Mamma og pappa leste for oss hver kveld da jeg var barn. En lang periode i barnehagen ville jeg bare høre «Det røde eplet».

Den handlet om en mann i stripete dress, og alle de merkelige tingene som skjedde mens han ventet på at eplet hans skulle bli modent. Jeg lærte teksten raskt utenat, og protesterte hvis høytleseren prøvde seg på snarveier. Da mamma for et par år siden kjøpte boken jeg en gang elsket så høyt til meg på nytt, ble jeg overrasket over at jeg ikke husket et ord av teksten. Men derimot alle detaljene på bildene.

Svenskene vet mer

Den svenske Läsrörelsen har kartlagt svenske foreldres høytlesning for barn. Mens 70 prosent for ti år siden leste høyt for barna sine hver kveld, er andelen nå nede i 35 prosent.

— Dette er et varsko fra Sverige! Svenskene vet mer om lesevanene sine enn vi gjør i Norge. Vi har ikke gjort tilsvarende undersøkelser, men vi kan anta at situasjonen er den samme her, sier Trude Hoel, universitetslektor ved Lesesenteret tilknyttet Universitetet i Stavanger.

Hun regner med at det er flere forklaringer på hvorfor mange nedprioriterer denne aktiviteten. Andre ting tar tid. Vi har et bredere tilbud på underholdningsfronten. Hoel sier at hvis ikke dagens foreldre leste sammen med sine foreldre da de var små, er det ikke så lett å komme på det når de får egne barn. De vet ikke hvorfor de burde.

— Så hvorfor bør vi?

— Lesestunden er en arena for å snakke sammen. En rolig tid for fellesskap, gode opplevelser, kulturelle referanser og estetiske inntrykk. I tillegg til at det er hyggelig og kjekt, får ungene språkstimulering. De lærer nye ord, får viktige erfaringer med skriftspråket, og etablerer leselyst. Det kan dessuten gjøre godt å være i en aktivitet over tid, å bruke den tiden det tar, sier Hoel.

Viderefører tradisjonen

Når mange barn nå ikke leses for, mener hun det er et uttrykk for en kulturforandring som kan få konsekvenser på lengre sikt. Fordi sjansen er større for at de viderefører tradisjonen hjemmefra når de selv får barn.

Mine foreldre fortsatte å lese for oss da vi var større. Pappa tente stearinlys og tok meg og søsknene mine med til de mest utrolige eventyr langt borte i «Tusen og én natt». Jeg holdt pusten av spenning når mamma leste for oss om romersk, gresk og norrøn mytologi. Jeg kunne lese selv, men det var ikke det samme.

— Svenskene har forsket på høytlesing i barnehagene, og både forskerne og jeg er overrasket over at det leses påfallende lite også her. Jeg trodde dette var noe man gjorde i barnehagene, men det er en tidkrevende aktivitet. Alle de daglige gjøremålene, som bleieskift, måltider og rydding, gjør at det ikke blir tid til å lese. De barnehagene som får det til, gjør det til en rutine. På samme måte kan vi gjøre det hjemme, i våre travle, organiserte liv, sier førsteamanuensis Nina Gram Garmann ved Institutt for barnehagelærerutdanningen ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

Hun er selv mor, og har egentlig ikke tid til høytlesningen. Likevel prioriterer hun det, mest fordi hun synes det er så hyggelig.

— Hvis barn blir glad i å lese, er bøker en kilde til kunnskap og glede. De kan gå inn i verdener de ellers ikke har tilgang på, andre måter å leve på, mye underholdning og mye gøy. Dessuten har de behov for å være gode lesere resten av livet, sier Garmann.

Hun sier at lesestunden er en rolig stund der barn og voksne kan bli bedre kjent.

Men hva bør vi lese?

Eksistensielle spørsmål

Åse Marie Ommundsen er førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo og Akershus og har skrevet doktoravhandling om forholdet mellom barne- og voksenlitteratur. «Allalderlitteratur» er bøker som henvender seg både til barn og voksne. For eksempel serien om Harry Potter.

— I Skandinavia har vi også mange slike billedbøker. De tar ofte opp eksistensielle spørsmål, som liv og død, meningen med alt, frihet, kjærlighet, identitet - å føle seg innenfor eller utenfor. Temaene kan gjerne være kontroversielle, forteller Ommundsen.

— Hvis også de voksne synes bøkene er gøy, er sjansen for at de gidder å sette seg ned og lese større.

Ommundsen mener en bør lese for barn fra de er noen måneder gamle, og helst fortsette etter at de er blitt så store at de kan lese selv. Noen bøker bør leses høyt, og nærheten mellom den voksne og barnet er en viktig del av leseopplevelsen.

— Jeg tror ikke foreldrene vet hvor viktig dette er. De følger opp ungene på beste måte, kjører dem overalt, i de tryggeste bilsetene, og de legger opp livene sine rundt barna. Men så glemmer de å lese, og å ha variert litteratur tilgjengelig. Lesing er viktig for resultatene i alle skolefag. Jeg trodde bokhyllene var fulle, men undersøkelser viser at mange barn ikke eier en eneste bok. Hvis man ikke kjøper bøker, bør en ta ungene med på biblioteket. Det er åpenbart stor forskjell på den kulturelle kapitalen i norske hjem, sier Ommundsen.

Nå har jeg fått tre barn, og vi leser hver kveld. Lenge.

Vi leser det ungene vil høre. Jeg har lidd meg gjennom kvelder på rad med Disney-fortellinger. Noen ganger er jeg så trøtt at jeg ikke får med meg innholdet, selv om boken er god. Men jeg vet hvordan jeg skal gjøre til stemmen, for at ungene skal le. Og i går gledet de seg til å legge seg, for de var så spent på slutten av Roald Dahls «Dustene».

Det var jeg også.