Dere aner ikke hvor vanskelig det var for meg å høre navnet mitt og ordet intelligens i samme setning. Jeg husker at jeg forbauset hevet det ene øyenbrynet fordi jeg ble mistenksom. Var personen ute etter noe? Fantes det en skummel baktanke? Eller lå det kanskje en anelse ironi mellom linjene?

— Årsaken til at jeg var så mistenksom, var at jeg frem til den dagen hadde fått høre at jeg ikke var noe lesehode.

Årsaken til at jeg var så mistenksom, var at jeg frem til den dagen hadde fått høre at jeg ikke var noe lesehode. Alle forståsegpåere var tydelige: Studier var ikke noe for meg. Lærerne, studieveilederen og andre voksne i mine omgivelser hadde avskrevet meg. Det skulle ikke bli folk av meg. Det beste jeg kunne gjøre var å ikke rote det til for mye for meg selv.

vignett svensken qaisar mahmood.jpg

Noen dager før hadde jeg gått til klasseforstanderen min og meddelt at jeg hadde bestemt meg for å droppe ut av gymnaset. Jeg husker fortsatt hvordan jeg innerst inne håpet at hun skulle anstrenge seg for å få meg på andre tanker. Det gjorde hun ikke. I stedet bekreftet hun min frykt: skolen var ikke et sted der jeg hørte hjemme.

Og ganske riktig droppet jeg ut av videregående, to ganger til og med. Etter første gang gikk jeg arbeidsledig i noen måneder. Etter å ha drevet rundt i byen uten mål og mening, bestemte jeg meg for å gi skolen en siste sjanse. Der hadde jeg i alle fall en rolle som elev, selv om jeg ikke var så god å spille den. Andre gang klarte jeg meg bare noen uker før jeg igjen bestemte meg for å hoppe av. Skolen var virkelig ikke for meg, bestemte jeg meg for.

Vi mennesker bekrefter de forventningene som vi har på oss. På psykologisk kalles dette fenomenet for positiv og negativ forstrekking. Om vi stadig får høre at vi er dårlige, gjør vi alt for å leve opp til det ryktet. Og får vi i stedet høre at vi er god til noe, anstrenger vi oss litt ekstra for å leve opp til de positive forventningene.

— Mange mennesker tror de er sin egen lykkes smed. Ikke noe kunne vært mer feil.

Mange mennesker tror de er sin egen lykkes smed. Ikke noe kunne vært mer feil. Vi er i stor grad projeksjoner av andre motbilder. Og nei, jeg sier ikke at mennesket ikke har fri vilje eller ikke kan fly til tross for at skjebnen har sagt det mangler vinger. Jeg sier bare at strukturene påvirker oss i negativ og positiv retning i større grad enn vi tror. Visst ter livet seg urettferdig ettersom ingen av oss velger våre foreldre eller

Det at kloke ting kunne komme ut av munnen min gjentok seg mange ganger før jeg lot oppmuntringen krype inn under huden min. Det tok noen år før jeg våget å gjenoppta studiene på voksenopplæringen som gjorde det mulig for meg å studere på universitetet. Der klarte jeg faktisk å skrape sammen to universitetsgrader. En magistergrad i statsvitenskap og nasjonaløkonomi, og en sosionomeksamen.

Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde utviklet seg om jeg ikke hadde fått høre de oppmuntrende ordene for nesten 23 år siden. Jeg vet bare at jeg ikke hadde våget meg til universitetet og definitivt ikke skaffet meg den utdannelsen som har gitt meg muligheten å gjøre en sosial, økonomisk og kulturell klassereise. Og jeg som trodde at alt var forutbestemt, enten har man et lesehode eller så har man ikke det nødvendige innenfor pannebrasken.

Nå er dette med å være underernært på oppmuntring ikke noe unikt for meg. Jeg synes at vi mennesker generelt kunne vært bedre på å skryte av andre, hjemme og i de offentlige rom. Mange opplever det som vanskelig både å ta imot og gi anerkjennelse. En stor del av forklaringen tror jeg har å gjøre med janteloven. Ingen skal tro de er noe. Et annet problem er at hvis du sier noe pent, blir det oppfattet som smiger. Anerkjennelse møtes ofte av mistenksomhet. Om man ikke kan gi, kan det også være vanskelig å ta imot.

Heldigvis begynner flere og flere og se de gode effektene av anerkjennelse og skryt. Et bemanningsbyrå har for eksempel utviklet en app som skal hjelpe oss til å bli bedre til å gi skryt på arbeidsplassene våre. Det har vist seg at oppmuntrende ord fra sjefen har en større positiv effekt på sykefraværet enn effekten av alle a subsidierte treningsmedlemskap og velværetimer til sammen.

Og nå burde vel det som gjelder på jobben også gjelde innen alle livets områder.

Helt ærlig - visst er det rart at vi ikke gir mer anerkjennelse til våre respektive - våre barn, våre naboer, eller kolleger. Jeg gjør det heller ikke i stor nok utstrekning, selv om jeg jo vet hvor mye det betydde for meg den gangen da jeg var 17 år. Og kanskje er det ikke så rart, for å gi og ta imot anerkjennelse er ikke et medfødt talent, men en ferdighet som krever øvelse.

Hvem vet, om jeg blir riktig flink, kommer kanskje noen til å skrive en tekst i avisen om 20 år og snakke om hvordan mine ord gjorde en forskjell i vedkommendes liv.

Takk Lasse for at du så meg og bekreftet meg. Jeg er deg evig takknemlig.

  • Å gi og ta imot anerkjennelse er ikke et medfødt talent.