På forhånd var de fleste enige om at Hillary Clinton hadde mest å tape i duellen natt til tirsdag. Alt annet enn en seier for den mest rutinerte presidentkandidaten i moderne tid, ville være en sensasjon. Dermed var presset på henne.
Men hun leverte. Bedre enn hun trolig har gjort i noen tidligere duell.
Hillary har ikke ord på seg for å være god i slike settinger. Ofte blir hun for omstendelig, fordi hun kan sakene så godt. Resonnementene blir for lange, og de poengterte replikkene blir få.
Men ikke i denne debatten. De treffende replikkene ramlet ut av henne. Som da hun under temaet utenrikspolitikk slo fast at «Jeg vil stå opp mot bøller, både utenlands og hjemme». Brodden mot Trump var åpenbar. Til tross for det enorme presset de begge var under, klarte hun også å lytte til det han faksisk sa, og å be tv-seerne gjøre det samme. Etter en av Trumps tirader, slo hun ikke tilbake, men smilte oppgitt og sa: «Bare hør på hva han sier». Det var et effektiv avbrudd etter tidvis kakling fra begge kandidatene.
Hillary var kort og godt imponerende.
Clinton var også aggressiv, uten å bli masete. På de vanskelige områdene for Trump, som hvorfor han i flere år har nektet å godta at Obama er født i USA og hvorfor han ikke vil offentliggjøre selvangivelsen sin, oppnådde hun at han gikk seg vill i egne resonnementer. Og fremsto som alt annet enn presidentaktig.
Hillary var kort og godt imponerende.
Hva så med Trump? Vi i vår del av verden ser ham i utgangspunktet gjennom negative briller. Og det er lett å glemme at han har kommet svært langt, mot mange odds. Svært få, også i USA, hadde trodd at han skulle klare å vinne den republikanske nominasjonen. Og etter en katastrofal innledning på valgkampen har han de siste ukene klart å legge bånd på seg. De rabiate uttalelsene har blitt færre. Og oppslutningen på meningsmålingene gradvis bedre.
Trumps store problem er at han ikke kan vinne presidentvalget bare ved hjelp av de samme velgergruppene som sikret ham seieren i nominasjonskampen. Det er ikke mange nok hvite konservative velgere, ofte med lav utdannelse. Han må nå nye velgergrupper. Selv etter flere gode uker for ham og dårlige for Hillary, har han ikke klart å ta ledelsen på målingene.
Klarte han så å nå nye grupper i denne duellen? Neppe. Den første halvtimen var hans beste. Han var effektiv når han kjørte Hillary på hvorfor velgerne skal tro på henne nå, når hun ikke har løst de samme problemene i alle de årene hun har sittet ved eller svært nær makten. «Du har mye erfaring, men dårlig erfaring», var en av Trumps få replikker som satt.
Trump traff også trolig mange velgere i sin beskrivelse av virkeligheten, der mange som har jobb, sliter med å betale regningene. Og han nevnte bevisst mange ganger de delstatene i Midtvesten som sliter med ledighet, og som kan avgjøre valget i november. Men han kom raskt på defensiven da Clinton presset ham på hans egne løsninger. Og hun klarte til en viss grad å få hans økonomiske politikk til å fremstå som et redskap for de aller rikeste.
Det er Trump som har klart dårligst tid.
Knapt noen debatt har blitt jazzet så høyt på forhånd som denne. Men den ble ikke avgjørende. Og ennå gjenstår to debatter, og nesten seks uker med valgkamp. Mye kan ennå skje.
Men det er Trump som har klart dårligst tid.