— Hvorfor tok du kontakt med meg, spør Joralf Gjerstad filmskaperen Margreth Olin, et sted litt ute i filmen.

— Jeg klarte ikke dokumentere folks lidelser lenger, jeg måtte slutte å dokumentere folks lidelser, svarer Margreth Olin med alvor, smerte og ganske mye selvhøytidelighet i stemmen, og føyer til:

— Jeg kunne ikke bære det lenger.

Fenomenet Joralf Gjerstad

Intet mindre, altså. Filmskaperen ville finne håp. Varme og glede. Det er et svært personlig utgangspunkt for en dokumentarfilm om fenomenet Joralf Gjerstad. Premisset for filmen og resultatet er satt. Det var tungt for Olin å bære så mange menneskers lidelser, alt det som hun har båret fram i norsk offentlighet før. Hun trengte helt personlig et løft. Et håp. Som så mange andre henvendte hun seg derfor til Snåsamannen, fikk ham til å gjenåpne praksisen på grunn av filmen og hentet sponsorpenger til produksjonen, blant annet fra Snåsa kommune.

Snåsamannen er en varm fyr. Det er udiskutabelt.

Det er egentlig litt rart at Olin sier hun trengte noe annet enn lidelse. For filmen om Joralf Gjerstad er ingenting annet enn et dypdykk i nettopp folks lidelser, traumer, vondter og angst. Det er halvannen time med følelsespropaganda. Det balanserer ikke hårfint på grensen til sosialpornografi, den detter stadig ned i grøften, det er bare Joralfs hender som gir håp i denne filmen. Alt annet er prøvd. Det er slitne, redde, lidende og noen ganger - forvirrede - mennesker som står i kø for helbred hos den gamle trønderen som gjennom deler av et langt liv har tatt imot folk fra det fjerne og nære Norge for å legge sine varmehender på deres lidelser. Mange med konkrete lidelser, benbrudd og tunge diagnoser - som kreft og vannhode. Men når Snåsamannen snakker litt med dem, åpenbarer det seg mye annet også hos flere av de besøkende. Angst. Depresjon. Overgrep. Vonde barndommer. Lidelsene deres er med andre ord sammensatte. Psykiske og fysiske, og som vi vet - det er ikke alltid lett å vite hva som kommer først. Det er gråsoner. Og her i denne gråsonen har åpenbart Snåsamannen effekt. For at han har en sjelden ømhet for folk, en varme overfor mennesker som sliter med ett eller annet, virker udiskutabelt. Og han er flink til å se, flink til å si de riktige tingene som alle mennesker liker å høre. At det har vært for mye, at vi ikke er snille med oss selv, at vi må være mer fornøyde med oss selv. Hvem liker ikke å høre det? Bli snillere med deg selv?

Masse følelser. Ingen fakta

Snåsamannen er en varm fyr. Det er udiskutabelt. Alt annet ved filmen og fenomenet er diskutabelt. Men filmen har dessverre ingen diskusjon i seg. Den viser fram Joralf Gjerstad akkurat like overflatisk som ukebladene har gjort det i mange år. Masse følelser. Ingen fakta. Og ingen motstemmer. Den bringer intet nytt til offentligheten. Forskjellen er bare at det er Margreth Olin som bringer det fram, og at det legges fram for et annet publikum enn ukeblad-lesere. Det legges fram for den kresne kulturklassen og det blaserte kinopublikummet.

Hvordan begynte Snåsamannen som håndspålegger?

Det er dokumentar om Snåsamannen heter det. Dokumentar-definisjonen har noe opphøyet ved seg. Det er noe sant, noe fra selveste virkeligheten. Et dokument over hva som faktisk har skjedd, hva som egentlig har skjedd og av til - hva som burde skjedd. Du har for eksempel kanskje lest og hørt mye om Snåsamannen de siste årene, men nå kommer dokumentaren. Underforstått - nå kommer den egentlige historien.

