bare modigere. Og så er nordmenn elendige til å ta i mot komplimenter. Og å si "I love you".
Nytt liv
I 1975 ga hun ut boken "There was once a time of islands, illusions and Rockefellers". Den tar for seg historier og minner før, under og etter ekteskapet.
— Jeg ville at folk skulle få muligheten til å kjenne meg bedre enn de gjorde gjennom aviser og tv-programmer. Jeg husker Steven sa "takk for at du ikke skrev hele sannheten om meg". "Selv takk", sa jeg. "Uten deg hadde det ikke blitt noen bok".
- Savner du noen gang livet som Rockefeller?
— Jeg savner absolutt alt av luksus. Det er veldig lett å bli vant til mange, store og flotte hus, og at noen gjør alt mulig for deg. Å kunne kjøpe det en trenger eller har lyst på. Jeg var bortskjemt, og jeg elsket det.
— Men akkurat nå vil jeg bare leve et helt annet liv. Med gjester fra Norge som jeg inviterer inn på kake og kaffe, og for å se på kunsten jeg lager. Kjente og ukjente. Så kan jeg late som om jeg har et lite selskap, sånn som i Amerika. Men ikke noe stivt eller formelt. Tvert imot.