LO gjennomførte i høst en spørreundersøkelse som viste at det er flertall i Stortinget for å redusere statens eierandel fra dagens 67 prosent. Ettersom regjeringen Solberg ønsker dette, burde det åpne for en debatt om hva vi, det norske samfunn, vil med Statoil. Det løser ikke utfordringene bare å selge ned noen prosent.
Det kan finnes mange gode grunner til at den norske staten bør gå nøye igjennom sitt eierskap i Statoil. Ikke minst hvilke utfordringer det er for en stat å eie et selskap som har som mål å ekspandere utenfor Norges grenser i en så politisk følsom bransje som olje og gass.
Argument for nedsalg?
Statoils engasjement i utlandet er i seg selv ett argument mot et stort statlig eierskap. Engasjement i land som Libya, Venezuela, Russland, Angola og Algerie representerer en betydelig politisk risiko og en utenrikspolitisk utfordring. Det kan engasjement i USA og Canada også gjøre, når man utvinner såkalt ukonvensjonell olje og gass. Det være seg skifergass i Pennsylvania eller oljesand i Canada.
Dersom det hadde vært Statoil som hadde vært operatør for Deep Water Horizon i Mexicogulfen og ikke giganten BP, ville selskapet nær vært konkurs om det skulle betale ut mer enn 100 milliarder kroner i erstatninger.
Nasjonalt selskap
Et selskap der staten eier 67 prosent blir regnet som et nasjonalt selskap. Men Statoil, i likhet med Hydro tidligere, har visst å skifte hatt når det passer dem. De er nasjonale når det tjener dem og uavhengige av sin statlige eier når det passer. Men uansett oppfattes de der ute som den norske statens forlengede arm. Det kan skape problemer.
Derfor bør den norske stat, altså vi som eiere, diskutere om det er i orden at det statsdominerte oljeselskapet tar enorm risiko i Algerie, drev inn i det prestestyrte Iran uten diskusjon og satser tungt på noen av oljebransjens mest forurensende eventyr?
Norsk sokkel
Statoil ble dannet for å høste norsk oljerikdom. Etter overtagelsen av Hydros olje og gass, er selskapet den dominerende operatør og produsent på norsk sokkel.
Det har skjedd betydelige endringer i olje og gassbransjen siden Statoil ble delprivatisert for vel ti år siden. Uten at staten har drøftet sin eierrolle og for eksempel hensiktsmessigheten av at vår oljegigant eies av Oljedepartementet, som deler ut konsesjoner og ikke av statens profesjonelle eierdepartement, som er Næringsdepartementet.
Denne eierformen åpner for at Statoil selger all den olje og gass som den norske staten eier direkte (SDØE). Ettersom Statoil selger mer gass og olje fra for eksempel britisk sokkel, Algerie eller Libya konkurrerer selskapet med den norske gassen. Det har nødvendigvis ikke hva som tjener norsk gass samlet og dermed statens interesser for øyet. Slik selskapet har lovet.
Dette er et forhold som ikke problematiseres eller diskuteres.
Statens inntekter
På venstresiden er det totale statlig eierskap i olje og gass sett på som den inntektsmessige bærebjelken for vår fremtidige velferd. Det er korrekt, og er den historiske begrunnelse for statens eierskap i denne sektoren. Den største inntektskilden for Norge er den oljen og gassen som staten eier gjennom Statens direkte eierskap, SDØE og Statoils største bidrag er skatten selskapet betaler på norsk sokkel.
Statens inntekter av Statoils engasjement utenfor Norge er ikke spesielt høye. På samme måte som i Norge henter nesten alle oljestatene store skatte— og avgiftsinntekter fra oljen.
Ikke gjør som oss
Norges velferd er tuftet på en nasjonal oljepolitikk som har sikret inntektene til fellesskapet. Utenlandske selskaper har vært viktige i oppbyggingen av norsk oljevirksomhet, men vi har tidvis ført en vellykket nasjonal oljepolitikk.
Statoil argumenterer med at deres utenlandseventyr er viktig, fordi selskapet skal vokse. Men er det i den norske statens interesse å eie dette, og dermed eksponere seg for betydelig økonomisk og politisk risiko?
Går det an å tenke seg at en for eksempel beholder en stor statlig eierandel i den delen av Statoils virksomhet som driver i Norge eller i Nordsjøen, men reduserer eller selger ut den internasjonale?
Bør vi ikke være mer opptatt av hvordan vi høster egne ressurser enn å utvinne andres?
Og så klima?
Norge trenger en mer omfattende debatt om statens rolle i oljepolitikken som ikke minst berører norsk klimapolitikk.
Det er ikke lett å være for de store klimatiltak og samtidig ha et statsdominert selskap som satser tungt i en bransje som knapt har en fremtid om kloden skal reddes fra oppvarming.
Satt på spissen dreier dette seg om hva vi skal med Statoil, men også hvordan staten skal forvalte sine enorme interesser i forvaltningen av olje og gassressursene.