Store Norske Leksikon definerer genren som «film som skildrer virkeligheten med autentiske personer, miljøer og hendelser. Virkeligheten fremstår ikke uformidlet - dokumentarfilmen representerer en «kreativ bearbeiding av virkeligheten». Men til tross for dokumentarfilmskaperens subjektive fremstilling er det publikums forventning om at dokumentarfilmen er en verifiserbar skildring av virkeligheten som avgrenser sjangeren i forhold til spillefilmen.» Wikipedia omtaler dokumentarfilm som «en filmform basert på sanne historier, og har en forankring i noe fra virkelige hendelser. I noen tilfeller er det da litt vanskelig å skille dokumentarfilm fra fiksjonsfilm.»

Det er egentlig litt rart at Olin sier hun trengte noe annet enn lidelse.

Begge definisjoner gir altså rom for en personlig bearbeidelse, en bearbeidet gjengivelse av noe virkelig. Og slik er det jo. Å finne noe helt objektivt sant er en vanskelig øvelse. Men de fleste dokumentarfilmer hadde tjent seg på å prøve.

Kontroversielle dommer

«Making a murderer» er en annen dokumentar som har skapt mye debatt de siste ukene, verden over. Den amerikanske serien, produsert for Netflix, handler om to kontroversielle dommer. Steven Avery satt først 18 år i fengsel, uskyldig dømt for voldtekt og drap. Når han endelig slapp ut, frifunnet av DNA-bevis, går det bare to år før han igjen havner bak murene, også denne gangen dømt for voldtekt og drap. Filmskaperne viser frem vanvittige rettsprosesser mot Avery og hans nevø, manipulerende avhør, det som ser ut som planting av bevis og mistede bevis og alt er så drøyt og overbevisende og grovt at man får lyst å krype inn i tv-en og ordne opp. Putte politiet i fengselet. Men kan man stole på filmen? Kan man stole på vinklingen? Alt de viser og kanskje aller mest - hva de ikke viser? Hva var deres agenda? Lage en god historie? Rette opp urettferdighet? Eller finne mest mulig sannhet? Hvor lojale var de mot familien i forhold til fakta?

Alt de viser og kanskje aller mest - hva de ikke viser?

«Making av murderer» har blitt en enorm suksess for Netflix og selskapet lover flere satsinger i sjangeren «true crime». Det har stor resonans hos publikum. Podcasten «Serial» har gått sin seiersgang og HBO-filmen «The Jinx» - en dokumentar om trippeldrapsmistenkte Robert Durst fikk også hordene til å klistre seg foran skjermen. Fiksjonsforfattere og fiksjonsfilmskapere entrer den virkelige verdenen med all sin fortellerkompetanse, alle sine triks og knep og sin skumle musikk, og det vil sette våre virkelighetsoppfatninger på prøve. Og utfordre vår kritiske sans.

Vi journalister, som strever med sannhetssøken, objektivitetskrav, etikk og moral og vær varsom-plakat og redaktører som overvåker våre metoder og vårt arbeid, mens PFU henger som et endelig korreks langt der fremme i fall vi skulle trå feil. Vi ser misunnelige på dokumentar-skaperne og tenker at så utrolig mye gøy, provoserende og interessant vi kunne laget om vi slapp dette utrolige maset om sant og rett. Om tilsvar og kritiske røster og alt annet som kan forstyrre en god historie.

En gave fra Gud?

Følelser kan skape debatt, provosere og snu stemninger. Men kommer vi videre uten at fakta følger med?

Hvordan begynte Snåsamannen som håndspålegger? Tror han selv det er en gave fra Gud? Hvordan er butikken og økonomien rundt ham? Presser han ikke veldig på for å få positiv respons hos pasientene sine? Hva skjer med alle de som han ikke klarer å hjelpe - når han var deres siste håp? Hva mener legestanden om effekter, terapien og placebo-effekten i dette? Tror hans nærmeste på de varme hendene?

Følelser kan skape debatt, provosere og snu stemninger. Men kommer vi videre uten at fakta følger med?

Vi vet hva søsteren hans Ingeborg mener: - Det er reinspikka tull. Folk er innbilske, har hun tidligere sagt til media. Men det var ikke plass til denne korreksen i filmen. Det hadde fort vippet hele historien over ende.