Forfatter: Tore Rem

Sjanger: Historie

Forlag: Cappelen Damm

Da Knut Hamsun 26. juni 1943 møtte føreren av Det tredje riket, var hans posisjon i Tyskland ufattelig. «Markens Grøde» ble lest som en bibel. Hamsun hadde truffet sentralnerven i Hitlers bevegelse, «Blod und Boden», blod og jord. Når Goebbels skulle ha en pause fra sin krevende gjerning, leste han Hamsun, går det frem av dagbøkene. Tilbake på jobben sørget propagandaministeren for at profetrøsten Hamsuns ubetingede støtte til den tyske krigføring ble utnyttet til siste trevl.

Dette er bakteppet for «Knut Hamsun. Reisen til Hitler». At møtet i det hele tatt kom i stand, skyldes at 83-åringen hadde latt seg overtale til å holde et innlegg på en nazistisk pressekongress i Wien. Den sviktende krigslykken gjorde det nødvendig å piffe opp pressen i de okkuperte områdene for å fremskynde «den endelige seier». Aftenposten er på plass og rapporterer om de endeløse ovasjonene da Hamsun viste seg. Dikter-besøket var ren magi.

I Wien fikk Hamsun invitasjonen til Føreren. Hitler hadde neppe lest noe av den norske berømtheten, men møtet begynte godt. Så insisterte Hamsun på at Terboven måtte fjernes, han ødela for tyskerne. Hitler ble rasende, hevet møtet og ble ikke i bedre humør på flere dager.

Skildringen av selve møtet på Berghof er fascinerende nok, men Rem bygger opp til møtet med det en kan kalle Hamsuns indre reise eller politiske reise, og denne analysen er forbilledlig klar. Det går en linje fra Hamsuns opprør mot Ibsen tidlig på 1890-tallet via Ossietzky-saken til hans innbitte antisemittisme, fascisme og beundring for Hitler noen tiår senere.

Med «Prosessen mot Hamsun» (1978) ville Thorkild Hansen langt på vei frikjenne Hamsun for hans politiske syn, men Hamsun visste hva han gjorde, mente og stod for til sin siste dag. Å skulle «redde» Hamsuns forfatterskap ved å redusere ham politisk, er formålsløst.

Marie Hamsuns betagende erindringsbøker glatter over ekteparets politiske standpunkter, men hennes brev til venninner viser at hun ikke stod tilbake for sin Knut i hyllesten av nazistene og hatet mot jødene. Her kommer Rem med oppsiktsvekkende nytt stoff. Så der er deres politiske testamente. Men det litterære geniet fortsetter å fascinere.

«Reisen til Hitler» er ikke bare en lesernytelse, men også en usedvanlig vakker bok med et fint utvalg av fotografier og en utsøkt layout.