GARMISCH-PARTENKIRCHEN: Livet som landslagstrener, nesten uansett idrett, er lange dager og mange reisedøgn. Nå er østerrikeren Alexander Stöckl i Garmisch-Partenkirchen, der hopperne gjør de siste forberedelser før nyttårshopprennet.

Han går fullt og helt opp i jobben sin, men har planer om å bli flinkere til å delegere i 2016. Det blir han også nødt til, for onsdag kom nyheten om at paret venter familieforøkelse.

— Vi skal bli foreldre. Ina er seks måneder på vei. Det vises godt at hun er med barn, sier han til VG.

Han har med samboeren på den tradisjonelle nyttårsfesten, som blir spesiell. De to vet hvilket kjønn barnet har, men ønsker ikke å gå ut med det.

Uansett har hoppskjefen bestemt seg for å gjøre noen forandringer i livet sitt. Han må avsette mer tid til dem der hjemme.

Tar selvkritikk

— Det finnes uker der jeg bruker altfor mye tid i tanken på jobb. Det tar tid å komme seg "hjem" selv om man er hjemme. Det er ofte krevende for min samboer å være sammen med meg, som er såpass dedikert. Hun må derfor være en del av hele prosjektet. Det er jeg veldig takknemlig for at Ina er, sier 42-åringen.

Han kaller samboer Ina Bergmann for sin personlige coach. Når han kommer sliten hjem fra reise, lar hun ham få en hel eller halv dag for seg selv. Han trenger ro, klarer ikke å si så mye. Hun hører på når han kommer til hektene, og hjelper med påfyll av positive tanker.

— Det hadde ikke gått uten henne. Jeg føler meg heldig, sier 42-åringen.

- Krangler dere på norsk eller tysk?

— Vi krangler på tysk, ler Stöckl, mannen som tok over etter finske Mika Kojonkoski i 2011. Stöckl sendte hopperne enda lenger ned i bakken. Norsk lærte han og samboeren i rekordfart. Hun flyttet til et nytt land sammen med sin kjære. I fire år har de bodd sammen, først i Bærum, så i egen leilighet i Oslo.

Valgte å legge opp

Stöckl er litt skuffet over at han ikke klarte å komme lenger som hopper. Han ga seg som 21-åring, men ble senere trener. Han blir i dag regnet som en av verdens beste hopptrenere.

— Ligger det i trenerrollens natur at man må bruke så mye tid på jobben, eller kan man bli flinkere til å kutte ut litt innimellom og overlate noe til andre?

— Jeg tror jeg kan bli flinkere. Jeg er dårlig til å si nei, det må jeg si. Det er et mål fremover at den investeringen jeg har gjort de fire siste årene skal føre til at jeg får litt mer tid til å være hjemme, bidra der og lade batteriene.

- Har du møtt veggen noen gang?

— Ja, det skjer i løpet av en lang sesong, når ting ikke går bra og du opplever svingninger opp og ned på resultatene, og ikke skjønner hvorfor. Når familien da i tillegg krever at jeg stiller opp, blir det tøft.

- Hva sikter du til?

— Familien i Østerrike, som venter at jeg kommer på besøk i julen og mellom rennene i Innsbruck og Bischofshofen under Hoppuka. Så gjør jeg det, fordi jeg ikke klarer å si nei, men jeg er ikke til stede med tankene mine. De blir skuffet fordi jeg ikke deltar i sosial sammenheng. Jeg vet at det skjer så mye i bakgrunnen, med laget, utøverne, trøkket fra mediene, og spørsmål fra sportssjefen når ting går dårlig. Det er ikke så lett å kutte ut alt.

- Har du noen gang tenkt at nå er det nok?

— Tanken "nå gidder jeg ikke mer" har vært der. Men så våkner jeg til en ny dag og kjenner på flammen og gleder meg til å gå på igjen.

- Hva er drivkraften?

— Det er den spenningen du har når du står på trenertribunen og vet at du har utøvere som kan vinne renn og gjøre det stort. Det er motiverende å se en utøver stå fornøyd på sletten etter et hopp, selv om det ikke blir pallplass. Jeg får masse energi av utøverne.

Stöckl kom fra juniorsuksess

Den tidligere juniortreneren i Østerrike, som hadde vært tilknyttet skiskolen i Stams, men også juniorlandslaget, fikk et tilbud han ikke kunne si nei til. Han kunne ha ventet på å bli hovedtrener i sitt hjemland, men valgte en konkurrent. Suksessen kom umiddelbart, og Stöckl og hans kjære fant seg fort til rette i det norske samfunnet.

— Har du forandret deg i disse årene?

— Jeg tror jeg har tilpasset meg til en viss del til den norske kulturen, som jeg er blitt bedre kjent med. I starten var jeg mer direkte og kynisk mot mange ting jeg ikke skjønte helt hva betydde. Og hvorfor ting er som de er, for eksempel når det gjelder familie. Når barna er syke, er det mulig å gå tidligere fra jobben, eller være hjemme. Familien har ikke like stor verdi i Østerrike. Vi må fikse ting annerledes, men jeg ser jo at det fungerer veldig bra i Norge. Men jeg innrømmer at jeg i begynnelsen ikke skjønte helt at det gikk an å jobbe sånn.

- Du har sagt at over tid blir forholdet mellom trener og utøver blir brukt opp. Hvordan fornyer man seg, og unngår at noe gnisser?

— Viktigst er det å sette seg ned hvert år og reflektere selv over hva man har gjort og hvordan det blir tatt imot. Så må man høre på dem man jobber med og få innspill, for å kunne komme videre. Det går også an å endre litt på avstanden og den tilnærmingen man har til de aktive. Ett år er du nær, neste år er det større distanse. Da er det kanskje assistenten eller trenerne hjemme som er nærmere.

- Er det vanskelig å finne nøkkelen til hvordan man skal forstå den enkelte utøver?

— Det er veldig individuelt på hvordan man treffer en utøver slik man ønsker å hjelpe ham. Det er alltid en utfordring, og avhengig av personligheten. Overfor noen er det veldig lett. Andre utøvere går mer i seg selv og vil ikke dele erfaring og følelser.

Norges landslagstrener i hopp, Alexander Stöckl.

Østerrikeren forteller at han jobber med å være litt mer åpen overfor hopperne.— Jeg føler at i den rollen jeg har nå, så har utøverne nesten for stor respekt for meg. De må også kjenne den menneskelige siden av meg, at det faktisk er et menneske bak trenerrollen. Jeg merker at noen utøvere er litt mer tilbakeholdne. Da jeg var trener på juniornivå, var det mye lettere å få informasjon fra utøverne. De kom til meg og sa hva de gjorde og tenkte. Når du er hovedtrener er jeg i den øverste instansen som bestemmer om en hopper skal til verdenscupen eller ikke. Utøvere blir redde for å si noe dumt og gi for mye informasjon om seg selv, at de for eksempel er litt skadet og har problemer. De er redd for ikke å bli tatt ut til neste renn. Det er helt naturlig, men da er det viktig at vi finner et bra nivå for samhandling, at man er på samme bølgelengde og ikke har for stor avstand

- Hva er den største forandringen i årets lag?

— De er en annen generasjon rett og slett. De har vokst opp med teknologi og det merker man. De er mye mer på sosiale medier. En utøver som Anders Bardal var aldri opptatt av det. Nykommerne driver med imagebygging ganske tidlig, de er oftere på mobiltelefonen og bak skjermen. Det er en spennende å oppleve denne prosessen og forstå hva som skjer i laget. Men det aller viktigste: De brenner også for det de holder på med og de trener hardt og målbevisst.

- Hva er en god leder for deg?

— Gode ledere klarer å vise en retning, klarer å overbevise folk at dette er den riktige veien å gå, og få dem til å gi sitt beste for å nå sine mål. De må bruke sin kompetanse og gjøre det med hjertet.

- Du bruker vel også hjertet?

— Ja, men det blir litt for mye av og til.

Aftenpodden Sport julespesial: Dette er årets bajas og årets ufyselige utøver